Magiens historie

- av Fina Samtir -

Det er umulig å fastslå hvor magien entret historien. Mot det har magikere spunnet et ugjennomtrengelig slør av myter og blendverk. Trolig har den menneskelige skapning alltid benyttet religion og ritualer til ulike formål. Og magien har utviklet seg gjennom dette.

I de magiske legenders verden oppsto kunsten i Egypt. Der magikerne forvandlet staver til slanger, og fikk gresshoppesvermene til å brenne på himmelen. Mest trolig drev de egyptiske prester og prestinner datidens religionsutøvelse. Og som all religionsutøvelse vil den ha trekk som man også finner brukt innenfor seremoniell magi. Hvorom allting er, så har magien en tydelig arv fra Egypt. De egyptiske guder, Osiris, Isis, Thoth og Horus, med flere, brukes fortsatt av moderne magikere som gudeformer.

I legendenes verden lever en del okkulte historieskribenter, der de starter sin gjennomgang av den europeiske magis historiske skikkelser med bibelske herr Moses. Han som delte havet i to, slo vann ut av en stein, talte med en brennende busk og fikk det til å regne mat ned fra himmelen.

I rekken av berømte magikere følges Moses av den vise kong Salomo. Kongen med alle ordspråkene, og de berømte avgjørelsene. Og som har fått diverse magiske nøkler tilskrevet seg. Disse såkalte nøklene består av kompliserte skjemaer og påkallelser, som skal sette operatøren i forbindelse med de krefter som måtte være ønskelige. Jesus var selvfølgelig en magiker. Han gikk jo på vannet, transformerte det senere, og vekket folk opp fra de døde.

Og deretter følger Merlin. Trollmannen som utdannet den fremtidige kong Arthur. Gutten som trakk sverdet ut av steinen og ble konge over England. Og som er en sentral skikkelse i en meget seiglivet legende. Den om Arthur og ridderne av Det runde bord.

I den virkelige verden ble den egyptiske magi videreutviklet i det antikke Hellas, gjennom elementenes filosofi, numerologi og utøvelsen av alkymi. Både Platon og Pytagoras regnes som sentrale i utviklingen av mye magisk basiskunnskap. Gjennom disse greske vitenskapsmenn og deres elever, ble den magiske vitenskap dessuten tilgjengelig for de øvrige deler av Europa.

Renessansens fire adepter
Cornelius Agrippa – tragediens mester

Den første magiker til å tre ut av legendenes slør er Heinrich Cornelius Agrippa. Født i Nettesheim ved Køln i Tyskland 14. september 1486. Og grunnen til at han er mer enn en legende, er det han lot etter seg: Tre bøker om okkult filosofi eller De Occulta som verket het da det utkom i 1533 (noen kilder sier 1531). I disse tre bøker samlet Agrippa all datidens okkulte viten, og gav den videre til generasjonene etter seg. Bøkene er både i det man kan kalle svartebokform; besvergelser og fremgangsmåter for å oppnå spesielle ting, men også berettende om magisk filosofi, kabbala, astrologi, symboler og ritualer.

Om Agrippas liv vet vi at han studerte han jus, medisin, teologi og magiske vitenskaper ved Universitetet i Køln. Og at han kunne skaffet seg en lysende karriere, om han hadde forvaltet sine dager på en annen måte. I sene tenår ble nemlig Agrippa ansatt som hoffsekretær for keiseren av det tysk-romerske riket, Maximilian I. Keiseren brukte Agrippa som spion og sendte ham på oppdrag til forskjellige universiteter i Europa. Agrippa knyttet mange kontakter. Ikke alle var til keiserens begeistring. I det lange løp fikk dette konsekvenser.

Agrippa hadde den uvanen at han for fort ble uvenner med feil folk. Spesielt med munker og overhoder innenfor den katolske kirke. De hadde lite til overs for Agrippas interesse for den hebraiske kabbala og andre okkulte områder. Og siden en selvbevisst mann stod for sine meninger, fikk Agrippas pågående krangel med kirkens folk stor innvirkning på hans liv og yrkesmessige utøvelse. Han måtte rett som det var i all hast rømme en by, og en stilling, for å unngå å bli møtt med trusler om inkvisisjonen. Men i de periodene han fikk litt tid på seg; underviste han i teologi ved universitetet i Køln og i okkultisme ved universitetet i Pavia, var hofflege for dronningmoren i Frankrike, grevinnen av Angoulême: Louise av Savoy. Han var offentlig anklager i Metz og drev ustrakte studier i alkymi og astrologi. Før en ny krangel med kirkens menn førte til hastig avreise. Og slik ble et liv levd på en reise på kryss og tvers gjennom Europa.

