Ege
- Ser du noe?
Så holdt han allikevel inne denne gang. Han var da Rigvirdir Odelsege. Og ingen engstelig kaklehøne. Svaret han ville få - «nei» - var dessuten meningsløst. For selvfølgelig så de noe, øynene han hadde sendt for å speide i toppen av treet. Østover så de huslunden rundt Ege. Høyt oppe på et platå over vannet. Halmkledde tak såvidt over tretoppene. Røyken fra kokeildene som dis blant bladverket. Jordene sydover. Grønne. Brunflekket av beitedyr stedvis. Ege. Hans gård. Hans odel.
«Nei». Betydde: Jeg ser ingen seil som hører Ege til.
For odlingen hadde ikke indreblikket sitt på gården på bergtoppen. Han hadde det på vannet. Der hvor speideren også saumfarte hver bevegelse på fjorden. En vannflate som så ut som en innsjø der den lå mellom åsene. Men en smal arm førte ut i rom sjø noen timers seilas sørover. Og sikkert var det travelt der nede. Båter til og fra. Roende og seilende. Havnen dessuten nok gjemt bak hus og dis. Fritt nok utsyn likevel fra treets topp til å skjelne Egebåt på vei inn i viken, fra alle andre farkoster.
Rigvirdir Odelsege hadde sett det selv. For lenge, lenge siden. Den gang øynene hans var klare og så langt. Da var det han som lå i ørnens rede og speidet mot odden som tilsynelatende lukket fjorden. Odden som løy litt og var selve inngangen. Og hvor båter kom og forsvant. Men slik så han ikke lenger. Rigvirdirs syn hadde skrumpet inn. Han så bare ordentlig det som var noen fingerbredder foran øynene hans. Alt annet var bare en fargerik tåke.
Derfor var trelleøynene hans sendt til ørnens rede. Og der satt de fast i et hode skrudd på en kropp som skalv av angst over å måtte være der den var. På absolutt tabu område. En kropp som bare lengtet etter å bli frigjort fra øyeblikkets oppgave. Bli ropt ned og satt til å føre pakkhesten. Hvilket også var det som måtte komme til å skje snart. Rigvirdir tok solen i betraktning. Erkjente at han nok var mer enn ventet med sin dyrebare last. Så han sa de forløsende ord, før han utstøtte to ulike plystresignaler etter hverandre. Som fikk bevegelser til å oppstå mellom trærne.
Trellen kom nærmest løpende ned langs stammen, og bykset mot treet der pakkhesten stod bundet. Han søkte tilflukt i den trestammen da en grå skygge strøk knurrende tett forbi ham. Skyggen var Skann. En hund så stor som en kalv. Og som godt visste at han sto over treller i flokkens rang. Men som nå lå ved sin eiers føtter, med hodet vendt oppover i åpenbar overgivelse. Den ble fulgt av en mørkebrun, nesten svart hingst. Grovlemmet. Hovskjegget. Og så høy at voksen mann knapt rakk ham til manken. Skarrmirr. Odelseges egenavl. Støfotet. Veikjent.
Rigvirdir tok hestens hode i sine hender. La øye mot øye nesten. Så inn i hestesinnet, mens han satte på grimen med styretommen. Pustet dypt inn. Brøt blikk med dyret og så seg rundt. Ble var sine omgivelser. Og han visste at han måtte stå ennå litt. Han hadde vært for opptatt av sitt eget her på hellig mark. På å speide etter en bror som nå var langt på overtid. Som ville komme sjøveien. Rigvirdir Odelsege hadde bare tenkt på seg selv. På Egebroren. Men han var også Rigvirdir hovsvenn. En som skulle kommet for å ære Ulls hov. Som skulle snust inn tjærelukten fra tømmeret i veggene. Den varme, litt tørre lukten oppunder halmtaket. Han skulle sett Ull. Takket ham for gårdens fred og fulle lader. Stått i ærefrykt under grenene i det treet som gav liv til alt. Selve Yggdrasil.
I stedet hadde han sendt trellen sin til topps i samme. Der han selv var med og bygget ørnens rede år for annet. Det som var et hellig sted for hovgoden og hans svenner. Dit ingen andre mennesker enn de som kjente gudenes hemmeligheter fikk komme. Dit hadde han sendt en trell. Hovsvennen fikk se å komme seg til hest før Varnfader gode påkalte gudenes vrede over hans hode på grunn av sendrektigheten.
- Se til at lasten er godt nok festet, beordret han trellen. Så tok han tak i Skarrmirrs man og klatret lett opp på hesteryggen. Med bena gav han hesten beskjed om å starte. Trellen så fort over lasten før han løste pakkhesten og kom småløpende etter. Skarrmirr trengte ikke mange anvisninger før han skjønte hvor de skulle, og tok dermed ikke lenger hensyn til hverken pakkhest eller trell. Hesten kjente bare at rytteren satt som han skulle før den gikk direkte over i galopp. Skann gav fra seg et frydefullt ul, og tok ut mellom trærne.
Omgivelsene ble til en brungrønn tåke som virvlet forbi. Lyden av de digre hestehovene mot jordveien. Anelsen av dyrkede åkrer på begge sider. Ferdselsåren lukket inne i en allé av trær. Brungrønn tåke. Der en grå skygge fór ut og inn mellom stammene, snart på den ene siden av veien, snart på den andre. Gaulende. Frydeulende. Men det var hunden som avbrøt rittet. Den kom ganske enkelt travende tilbake og fortalte at det var andre på veien i tillegg til dem. Rigvirdir rettet derfor ryggen og gav hesten beskjed om at den skulle sette ned farten.
