Sammendrag fra bloggen «Merlins øyne»

1. Vortigerns profet

Merlins øyne så innover. Kong Vortigern forsøkte å bygge en borg på Snowdon. Men hvor mye han enn bygde, hvor mye han enn murte og la stein på stein: Så falt murene sammen når kvelden kom. Kong Vortigerns sannsigere hadde fortalt ham at det bare var én ting som kunne bøte på dette. Han måtte finne en gutt som ikke hadde noen far, bringe ham til Snowdon, strupeskjære ham, og væte murene med guttens blod. Da ville de bli stående.

Og nå hadde nettopp Merlins mor fortalt kongen at hun hadde blitt besvangret av en djevel som kom til hennes seng om natten. Og at gutten således var uten far. Til morens forsvar må det anføres at hun var uvitende om Vortigerns forsett, og at sannheten om guttens opphav med sikkerhet ville ført dem begge i døden. Men det betydde at Merlin var alt det sannsigerne hadde sagt var nødvendig for at borgen skulle bli fullført - og stående.

Merlins øyne søkte kongens.
- Sannsigerne dine er noen dårer, herre konge, sa han. - De gir bare kongen vanskelige gåter å løse, og snikmorderske oppgaver å utføre. Men de ser ikke hva som virkelig er galt.
Vortigern mønstret guttungen. Han moret seg nesten. Her sto en halvvokstring og tok sannsigerne hans i skole. «Ja, ja, alt for å redde skinnet», tenkte han.
- Og hva er det som er galt? spurte han høyt.
- Under dette berget ligger det en sjø, svarte Merlin; - grav sjøen frem og tøm den, så vil murene dine stå.

Kong Vortigern så på sannsigerne sine. De ristet på hodet, og var sprekkeferdige etter å hudflette Merlin. De ventet bare på at kongen skulle gi dem tegn slik at de kunne snakke. Men kongen holdt inne. Han vurderte sine alternativer: Merlins mor var kongsdatter. Riktignok den nærmest forviste datteren til en ubetydelig småkonge. Men allikevel. Det var ikke sikkert at hverken hun eller gutten, for den saks skyld, ville være så utstøtte om Vortigern tok livet av sønnen, og brukte blodet hans til å farge murene sine med. Ubetydelige småkonger hadde også ære, og sikkert venner.

Det gutten hadde foreslått var arbeidskrevende. Men det hadde også vært arbeidskrevende å spore ham opp, med de krav sannsigerne hadde stilt til guttens egenskaper. Kongen reiste seg.

- Vis oss hvor vi skal grave, sa han. Og uten å vente på noen skrittet kong Vortigern ut av kvarteret sitt. Merlin skyndte seg etter. Vortigern var allerede i gang med å samle en arbeidskontingent. Da han hadde en fortropp, henviste han dem til Merlin, og gutten tok graverne med til der han hadde «sett» sjøen. Litt etter kom kongen selv med flere menn med spader og hakker. Da hadde fortroppen allerede begynt å avdekke en sprekk i fjellet, som snart videt seg ut til å bli en huleinngang.

Vortigern ventet til nok jord og røtter var ryddet unna, før han tok seg inn i fjellsprekken. Merlin visste hva han kom til å finne, og ble stående til kongens nærmeste menn hadde fulgt etter, før han selv trådte inn i den smale gangen. Klaustrofobien rakk knapt å slå til, før gangen videt seg ut, og Merlin kom til en hule. Der Vortigerns fakler lyste over en sort vannflate.

Kongen og hans menn ble oppmerksomme på Merlin. Gutten la merke til at flere gjorde tegnet mot det onde øyet, da de så ham. Vortigern brød seg ikke med slikt. Han vinket Merlin til seg.
- Dette er arbeidslederne mine, sa han, mens hånden hans viste hvem han snakket om. - Siden du visste at denne sjøen var her, har du vel også en idé om hvordan den kan tømmes. Kongen spurte ikke. Han konstaterte. Og fortsatte: - Disse mennene kan både regne og måle. Ta dem med og finn ut hvordan vi kan få dette vannet bort, uten å måtte bære det i bøtter.
Merlin gikk smilende ut i solskinnet. Kongens banner smalt i vinden. Den kongelige, hvite drage fløy allerede foran huleinngangen. Han visste at det ville bli en smal sak å tømme sjøen.