Som ikke dette var nok; ble Agrippa enkemann etter to koner, ruinert av den tredje; slik at han også fikk se gjeldsfengselets murer fra innsiden. (Hvor mange barn som eventuelt døde underveis tier heldigvis historien om.) Agrippa selv gikk ut av tiden i Grenoble i Frankrike 18. februar 1535 (datoen er omtrentlig, året er korrekt).

Cornelius Agrippa var myteomspunnet i hele sitt voksne liv. Der han dro gjennom Europa gikk ryktet foran ham, om at han gjorde opp regningen til husverter og handelsstanden med skjell. Det vil si: For den som mottok «betalingen» både så og kjentes den, som ekte gullmynter. Men når trollmannen dro sin vei, forsvant trolldommen med ham, og gullmyntene ble til skjell.

Det ble også fortalt om en av Agrippas studenter, at han greide å sjarmere til seg nøkkelen til Agrippas arbeidsværelse, av lærerens kone. Vel inne i rommet begynte studenten å lese høyt fra en bok som lå oppslått på lesepulten. Hvorpå en demon ble påkalt. Studenten var imidlertid så opptatt med sin lesning at han ikke la merke til den. Demonen stod og ventet på å bli kommandert. Men da det ikke kom noen kommando, ble demonen så rasende at den kvalte studenten.

Da Agrippa kom hjem, og fant den døde, skjønte han jo at han ville få et forklaringsproblem. Så historien vil at Agrippa påkalte demonen på ny. Agrippa kommanderte den til å blåse så meget liv i sin tidligere elev som mulig var, og deretter om å sette den i bevegelse ute på torvet. Demonen adlød. Greide å få noen minutters liv inn i kroppen, og sette liket på torvet. Der vandret tilsynelatende studenten rundt slik at alle kunne se, til det ikke var mer liv igjen. Da falt studenten om blant folkemengden. Under likskuet kom det imidlertid for en dag at livet var berøvet ved kvelning. Agrippas forklaringsproblem ble høyst tilstedeværende. Han kunne bare vinke farvel til et nytt universitet, en ny stilling og en ny by.

Paracelsus – den motvillige magiker

Mens Agrippa ganske sikkert ville ha akseptert sin plass i den magiske historien, ville Paracelsus bombastisk ha erklært seg den plassen foruten. Omtrent samtidig med Agrippa, ble han født som Theofrastos Bombastus von Hohenheim i Einsiedeln nær Zürich i Sveits i 1493. (Og ja, det er han som er opphavet til ordet bombastisk.) Årsaken til at han er en uløselig del av den magiske historie, ligger i hans praktisering av alkymi og astrologi. Og ikke minst: I tradisjon.

Paracelsus har vært viktig på mange områder. Ikke minst for legevitenskapen. Men også for sin naturmystiske tenkning og for litteraturen. Derfor vil magikerne gjerne ha mannen i sin midte. Han det gjelder roterer antagelig i sin grav over denne tildragelse. For Paracelsus var først og fremst lege. Han praktiserte alkymi fordi den vitenskapen gjorde ham i stand til å lage medisiner. Den brakte også med seg løftet om «De vises stein», materien som skulle kunne kurere all verdens sykdom, og endog gi evig liv. Å sette opp et astrologisk horoskop for situasjonen, var da som nå påkrevd for en alkymist. Paracelsus selv kunne i sin tid med full rett la være å se på disse handlinger som magi.

Selv om hans liv på mange måter ligner Agrippas – han er ikke opphavet til ordet bombastisk for ingen ting – finnes det ikke så mange historier om Paracelsus som det gjør om Agrippa. Hva som finnes er historier om Paracelsus evne til å legge seg ut med sine omgivelser og beretninger om hans omflakkende tilværelse. Og også historier om hans nyvinninger innen medisinen. Det var for disse nyvinningene han ble forhatt i sin samtid. Ettersom han radikalt brøt med alt som var hellig innenfor medisinen, kunne bare ettertiden bli i stand til å se visdommen og virkningene av det Paracelsus tilførte vitenskapen.

Ved universitetet i Basel hadde Paracelsus studert alkymi, kirurgi og medisin. Etter en lengre rundreise, som inkluderte både Kina og Konstantinopel og fangenskap i Russland, slo han seg til ro for en tid og gjorde store gjennombrudd medisinsk. Paracelsus gis æren for å ha brakt opium og kvikksølv inn i medisinen. Hans arbeid som alkymist gjorde ham dessuten oppmerksom på sammenhengen mellom medisiners dosering og deres effekt på pasienten. Paracelsus gjorde også banebrytende oppdagelser innenfor kirurgi.