Han passerte to oksekjerrer og en rytter. Løftet hånden til hilsen. Passet på at hunden gikk på riktig side i forhold til oksene, og ikke skapte unødig bry. Ettersom han visste at pakkhesten i dette spesielle tilfellet var viktigere enn ham selv, ba han Skarrmirr skritte like etter.
Rigvirdir hovsvenn ventet på følget sitt ved Gungne. Palisaden som omga Odins hov. På avstand en svart vegg med spisse tagger på toppen. Nært; en vegg av spyd. Mesterlig satt sammen. Han hørte pakkhesten og den raspende pusten fra trellen, lenge før han så dem. Skann hadde imidlertid alt varslet at de kom, med et kort knurr og en dytt av en våt snute. Rigvirdir formelig kjente Varnfader godes irritasjon i korsryggen.
Han leide Skarrmirr på stien langs Gungne. Ved hovedporten i palisaden tok han tøylene til pakkhesten fra trellen, og begynte stien mot toppen av haugen. Han kjente stedets rytme strømme inn i seg. Gungne beskyttet dette stedet mot det som skjedde utenfor. Her var Odins vilje og visdom til stede mellom trærne. Her hersket Varnfader gode over visdom og kunnskap. Her lå Odins hov.
Goden selv stod ved Mimes brønn. Først bare et svart omriss ved brønnen. Så en person. En person som da Rigvirdir kom så nær at han kunne ane kroppsspråket, strevde med å være overbærende og vennlig. Men staven avslørte godens egentlige lyster. Den formelig oste ønske om å springe i synet på noen. Hovsvennen knelte ved godens føtter.
- Jeg ber Varnfader bære over med meg. Jeg vet jeg har satt meg selv først. Men som Varnfader vet er min bror senere enn han burde ha vært, og det opptar dessverre for meget av tankene mine. Men de figurene jeg bringer deg vil forhåpentligvis hjelpe til med å dempe ditt forståelige sinne. For de er akkurat slik Varnfader sa de skulle være, med de riktige inskripsjoner og former.
Varnvaradir hovgode gryntet noe uforståelig. Han nappet pakkhestens tøyler ut av hovsvennens hender. Plantet staven i bakken med noe som lød som et tordenskrall i Rigvirdirs ører. Før han bråstrente opp mot hovet. Rigvirdir fulgte rolig etter. Ville la hovgoden gå av seg litt damp; lesse av pakkhesten; pakke ut. Bli blidgjort. Men så ble han vár at hovgoden hveste han skulle skynde seg. Med noen kraftskritt var hovsvennen oppe på siden av Varnvaradir gode. Avventende.
Hovgoden var imidlertid en aldrende mann. Og ikke i stand til både å gå bakker og å føre en samtale. Så Rigvirdir måtte nøye seg med å holde følge. Han fikk tidsnok vite hvorfor han måtte skynde seg. Og der han hadde sett for seg Varnvaradir hovgode lesse av, pakke ut; var det hovsvennen som måtte gjøre arbeidet.
- Less av, peste goden, da han stanset foran hovet. Rigvirdir fulgte oppfordringen. Løste først den ene figuren, deretter den andre, satte dem etter tur forsiktig ned på marken foran goden. Deretter tok han pakkhestens tøyler, og leide hesten til hovets bakside. Mot stallene. Vennlig påkalte han en slumrende stallgutts oppmerksomhet og overlot dyret til ham. Da han kom tilbake var goden i ferd med å vikle av de mangfoldige alen med linklede som figurene var pakket inn i. Stemningen var påtakelig annerledes.
Rigvirdir hovsvenn ble stående å se på godens arbeid, uten egentlig å se det. Selvfølgelig så han at goden sakte dreide rundt figurene etter tur, mens han pakket linkledet møysommelig sammen. Samtidig så han det ikke. Han hørte vingeslag. Ravnerop. Og så en gud bli avslørt. Og en til. Han hørte gresset vokse, så frukter modne. Korn flomme. Til han ble kalt tilbake til virkeligheten da goden var kommet til de innerste linlagene, og de anerkjennende gryntene begynte å høres.
Bildene og lydene forsvant. Men ravneropene ble ved. Og Rigvirdir hørte ravneklør som skrapte mot hovets tretak. Sirlig kakling. Da goden var ferdig med utpakkingen, la fra seg tøyene, og ble stående stille for å betrakte det han hadde forordnet; kom vingesus. Én ravn landet på godens skulder, den andre siktet inn toppen av staven. Så plystret de og talte med goden og hans øre.
Varnvaradir hovgode hadde avdekket Njord. Rigvirdir hadde selv godkjent
treskjærerens arbeid. Gudens kropp detaljrikt utformet. I omtrent halvmanns
størrelse. Det erigerte lemmet hans rakk imidlertid opp til gudens isse, og var
overdimensjonert men realistisk utført. Goden sto på en sokkel formet som en
flat stein. Rundt kanten en inskripsjon goden hadde nedtegnet for treskjæreren.
Rune for rune.
- Les, bad hovgoden.
Rigvirdir løftet figuren opp, bar den bort til et bord som stod inntil
hovveggen. Han bøyde seg slik at øynene hans bare var noen tomler fra sokkelens
kant:
- Jeg er Njord. Jeg gir grøde og avkom til den som kjenner meg og ber meg komme.
Jeg er i alt som vokser.
- Slik er det, svarte hovgoden.
- Det står det samme på den andre figuren, forsikret hovsvennen.
- Les det allikevel, bad goden.
Rigvirdir gjorde som goden ville. Gjentok gudens løfter.