Hele den dagen gikk, og natten med. Kong Vortigerns menn grov først en renne. Ved hjelp av heldig fall og sandholdig jord, fikk de etter hvert hjelp av naturen selv. Og til slutt rant en hel elv ut av huleåpningen. Ut på formiddagen neste dag så man bunnen av sjøen. Kongen sendte bud på Merlin. Merlin gikk frem til det som hadde vært sjøens bredd. Det lå to store steiner halvt begravd i mudderet. En rød. Og en hvit. Merlin kjente knærne begynne å skjelve. Som om de ikke ville bære ham. Han måtte snakke for ikke å besvime. Uten å være seg bevisst hva han egentlig sa, vekket ordene hans steinene til live. En rød og en hvit drage ristet av seg mudderet og steg til hulens tak. Der utkjempet de en drabelig kamp, før den røde dragen drepte den hvite, og solen steg opp og badet hulen i lys...

Merlin kom til seg selv i mørke. Sjøen var tom. Steinene var borte. Enda flere blant Vortigerns menn gjorde tegnet som beskyttet mot det onde øyet. Samme kveld gikk Aurelius Ambrosius i land i Cornwall, og plantet sitt røde dragebanner i Englands jord.

2. Kjempenes Dans

Merlins øyne var hardt gjenlukket. Gjennom en lammende kvalmedøs hørte han prins Uther konferere med offiserene sine på akterdekket. Uther hevet plutselig stemmen.
- Merlin! Drikk to øser vann, og kom deg hitover!
Merlin klatret på bena med støtte av rælingen. Oppdaget en vannfylt øse rett foran øynene sine. Svelget det sure oppstøtet, og tvang vannet ned. Mens han vaklet i retning vanntønnen, hadde noen fylt øsen for ham. Da vannet var på plass i Merlins opprørte mage, kjente han at det hjalp, og for første gang siden de la fra land, rettet trollmannen ryggen. Han skrittet over toftene og steg opp på akterdekket.
- De sier at trollmenn ikke tåler å reise over vann, gliste Uther; - Merlin gjør hva han kan for å leve opp til myten.
Prinsen trakk trollmannen inn i den sirkel som studerte et kart, rullet ut på et tønnelokk. Uther plantet fingeren et sted på kartet.
- Her lander vi, sa han. Han beholdt fingeren der, mens han satte den andre pekefingeren et nytt sted på kartet: - Fjellet vi skal til er her.

Det var Aurelius Ambrosius som hadde satt det hele i gang. Han ville ha et monument over sin seier over kong Vortigern, og over igjen å ha samlet det Britannia som romerne hadde overlatt til britiske og saksiske krigsherrer. Aurelius Ambrosius tenkte stort. Han ville ha noe som syntes. Så da Merlin foreslo å hente Kjempenes Dans fra Irland var den nye kongen lutter øre. Her kunne han både få et gedigent monument, samtidig som han kunne lære irene å holde seg til sine egne saker.
- Men Merlin, innvendte imidlertid Aurelius Ambrosius; - Dansen på Killare er bygget av kjemper. Hvordan vil du få den hit?
- Ambrosius, forsikret trollmannen; - du har reist både vidt og bredt. Hvor har du støtt på kjemper? Kjempenes Dans er satt opp av menn. Og det menn har satt opp, kan menn ta ned.
- Du sier du kan flytte Kjempenes Dans? Ambrosius så spørrende på en nikkende Merlin: - Da vil jeg at du flytter den til slettene ved Amesbury. Ambrosius holdt inne et øyeblikk, før han fortsatte: - De sier jeg burde bygge en katedral til minne om min seier, men jeg vil heller ha noe annet. En Kjempenes Dans er mer passende med mine ønsker. Så får katedralen heller vente. Katedralenes tid kommer nok.