Samtiden syntes imidlertid lite om Paracelsus’ arbeid. Så også han levde et hvileløst og omflakkende liv. Inntil prins Ernst av Bayern forbarmet seg over en sliten alkymist, og tilbød bolig og opphold på sitt slott. Paracelsus ankom prinsens eiendom i april 1541. Men luksustiden ble ikke lang, ettersom Paracelsus døde i september samme år.

Nostradamus – seeren

Michel de Nostradame var strengt tatt heller ingen magiker. Han utdannet seg innen medisin ved universitetet i Montpellier. Nostradamus var i første rekke pestbekjemper. Og seer. Og det er som seer han er blitt berømt. Selv i våre dager studeres Nostradamus’ spådommer. Mer enn 450 år etter at de utkom.

Nostradamus ble født i Saint Remy i Provence i Frankrike 14. desember 1503. Som de to ovenfor nevnte herrer ble Nostradamus også lege. Han hadde dessuten utdannelse innenfor diverse språk, og naturligvis i astrologi. Det var som lege han i første rekke praktiserte. Mens han levde var Frankrike herjet av pest, og Nostradamus later til å ha sett det som sin livsoppgave å lindre menneskenes lidelser der sykdommen dro frem. For å helbrede de han kunne, reiste han bokstavelig talt rundt etter pesten. Snart her, snart der. Hele Nostradamus' familie: En kone og to barn omkom rundt ham, mens han selv gikk upåvirket av smitten omkring seg.

På sine vandringer etter familiens død begynte Nostradamus å få syner. Og da han omsider fikk slått seg ned i Salon de Craux rundt 1550 fikk han også tid til å skrive dem ned. Hans bok Centuries utkom i 1555. Tittelen henspiller på at profetiene er ordnet i firelinjers vers i bolker av hundre. Profetiene vakte oppsikt allerede mens Nostradamus levde, og han var berømt da han døde natt til 2. juli 1566.

Også om Nostradamus går det historier. En av dem forteller at Nostradamus på en av sine vandringer møtte den nyinnviede munken Felice Peretti. En forhenværende grisebonde. Nostradamus falt på kne foran munken, og titulerte ham «Deres hellighet». Felice Peretti ble pave Sixtus V tretti år etter Nostradamus’ død. En annen historie beretter om et besøk Nostradamus gjorde hos en av de bedrestilte i samfunnet. Verten hadde to grisunger. En hvit og en svart. Han utfordret Nostradamus til å forutsi grisungenes fremtid. Nostradamus så gjorde. En ulv skulle fortære den hvite grisungen, mens verten skulle servere den sorte til middag samme aften. Verten beordret derfor kokken til å slakte den hvite grisen. Hvilket ble gjort. Nå hadde imidlertid den bedrestilte herremann også en tam ulv på eiendommen, og den så sitt snitt til å stjele den nyslaktede. Kokken så derfor ingen annen råd enn å slakte den svarte grisungen også.

Så verten triumferte bare et kort øyeblikk. Nostradamus lot ham glede seg litt, før han fortalte hvordan det hele hang sammen. Og ettersom kokken kunne bekrefte gjestens historie, måtte herremannen la seg overbevise om evnene.

John Dee – dronningens løpegutt

John Dee ble født i Krepsens tegn, 13. juli 1527 i London. Han gikk på Chantry School i Chelmsford og studerte deretter ved St. Johns College i Cambridge. 19 år gammel ble han lærer i gresk ved Trinity College. Ved siden av studerte han alkymi og astronomi. Dee ble imidlertid frustrert over den lave standarden ved de engelske universiteter, og da han fikk anledning dro han til universitetet i Louvain i nåværende Belgia. Her kom han over Agrippas De Occulta, og i 1552 møtte Dee okkultisten Gerolamo Cardano. En heks i ordets rette betydning. Cardano var synsk og en talentfull astrolog. Cardano fikk stor innflytelse på Dee, som gjennom denne kom på tanken om å bruke ånder til å rettlede seg i søket etter «De vises stein». Dee var i denne perioden ganske besatt av å bruke det okkulte til å finne skjulte skatter. Alkymi var – da som nå – en kostbar interesse å utøve i praksis.