Hovgoden
hørte hovsvennen ut, så gikk han inn i hovet. Rigvirdir bar figurene inn en og
en. Først til døren, og litt innenfor. Så ble han selv stående i døråpningen,
mens øynene hans vendte seg til det relative mørket. Det var høyt under taket i
Odins hov. Og det store mørket vek for lysende punkter der lamper brant. De
lyste opp en sirkel av hardstampet jord. I midten en stor stein som hvilte på to
mindre steiner. To lamper hult ut i den store steinen. Dessuten lamper på
stenger fire steder langs sirkelens yterkant. Rigvirdir tok et av gudebildene.
Skrittet over trelemmene der folk skulle stå. Gikk ut i sirkelen. Satte Njord
fra seg på steinalteret. Gjentok bevegelsene med den andre figuren i armene.
- Jeg takker deg, Rigvirdir hovsvenn, sa Varnvaradir hovgode: - Og nå vil jeg
være alene.
Rigvirdir fant Skarrmirr der han hadde ventet. Hesten sto stille til han fikk steget opp. Han kalte Skann til siden og red i pakt med det fallende terrenget mot fjorden. Rigvirdir aktet seg til Ose.
Ose var hverken den eldste eller den største gården ved fjorden. Likevel lå makten og lederskapet til Ose. Ose lå i en bukt, på østsiden av et langt, spisst nes. Frya - den elven Rigvirdir hadde krysset tidligere på dagen - gikk i fjorden et stykke fra gårdshusene. Mellom gården og elvemunningen stakk fire brygger ut i sjøen. Meget lange for langgrunnen og fjære sjø. På grunn av beliggenheten; nesten usynlig for en som kom fra havet. Men med fremragende utsyn selv; ble det Ose-bonden som kom til å forsvare fjordgårdene. Fra Ose kunne en formidabel styrke komme fossende, temmelig overraskende på folk med vondt i sinne. Så det var der man holdt stedet med folk som slåss. Og der hvor det er folk som kan slåss, blir gjerne makten liggende også. Oses menn var ikke så mange at de var fryktinngydende. Men mange nok til å kunne regnes med, den tiden det tok å få samlet og væpnet flere folk. Skulle ulykken være ute. Men mens maktmenneskene ute i den store verden pyntet seg med imponerende titler for å illustrere, var Ose-bonden fortsatt bare høvdingen ved fjorden. En høvding som nå imidlertid hadde lagt vidløftige og ambisiøse planer.
Den utøvende Ose-bonden var en ung mann. Godt yngre enn Rigvirdir. Som sønn av en mann som ble en gammel far, og nå trakk sine siste pust på en eiendom i innlandet; hadde han vært nødt til å overta Ose tidlig. Men han hadde vært lærenem. Så han kunne både slåss og drive jord. Og ikke minst: Han kunne handle.
Bare to av gårdene innerst i fjorden, hadde det som var vide handelsrettigheter: Ege og Ose. Handel på land kunne etter loven utføres av alle. For handelsreiser med båt måtte man sitte på en gård med rettigheter til dette. Rett til å handle over hav hadde bare en eller i høyden to gårder på hvert sted rundt omkring. Så Ose-bonden kunne handle. Ikke bare hadde han rett til det. Han var dyktig til det også.
Ose-bonden ventet selv. Han gjorde det bare på en annen måte enn Rigvirdir. Mens Rigvirdir hadde en hang til å få sett utover fjorden, så Ose-bonden i staupet. Så i staupet og la planer. Vidløftige og ambisiøse planer. Ventet på den måten på at høvedsmannen hans skulle komme tilbake i god til før solvervsmarkedet. Med full båt og interessante varer.
Skarrmirr stanset foran Osegrinden. Den var laget for å bli åpnet fra hesteryggen. Så Rigvirdir fiklet den opp, og red inn i Oses terreng. Marken rundt husene var vekselvis beite og eksersismark. Den lå øde. Og Skann løp lykkelig og pustet inn formiddagens aktiviteter. To menn red plutselig ut fra en treklynge. Rigvirdir trakk på skuldrene. Fra sin posisjon skulle de for lengst ha sett hunden. Så i Rigvirdirs øyne var det ingen grunn til å ri ut fra noen treklynge. De måtte jo vite hvem han var? Ingen grunn til å passe opp Rigvirdir Ege.
Hadde høvdingen fått nye folk?
Men dette var faktisk stallaren og et følge. De red rolig opp til
Rigvirdir.
- Vel kommet, Rigvirdir Ege, sa stallaren: - Sverrvornir ber deg følge
med til hytten. Han har fått båt hjem i formiddag.
Det må ha vært nylig, tenkte Rigvirdir, men visste også hva det betydde. Hele huset omgjort til lagerlåve. Alle bord og benker opptatt av nytt. Sverrvornir Ose i iltert trav mellom varene, for å se om høvedsmannen hadde fulgt instruksene. Og det hadde høvedsmannen sikkert. Til punkt og prikke. Det var derfor han var høvedsmann. Så Rigvirdir fulgte stallaren og følge til hytten. De red foran og han etter. Skann hele tiden ved Rigvirdirs side. Rigvirdir mer visste enn så, hvordan mennene foran ham var. De red på hester som var lettere enn hans. Ikke av den typen som ble latterlige med voksne menn på, men kvikkere og kjappere enn den tunge hesten Rigvirdir red. Såvidt han kunne se, bar ingen av dem våpen. Det vil si bortsett fra spyd og kniv. Som var mer redskaper enn våpen. De hadde lærskjorter og skinnbukser, men var barbente og barhodet. Og de snakket ikke seg i mellom.