Så her var Merlin. Til sjøs. Med en liten hærstyrke. Ledet av kongens bror, Uther. For å hente en ring av kjempesteiner fra en fjelltopp i Irland. Prinsen ville ha Merlins syn på den militære strategien fra landingsstedet, til fjelltoppen og tilbake igjen.
- Dersom irene forskanser seg på fjelltoppen, kan det bli umulig å utføre kongens ønske, mumlet Merlin; - så det må for all del unngås. De må fristes til å møte oss i åpent lende, slik at de kan tilføyes tilstrekkelig skade til at det ikke spiller noen rolle om de forskanser seg på fjellet.
- Med en sånn borg i bakhånd, hva kan friste irene til å møte oss i slettelandet, ville en av offiserene vite.
- De må forledes til å tro at vi er et lett bytte, som enkelt kan feies tilbake på sjøen, svarte Merlin: - Og slik må vi greie å fremstå som færre enn det vi er, og som dårligere utstyrt enn i virkeligheten.

Og Merlin fortrylleren vevde både tåker og slør. Slik at nesten halvparten av hæren kunne settes usett i land, og slør som lot engelskmennenes våpen se både få og ufarlige ut. Irene gikk rett inn i en blodfylt knipetang, der engelsk krigsrutine lett nedkjempet irsk, ungdommelig entusiasme. Det var en liten og redusert bande som til slutt rømte til fjellet Killare og søkte tilflukt blant steinene i Kjempenes Dans. Uthers menn fikk dem fort derfra, slik at trollmannen kunne begynne demonteringen av dansen. De fem meter høye steinene ble løftet ut av jorden de hvilte i. Og en etter en fraktet til kysten, og lastet ombord i nye skip kongen hadde sendt.

På slettene ved Amesbury, nøyaktig der Aurelius Ambrosius ønsket, rekonstruerte Merlin kongens krigsbytte. Og ettersom steinene står der ennå, har også vi et navn på Kjempenes Dans. Vi kaller stedet Stonehenge.

3. Sverdet i steinen

Merlins øyne hvilte på britenes konge. Det var ikke mye igjen av Uther Pendragon nå. For noen dager siden hadde soldatene hans dratt ham til striden i en seng. Men nå var det over. Det var en slags fred. Uther Pendragon hadde vunnet. Men selv hadde han bare dager, kanskje timer, igjen av livet. Han var innskrumpet. Bare halvdelen av hva han en gang hadde vært. Men bestemt var han fortsatt. Og Merlin hadde nok en gang brakt temaet på bane. Uther hadde vært like urokkelig som tidligere. Så var han blitt stille. Tankefull. Og tiden hadde gått. Kongen så ut som om han hadde sovnet. Merlins øyne ble sløret av tanker.

- Vortigerns profet, sa Uther plutselig.
Trollmannen rykket til. Det var lenge siden noen hadde brukt det tilnavnet på ham.
- Vortigerns profet, gjentok Uther; - hvilke syner har du for gutten?

Gutten - i dette tilfellet - hadde sånn sett sin egen historie. Gutten var resultatet av noen fiksfakserier Merlin hadde drevet med for flere år siden. Da han hadde gitt Uther lignelsen til Gorlois, greven av Cornwall, for at kongen i denne skikkelsen kunne besøke grevens hustru, Ygraine. Alt mens greven selv lå beleiret av Uthers tropper, i et annet slott i Cornwall. Greven - altså nå Uther - tok en pause fra stridighetene, og sammen med to væpnere - Merlin og en ordentlig væpner, men Uthers - red han hjem og hadde seg litt med fruen. Dagen etter gikk den virkelige greven rett inn i Uthers saks, og betalte for det med sitt liv. Gutten som kom ni måneder senere, ble overlatt i Merlins varetekt. Uther satset nemlig på en ektefødt sønn med grevinnen fra Cornwall. Som han beilet til seg da hennes sørgeperiode var over.

Men ingen prins kom til verden. Og ingen i Uther Pendragons britiske rike hadde noensinne hørt om gutten.

Kongen kremtet oppfordrende.