Hytten, som stallaren hadde kalt det, var et lite hus blant flere andre små bygninger, litt unna hovedhuset på Ose. Det hadde jordgulv, og var innredet med et bord med sittebenker på hver side. Et skap og en brisk. Det var tent to lamper. Rommet var uten ildsted. Og således til sommers bruk. Sverrvornir Ose satt på en av benkene og så på ham. Rigvirdir konstaterte at høvdingen var fornøyd med høvedsmannens varekjøp. Ege-sønnen satte seg rett overfor Ose-bonden. Skann gikk over ende i en krok og sovnet.
- Jeg vil ta meg en kvinne, sa
Sverrvornir Ose. Uten noen hilsen. Uten noen form for innledning. Han
kom på sin bråhet, og ville rette den opp. Men Rigvirdir lot ham ikke.
- En kone? Eller atter en kvinne som du kan avlevere dine lyster
overfor?
Høvdingen så på ham.
En kone nå.
- En kone, grunnet Rigvirdir. - Har du noen spesielle i tankene?
- Nei, ikke noen. Bare en, foreløpig.
- Jasså. Og hvem?
- Det trenger du ikke vite. Kan hende er du hovgodens utvalgte. Sikkert
nok flyr ravnene også for deg. Men for meg er du bare en gjøgler. Og
gjøglere har det ikke med å få vite navn.
Sverrvornir Ose klukket der han satt.
Så fortsatte han:
- Men fordi du er så mye mer søtordet enn meg, Rigvirdir Ege; så skal du
få være med på dette når den tiden kommer. Rett etter at solvervsfesten
er over, drar jeg. Du og jeg og noen av hestekarene. Skal jeg forresten
by deg på noe? Høvdingen bukket seg mot gulvet og lettet et spann øl opp
på bordet. Så klirret han to glass ut av skjorten også. Med en fornøyd
mine.
- Bare til eget bruk, selvfølgelig. Sa han om glassene. - De må voktes
som om de var egg. Folk her omkring ville trolig kjøpt alt glass jeg
kunne hjemført. Men det er ikke lett å få dem hele til lands.
Han øste opp i glassene mens han snakket.
På Ose brygget de skikkelig øl. Rigvirdir smakte lenge på det.
- Kan du tenke deg, fortsatte Sverrvornir; - et rike fra Midtens Hav til
langt inn på Kelterøyene. Og her sitter vi ved fjorden. På hver våre
gårder. Ingen konger. Ingen keisere. Ingen konsuler. Bare spredtbodde
bønder ved havet. Omgitt av skog og fjell med jegere og ville i.
Og så tenker jeg; er det de eller vi som lever det riktige liv? Er det
de eller vi som har det best?
- Er det da du vil ha deg en kone? undret Rigvirdir.
- En kone er en av måtene å skaffe seg innflytelse på. Ikke sant? Det
kan bli nok ufred, om vi ikke skal begynne å slåss med de som bor
nærmest oss selv. Vi har vært heldige og hatt det rolig langs fjorden.
Her er vi ikke slik som enkelte andre plasser i verden. Det morsomste vi
vet er faktisk ikke å slå naboen i hjel. Slåss gjør vi gjerne. Men vi
gjør det mest etter fjerne kyster. Der vi dreper fremmedartede
mennesker. For mektige herskere. Og om noen vil ta oss: Vi er vanskelige
å finne, og ikke lette å komme usette på.
Slagstrategen avbrøt seg selv:
- Så en kone er det, fremholdt Sverrvornir. - En Ose-arving før den
gamle dør helt.
- Skaff deg så en kone. Og hold slik liv i faren din litt til. Han hadde
da jeg tenkt å gi til Odin.
Sverrvornir så forbauset på ham. Litt illsinne bråslukket i blikket
hans.
- Så lenge er det ikke sikkert at løftet om barnebarn kan holde
gamlingen oppe. Jeg tenker det blir hovgoden som både knesetter barn og
bortsender far.
- Selvfølgelig blir det hovgoden, sa Rigvirdir. - Du skal bare vente til
det er jeg som er hovgode.
Sverrvornir trakk på skuldrene:
- Jeg lyster ikke å tenke på døden, sa han.
- Det er nyttig å tenke på døden, svarte den som ville bli gode.
- Og er du så sikker på at det blir deg som arver staven når Varnvaradir
Gode går bort? Rigvirdir bemerket at høvdingen omtalte hovgoden med
sitt fulle navn.
- For alt vi vet kan jeg være borte før Varnvaradir Varnfader, svarte
han lett. - La oss snakke om innflytelse. Ettersom du ønsker å utvide
ditt maktområde, tenker du antagelig å ekte en høvdingdatter? Og siden
du neppe tenker på å øke din innflytelse sydover, skal vi vel reise til
et sted i innlandet? Hvorfor er det så viktig med
innflytelse?Sverrvornir så tankefullt foran seg. Gjennom veggen og et
sted inn i visjonen. Samtidig fylte han glassene med en treøse.
- Hvorfor en mann vil ha innflytelse? Det burde du vite noe om,
Rigvirdir Ege. Det du holder på med handler ikke minst om innflytelse.
- Men for min egen del, fortsatte Ose-bonden; - er jeg handelsmann. Jeg
ønsker innflydelse for å sikre mine inntekter. Det er et stort oppland
der nord. Det de handler med ut av landet, har jeg gjerne hånd om. I Rom
kjøper menneskene alt. Absolutt alt. Høvedsmannen min kunne solgt alle
sjøfolkene som slaver, og skip og seil med. Lykkelig for meg så gjorde
han ikke det. For pelsverk og pyntesaker det kjøper de i Rom. Og i
opplandene lager de vakkert pelsverk. Men de kan jo velge å la lasten
sin gå lenger øst. Så jeg må streve mer for å få tak i det jeg vil
handle. Om jeg derimot har en direkte forbindelse; ætt og slektskap, har
vi et utmerket utskipningssted rett her ute. Og det ville være naturlig
for handlende opplendinger å laste inn på våre skip. Ta seg til våre
markeder. Handle med meg.
Høvdingen drakk ut. Fylte opp. Drakk ut.
Satt og tvinnet glasset mellom fingrene. Albuene på knærne. Blikket på
et punkt langt, langt borte.
- Hvilken forskjell! utbrøt han. - I Rom har de hus med mange etasjer.
Der mennesker bor uten å falle i hodet på hverandre. Hvilke kunstverk!
De har brolagt ikke bare gatene i sin egen by. De har brolagt veiene på
kryss og tvers gjennom det romerske riket. Så det er blitt lett å reise
gjennom romerske landskaper. Og her, min gode Rigvirdir, er vi igjen ved
innflytelse. Jeg innbilder meg ikke at jeg skal brolegge veiene i
landet. Men det kan gjøres mangt med veier som er enklere enn det. Ikke
like godt. Det er sant. Men som gjør veiene bedre farbare, så lenge de
ikke er nedsnedd. Og i dette trenger jeg samarbeidspartnere. Noen som
kan starte i sin ende av veien. Til vi møtes på midten og drikker oss
påvirket der.
Sverrvornir lo av seg selv. Og illustrerte samtidig sine ord med å fylle
opp både sitt eget og Rigvirdirs glass.
- Selv om vi er fredelige folk, fortsatte høvdingen; - er det alltid
både røvere og tyver på ferde. Og ærlige reisende liker ikke slikt. Like
lite som å bli stående fast i gjørme og stadig være et lett bytte. Så
reisende velger den veien som er tryggest og best fremkommelig. Romere
og innflytelse. To sider av samme sak. Drikk!
Han kastet glasset til munnen. Drakk ut. Tørket seg rundt leppene med
ermet på skjorten.
- Og det er nå du begynner å fundere
på hvem som har det best? spurte Rigvirdir: - Romerne i sine etasjehus,
eller vi; bøndene som bygger etter sin tradisjon, og som ikke ennå har
evner til å legge flere lag hus ovenpå hverandre?
Sverrvornir så på den andre mannen.
- Vi har det godt her ved fjorden, sa han.
Rigvirdir nikket. Han begynte å merke at Sverrvornir var blitt
utålmodig. Ose-bonden ville atter inn å glede seg over varene brakt til
ham over havet. Rigvirdir holdt ham imidlertid tilbake ennå litt.
- En kone fra opplandene, funderte han; - etter hva jeg kan minnes er
det ikke mange høvdingdøtre i riktig alder der? I farten kan jeg bare
komme på en. En som faren for lengst har gitt opp å få ektet vekk. Som
han omtrent har gitt gårdens nøkler.
Til Rigvirdirs forundring lot ikke den andre seg opphisse. Sverrvornir
ble isteden ved å se på ham.
- Riktignok er jeg ikke så gammel som deg, Rigvirdir Ege-sønn. Men jeg
er heller ingen ungdom som akkurat har kommet meg etter Det Første
Ritet. Jeg er en mann som har inngrodde vaner. Jeg er sta og vanskelig å
gjøre til lags. Jeg drikker for meget. Jeg slåss for ofte. Jeg får ideer
inn i hodet, som jeg vanskelig får ut igjen. Tror du jeg ville bli
fornøyd med en av dem du tydeligvis regner for i riktig alder?
Rigvirdir hadde faktisk ikke tiltrodd
Ose-bonden et slikt resonnement. I tydelige bilder så han for seg
Sverrvornir Ose i nakent firsprang etter en kåt ungjente. Som han veltet
over et bord og tok i alles påsyn. Stramme maver skulle det være.
Bryster av en viss dimensjon og form. Med brystvorter plassert akkurat
der Ose-bonden ønsket å slikke... Rigvirdir Ege ristet seg tilbake til
tilværelsen:
- Jeg hadde ingen forestilling om at du tenkte slik. Jeg ber meg
tilgitt. Ose-bonden tenker kloke tanker om sitt ekte. Hans syn har
trengt dypere enn kroppslig lyst. Jeg tenkte høvdingstav i ung slire.
Fast å ta i. Luft til hjerne. Vindfart tanke fort kan formes. Dyktig
husfru til bondens glede. Men pint og plaget av herskers vilje.
Rigvirdir reiste seg og bukket.
Sverrvornir høvding lo.
- Som riktig skald; noen strofer har han alltid klar, sa han. Han reiste
seg og omfavnet sin gjest. Skann spratt opp fra leiet sitt og kom til.
Rigvirdir stoppet den med en håndbevegelse. Sverrvornir hadde ikke brydd
seg om hunden, og holdt Rigvirdir i et fast grep.
- Jeg skal leve med en kone i fred, til du gir meg til Odin, slo han
fast. - Jeg kan ikke ha en som ser på meg i ærefrykt. Jeg må ha en som
tar igjen. Og hun jeg tenker på: Hun tar igjen.
De lo sammen. Skann greide å kile seg mellom dem, der de sto med armene i hverandres. Den stakk hodet sitt demonstrativt opp i det kjærlige grepet. Et blikk fra dens eier sendte den nå ikke unna. Men hunden forsvant ut med det samme Sverrvornir Ose slo til side døren.
Skarrmirr hadde beitet mellom Oses trær
etter at Rigvirdir steg av. Nå hadde den fattet at dens rytter igjen var
i friluft. Den kom i tungt trav mellom husene. Humrende stanset den
foran Rigvirdir.