- Arthur kommer til å skape fred i ditt rike, sa trollmannen; - han vil gjøre store erobringer, og bringe større glans til den britiske trone. Han vil bli husket i hundrevis av år etter sin død. Både for ting han gjorde og for ting han ikke gjorde. Arthur vil bli sagnkongen fremfor noen.
- Svaret er likevel nei, sa Uther Pendragon; - gutten skal ikke bringes frem. Vi har diskutert det lenge nok. Lot og røvergjengen hans kommer til å rive ham i fillebiter lenge før Arthur fra dine syner, greier å skape fred i riket. Han er en ingen, Merlin. At du har syner er for meg ingen garanti for at han overlever mer enn fem minutter etter min død, uansett hvor mye arving jeg har gjort ham til. Han er 12 år! Han har aldri ledet noen armé. Han har aldri sett en slagmark. Han kommer fra ingen steder. Han har vokst opp i et slott midt i skogen, hos en ridder sangerne for lengst har sluttet å synge om. Denne ridderen vet knapt nok hvem han har fostret. Du har skjult Arthur godt, Merlin. Så godt at det må enda en legende til, dersom synene dine skal gå i oppfyllelse.

Merlin tolket de påfølgende lydene som en kongelig latter.

- Tror du Ambrosius ville brakt gutten til hoffet, om han hadde vært i min situasjon?

Uther henviste til sin bror og forgjenger, som hadde ledet kampene for å fri England for saksere, og som hadde samlet alle briter under én hærfører. En rolle Uther Pendragon akkurat nå hadde. Og som ingen for øyeblikket kunne arve. Og nevnte Ambrosius ville i Merlins øyne aldri ha satt seg i en sånn situasjon som det Uther hadde gjort. Ambrosius hadde nemlig tålmodighet når det var nødvendig. Han ville ha tatt livet av greven av Cornwall først. Og beilet til grevinnen etterpå.

- Kommer du til å slåss mer? spurte trollmannen, heller enn å besvare Uther.
- Hva tror du, smilte kongen.
- Da ønsker jeg å bruke sverdet ditt som Uther Pendragons testamente, sa Merlin.
- Skal du forklare meg hva du tenker, eller er dette bare noe jeg skal gå med på uten videre?
- Dette skal du gå med på uten videre. Dette krever ingenting av deg. Annet enn sverdet.
Kongen viste med en håndbevegelse til sverdet, som hang på et stativ sammen med hans øvrige våpen. Merlin hektet sverdet ned, og forsvant fra værelset.

Uther Pendragon levde fortsatt morgenen etter. Han var endatil påkledd da Merlin bad om foretrede. Uten et ord rakte trollmannen sverdet til kongen. Kongen trakk det fri fra sliren. Øynene hans ble trukket til noe som var gravert inn innerst på sverdbladet. Han leste høyt:
- «Den som trekker ut dette sverd, er den rettmessige konge over britene». Det må jeg si. I ekte gull. Hvordan går historien videre?
- Jeg har gjort noen forberedelser utenfor kirken. Du må greie å komme deg dit, sa trollmannen.
Kongen lo. Med en mine som klart sa at han mente Merlin overvurderte kreftene hans. Så gikk det en skjelving gjennom kongens kropp. Latteren stilnet. Med et forbauset uttrykk i ansiktet reiste han seg fra stolen, og trakk en ullkappe ned fra en knagg. Han slo den som seg. Mumlende.

Da de kom til kirken og Merlin forklarte kongen hva han skulle gjøre, nektet han.
- Har du fått meg ut hit bare for at jeg skal slå kampsverdet mitt istykker mot en ambolt? «Støt sverdet ovenfra og ned, som om du skulle drive det tvers gjennom ambolten», hermet Uther.
- Bare gjør som jeg sier, sa Merlin oppgitt; - så ordner jeg resten. Kom igjen. Ikke krangle nå.
Kongen snøftet misfornøyd. Men så løftet han sverdet over hodet og drev det av alle krefter inn i jernet. Han slapp det med et forbauset utrop. To tredjedeler av bladet var forsvunnet inn i ambolten og steinblokken den sto på. Uther tok etter hjaltet igjen og ville trekke sverdet ut. Gikk over til å bruke begge hender. Så løftet Uther Pendragon blikket og så på trollmannen.

hjem/blogg/arkiv