- Som tordenvognen kommer hovsvennens hest, deklamerte høvdingen. -
Trenger bare raslingen av hans bare ben i gresset for å skjønne. Hjem
til krybben. Ri meg dit.
- Snart trenger du ingen skald, trodde Rigvirdir. - Du blir en bra
gjøgler selv.
- Like godt. Det tar seg vel dårlig ut om hovgoden er høvdingens skald?
- Om jeg blir hovgode kommer visst treller til å klatre i askens grener.
Da kan jeg vel også være høvdingens skald?
Rigvirdir så at treller i askens grener vekket Sverrvornirs interesse.
Men at varene i våningshuset likevel trakk mer.
- Jeg tror likevel jeg skal finne meg en ny gjøgler om du blir gode,
Rigvirdir Ege, sa Ose-bonden. - Og nå vil jeg by deg farvel.
Rigvirdir satte seg opp på Skarrmirrs rygg. Han bøyde seg mot marken, og
tok høvdingens utstrakte hånd.
- Jeg byr deg farvel tilbake, Ose-bonde. Og jeg ser frem til å reise med
deg nordover for å se på ektet ditt.
Rigvirdir vandret
mellom huslundens trær. Benket seg for å vente på farens hjemkomst ved
solnedgang. Øynene hans hvilte over landet under. Skann la seg til å
sove rett bak ham.
Det landskapet han så foran seg, var uskarpt. Alle konturer utydelige.
Ikke borte. Men utydelige. Rigvirdir Ege skjelnet land og himmel. Ås og
hav. Han kunne også - om lyset ikke spilte ham puss - se om det gikk
båter på vannet. Men hva slags farver de førte? Og hvor de kom fra? Se,
det gikk han glipp av. Detaljer som forsvant. Men ting ble tydeligere og
tydeligere dess nærmere de kom. Så runer kunne han fremdeles lese. Alt
han kunne løfte kloss inn til øynene, så han tydelig. Eller det han
kunne krype nært inntil.
Som liten gutt hadde
han sett tingene klart og skarpt. Han red for eksempel med faren til en
av grensestenene i sydmarken. Det var et åpent beite opp mot den. Og så
skog bak. Rigvirdir og faren kom ut av trærne. Hadde det store jordet
foran seg. Ege-runen hadde skint til ham fra stenen. Klar og tydelig i
sollyset. Hundrevis av skritt borte. Det hadde han sett. Og det var i
sydmarken han hadde oppdaget sin synssvekkelse også. Når runen ikke
lenger hadde vært der i det øyeblikk de red ut i solskinnet. Når han
ikke hadde sett den tydelig før han var helt inne ved stenen. Far Ege så
underlig på ham da. Sa et eller annet sørgmodig som Rigvirdir måtte
spørre nærmere om.
- Hva sier far?
- Jeg sier: Du også, min gutt. Ikke den første. Heller nok ikke den
siste. Slik var din mors far. Slik var min mor. Nærsynte. Noe de ble som
barn. Ganske plutselig.
Så hadde far Ege sett blant tjenestefolk. Blant treller. For å finne en
som kunne se på avstand for Rigvirdir Ege-gutt. Far Ege hadde laget
istand en prøve for aktuelle kandidater. En blink ble satt opp på hundre
skritts avstand. Og så skjøt en bueskytter tre piler i blinken. Så tett
sammen som råd. Og på grunnlag av ulike farver på styrefjærene skulle
kandidatene fortelle hvor pilene satt. Far Ege ønsket ikke at det skulle
stå på detaljer når en seer skulle velges ut. Og ikke uten grunn. Noen
av slektens nærsynte hadde nemlig fart til Valhall på temmelig brutale
måter. Ikke bare hadde de i sin nærsynthet omkommet på grunn av
ulendtheter i terrenget. Gått utfor stup og bratte skrenter. En hadde
gått i en bjørn. En annen i en ulv. Dyr de åpenbart ikke hadde sett. Men
kommet uforvarende på. Og skremt unødig. Derfor hadde far Ege ikke bare
funnet et fremragende syn. Han hadde også fortalt Rigvirdir Ege-gutt
hvordan det skulle brukes. For Rakniredar Ege-bonde var Rigvirdir ikke
til å miste. I alle fall ikke på måter som kunne unngås.
Tre seertreller hadde Rigvirdir Ege-arving brukt hittil. For til far
Eges forbauselse fant han alltid den best egnede til oppgaven blant
trellene. Den første av dem døpte tjenestefolket Øyne. Og det ble alle
siden hetende. Åpenbart nok. Og etterhvert helt uten misunnelse. For alt
den første hadde Rigvirdir latt ofre. Det viste seg at han ikke var
istand til å lære det Rigvirdir ville han skulle. Så da søsteren døde.
Ytet Rigvirdir et offer. Den andre hadde han solgt. Han hadde vært meget
brukelig. Så Rigvirdir hadde latt ham gå til en bonde som trengte en
betrodd. Den siste seertrellen hadde fulgt moren hans i graven. Det var
ingen ønskejobb å bli plukket ut som Ege-arvingens øyne.
Rigvirdir selv skaffet derfor ikke noe forhold til synstrellen. Han
kjente selvfølgelig trellens riktige navn. Men brukte det sjelden. Og
tenkte aldri på mennesket som annet enn en bruksgjenstand. Han hadde dem
til speiding. Og som ører på steder hvor samtalen ville stilnet om
Ege-sønnen selv hadde troppet opp. Han oppdro dem som han oppdro hester.
Eller hunder. Slik var Ege-guttens forhold til treller.
Han fikk et skarpøyet
trellebarn. Så måtte han lære det hva det skulle se etter. Ikke bare
rapporterte alt det så. Lære å se etter rovdyrspor. Ikke etter elg og
rådyr. Vite hvilke dyr som hadde satt sporet. Ulv. Bjørn. Jerv. Gaupe.
De måtte kunne skille ut en varde i terrenget. Og vite hva det betød når
et bål var tent på den. Trellen fikk også holde mye hus ved Eges naust.
På lang avstand måtte han kunne skille ut en Ege-båt fra andre båter.
Det var ikke nok bare å skille Eges seil fra andres. Også når seil var
nede, skulle øyne-trell se en Ege-bygd båt.
De ble godt trenet. Rigvirdirs treller.
Rigvirdir var eldstefødte av Ege-bondens barn. Han var ættens arving til
Eges gods. Derfor var han dyrebar. Dyrebar selv om Ege-bonden fikk
ytterligere to sønner. Og langt senere en datter også. Men hun var
ynkelig stakker. Hun hadde ikke livets rett, og døde før hun hadde
sluttet å være barn.
Rigvirdir ofret et par øyne for henne.
Og så var det bare gutter på Ege. Nå var de blitt menn. Siden moren døde
i vinter, hadde de vært menn alene.
Ege-arvingen hadde ofret en trell da også. Han hadde hatt en pike som så
for ham. Han syntes det var passende at hun fulgte Ege-mor til Valhall.
Hun ble ikke så gammel moren. Knapt 50 vårer.
Rigvirdir lot seg rive med av en følelse. Bare et øyeblikk.
Nå var de et
mannssamfunn på Ege. En Ege-bonde. 55 somre gammel. På sommersolverv
hadde faren kommet. Rigvirdir Ege-arving var vinterbarn. 30 vintre ville
han ha sett når neste års mørkedager langsomt ble lysere. Tre uker etter
midtvintersblotet hadde han kommet, arvingen. Til stor glede på Ege. Og
til en riktig arving hadde Ege-gutten utviklet seg også. Et eget lag med
trær hadde han. Med en medfødt forståelse for alt voksendes behov.
Bortsett fra slektens ettervekst. At Rigvirdir - 29 vintre gammel - var
uten kone og barn, skyldtes arvingens ikkeeksisterende interesse for det
motsatte kjønn. Aldri hadde Rigvirdir Ege sett to ganger på en kvinne.
Alle hans kjønnslige lyster og safter var istedet fordelt på hans yngre
brødre. Som da hadde i rikt monn av begge deler. Men heller ikke de
hadde tatt noen kone med hjem til Ege. For den yngste var dog ikke alt
håp ute. Men Ege-bonden hadde i sitt stille sinn oppgitt både Rigvirdir
og Harlaborr hva arvinger angikk. Rigvirdir hadde han måttet gi til
hovet. Og Harlaborr ønsket bare å seile med vinden. Fare med varer til
fremmede steder. Havets bølger slo i Harlaborrs blod. En lidenskap ikke
bare for mål og vekt. Men også en lidenskap for sjøsprut. For bølger.
For det blå vann under egentrukket kjøl.
Egentrukket kjøl. Et Ege-tegn ikke en gang Rigvirdir hadde sluppet unna:
Å bygge egen båt. Far Ege syntes ikke dårlige øyne var noen unnskyldning
for å slippe det enhver god Ege-sønn måtte. Å bygge sin egen båt var en
del av utdannelsen på Ege. For å se om lidenskapen for å forme treet
hadde fulgt ættens linje.
Harlaborr bygget skip hver gang han selv hadde behov for det. Ikke mye
entusiasme i det.
Lidenskapen kom til syne hos den yngste. Det siste lille halmstrået
Ege-bonden hadde klamret seg til hadde vært verdt å vente på. Den lille
Ege-gutten hadde sitret når han forstod hva som hendte i naustene han
vokste opp i. Og en stor ro hadde falt over Rakniredar Ege-bonde når han
oppdaget det. Arrgarnivodar hadde åren. Åren til å bygge dem. Kanskje
ikke seile dem i det hele tatt? Bare bygge. Og bygge. Og parre hester.
Det var så noe annet de drev med på Ege: Å parre hester. En pasjon jevnt
fordelt blant alle Eges menn: Hesteholdet. Arrgarnivodar var imidlertid
den mannen som aktivt handlet hest på Eges vegne. Han brukte høsten til
å se på hester nord i dalene. Siden de beste kom derfra. Dit reiste
således Arrgarnivodar hver høst. Men med årene hadde Eges menn bygget
opp en god stamme selv. Derfor handlet ikke Arrgarnivodar Ege hest så
ofte lenger. Men han reiste. Og så. Så og vurderte. Vurderte og snakket
med hestekarer. Og nøt dølenes frukter, slik hans Ege-safter bød ham.
Rigvirdir hovsvenn så plutselig en brønn. I brønnen fløt et øye. Det
stirret på ham og sa se. Så Rigvirdir så. Langt tilbake i tiden.
Det fuktige gresset
klistret seg til nattlinnet hans. Han lå og kavet og kavet på marken.
Uten at han kom noen steder. Han lå som fastfrosset like ved en stor
skygge i natten. En oppreist sten. Hugget og laget. Det sto en stank av
den som han ville rømme bort fra. Men han nådde det ikke. Hestene kom.
Han måtte se dem. Hvite var de. Alle sammen. I en flokk. Men like før de
bare skulle trampe over ham; skilte de lag. Som et ras løp de på sidene
av stenen. Til et vrinsk formet de en sirkel. Fra der hvor solen står
opp til der solen synker under landet, løp de. Så forbant de vest og øst
med en stjernebro. I en hvit helstrøm. Til en dunder som fylte
øregangene, hodet, halsen. Som fylte øregangene. Hodet. Hjertet og
lungene. Halsen. Stemmebåndene. Rigvirdir Ege-sønn skrek. Men det visste
han ikke.
Hestene hadde slakket av på farten. De hadde stoppet. Han greide reise
seg. Støttet seg til stenen. Men rykket hendene til seg med gru.
Forsøkte å se på håndflatene sine. Klarte det nesten ikke. Rødfarvet og
tilsvertet av blod. Nytt. Og gammelt levret. Levret utover hendene hans.
Han ville gnidd dem på nattserken. Men han fikk det ikke til. Det han
fikk til, var å løfte armene mot et hestehode som var på vei mot ham.
Han så det. Dyret stoppet. Neseryggen fikk røde renner etter seg, fra
grepet hans. Og om hesten ikke talte til ham med sin riktige stemme, så
hørte han i alle fall:
- Du er Odins hånd. Med den hånden tar du kniven fra ditt belte. Jeg vil
komme helt hen til deg. Og legge min hals inntil deg. Da har Odins hånd
sin kniv parat. Den skjærer et snitt i min hals. Med den hjelper du meg
til å gi mitt blod til stenen.
Og selv om han aldri kunne tenkt seg å ville det. Så ville han det nå.
Hesten så på ham. Store fuktige øyne i det vakre ansiktet. Han kunne
føle halsen sitre ved siden av kinnet. Han fant merkelig nok en kniv i
snoren rundt livet. Odin førte selv den kniven. Odin tok ham også de få
skrittene unna, da hesten gikk frem. Og ga sitt blod utover stenens
overflate. Før den segnet om ved stenens fot. Resten av hesteflokken sto
stille litt. Så snudde de bakenden til scenen, og forsvant ut i mørket.
Hadde ikke far Ege kommet, ville Rigvirdir for all ettertid trodd det
var en drøm.
- Rigvirdir, sa han.
Da som nå.
Den tilsnakkede ble rykket tilbake til nåtid. Rigvirdir Ege var igjen på
benken i vestlunden. Faren sto og betraktet ham.
- Jeg byder min sønn god aften, sa han.
- Jeg byder min far god aften igjen, svarte sønnen. Faren satte seg. Han
plasserte en ridestav mellom bena.
- Harlaborr broder seiler mellom Tusenøyene, hører jeg, sa Rakniredar
Ege.
- Trellen min forteller så, bekreftet Rigvirdir.
- Hva skal han nå der å gjøre? undret bonden.
- Jeg har forsøkt å tenke ut forskjellige svar på det spørsmålet, sa
sønnen: - Han skulle ikke ha behov for å handle på deres markeder. Så
det har jeg utelukket. Ettersom han seilte med Sverrvornirs skip, er han
heller ikke blitt utsatt for røvere, og har vært nødt til å gjemme seg.
Og siden det langt fra er noen snarvei hjem, er jeg ikke kommet stort
lenger enn du: Til å undre meg hvorfor han tar en omvei mellom
Tusenøyene?
- Har Harlaborr hatt for vane å seile slik?
- Hva tenker far?
- Jeg tenker: Hva vet vi om Harlaborrs reiser? Siden han denne gangen
seilte med andre, har vi fått vite hvilken rute han har tatt. Men hva
vet vi egentlig om Harlaborrs reiser?
Rigvirdir vendte seg mot faren. Han så en profil klart avtegnet mot en
uskarp, grønn bakgrunn. En tydelig profil. I lyset fra aftensolens siste
glans. Mørkt, rett hår. Hverken grånet eller mistet til tross for årene.
Et brunt øye. Innfattet av rynker og linjer. En krokete nese. Skjegg.
- Om Harlaborr måtte velge å være aldri så hemmelighetsfull, ville vi
fått rede på om han foretok regelmessige reiser til Tusenøyene, mente
Rigvirdir.
Faren vred seg, og møtte blikket hans med to øyne.
- Ville vi det?
Rigvirdir Ege-sønn stusset. Han hadde regnet det som en selvfølge at
slikt kom ut. Han forestilte seg for eksempel at Harlaborr hadde faste
ærender til Tusenøyene. Rigvirdir var helt sikker på at en eller annen
av sjøfolkene ville sagt noe om det. Riktignok seilte ikke Harlaborr med
mange menn ombord. Mannskapet var slanket til et minimum, for å få
dekksplass til handelsvarene. Likevel trodde Rigvirdir å kjenne brorens
sjøfolk såpass, at jevnlige avstikkere til Tusenøyene; ville blitt kjent
for familien. På en eller annen måte.
Men farens bestemte spørsmål hadde fått ham til å stusse.
Og i farens blikk var det kommet et nytt lys.
Da det gikk opp for Rigvirdir hva det betød; holdt han på å sprute ut i
latter. Men så fikk han det for seg, at det kanskje ikke var noe å le
av. Og greide holde inne.
- Om en tid vet vi, sa han. - Jeg tror ikke Harlaborr kommer for sent
til solvervsmarkedet. Og da får vi vite.
- Det har du rett i, medga faren. Han svelget en gjesp. Han hadde vridd
seg til profil igjen. Rigvirdir vendte seg også mot solefall. Det var
snart over. Det grå var på vei. Farvene var borte. En sommerkveld var
endt.
- La oss gå inn, sa Ege-bonden. - Jeg vil sove.
De reiste seg. Skann bjeffet fornøyd, og satte kursen mot våningshuset.