Da Dee var reetablert i England, og forholdsvis kjent som astrolog og alkymist, ble han budsendt for å sette opp horoskopet til dronning Mary I (1516-1558). Slik ble Dee trukket direkte inn i den politiske situasjonen i England. Han forutså et kort liv for den regjerende dronning, og av en eller annen grunn fant han det maktpåliggende å kontakte den han så ville bli Englands neste monark, nemlig Marys halvsøster Elisabeth (1533 – 1603), som Mary hadde satt i husarrest på bakgrunn av angivelig forsøk på statskupp. Dee oppsøkte Elisabeth, og viste henne til og med dronningens horoskop. Mary hadde selvfølgelig sine spioner på plass i huset der søsteren ble holdt i forvaring, og Dee havnet i fengsel. Han slapp ut i 1555.

Dee ble på nytt kalt til hoffet i 1558. Elisabeth hadde omsider kommet seg ut av sin husarrest, og var blitt dronning Elisabeth I. Det første han ble bedt om var å finne den beste dagen for dronningens kroning. Som viste seg å være 14. januar 1589. Dernest ble han sendt ut på reiser som dronningens representant. Dette førte til at Dee fikk slå seg til ro først sent i livet. Han inngikk sitt første ekteskap 47 år gammel i 1574. Konen døde imidlertid fra ham etter et års tid, og han ble smidd i Hymens lenker for andre gang i 1577. Denne konen brakte ham 8 barn. Og sitt utkomme til å forsørge den omfangsrike familien tjente Dee ved hoffet. Han kalkulerte horoskoper, han lagde kart, hadde å gjøre med de strategiske planer for sjøforsvaret (og dermed sin andel i seieren over den spanske armada i 1588), og var også involvert i kalkuleringene rundt en ny kalender for Storbritannia.

John Dees bidrag til den magiske historien ligger i hans arbeid gjennom krystallkulen. Dee så ikke på seg selv som noen magiker, ettersom han betraktet magi som synonymt med påkallelsen av djevler og demoner og andre stygge forehavender - svart magi. Dee anså seg som kristen. Men han ble etter hvert svært fascinert av krystallkuler. Selv skriver han at han bare så noe en eneste gang i en krystallkule. Og det flyktig. Men ettersom han visste at det fantes folk som så genuine ting i redskapet, forsøkte han å komme i forbindelse med en slik person. Den første kom han i kontakt med i 1582. En Barnabas Saul. Saul havnet imidlertid ganske raskt i trøbbel med loven, og forsvant fra Dees kontaktnett. Den neste var en øreløs ire ved navn Edward Kelly. Straffet for all verden fordi han i hjemlandet var avslørt som en lurendreier og falskner. Hvorfor Dee skulle få tiltro til en slik person kan være vanskelig å forstå ved første øyekast. Men Kellys syner i krystallkulen overbeviste Dee om at her hadde han genuin vare som medarbeider.

I stedet for å innlede en seeroperasjon med magiske ritualer, knelte Dee og Kelly ved et lite alter, og ba. Gode, kristne bønner. Dette samarbeidet startet også i 1582, og skulle vare i syv år. Gjennom Kelly la Dee grunnlaget for det som senere skulle bli til enokiansk magi. Etter intense bønnestunder satte Kelly seg ved krystallen, og fortalte høyt hva han så i den. De vesener Kelly beskrev kunne Dee kjenne igjen som engler ut fra kabbalistiske opptegnelser.

Etter hvert meddelte englene seg oralt i tillegg til billedlig. Kelly klagde i begynnelsen over at han ikke skjønte hva de sa, men etter hvert fikk Dee ham i stedet til å gjenta hva som ble sagt. Ut av dette fikk Dee frem et englespråk med dertil tilhørende alfabet og grammatikk. Han fikk det senere oversatt til engelsk av engler som viste seg mer fleksibelt innstilt til språk. Engler skal visstnok ha en tendens til å se med blide øyne på folk som legger ned mye arbeid i det de gjør. Og Dees standhaftighet bar frukter. I den grad at han ikke bare fikk englespråket oversatt til morsmålet, men også fikk en krystallkule av engelen Uriel. En kule som i dag befinner seg i British Museum.

Etter at Dee hadde skilt lag med Kelly i 1589, etter fire år på landeveien i Europa. Slo han seg for en kort tid sammen med Bartholomew Hickman. Dette samarbeidet brukte Dee til å finpusse arbeidet med enokiansk, som han kalte englespråket. Etter Enok – Bibelens store drømmer. Han fikk imidlertid ikke englene til å lede seg til skjulte skatter, og levde litt fra hånd til munn på hoffets nåde. Dee døde i 1608.

Språkforskere som har beskjeftiget seg med enokiansk, har kunnet fastslå at Dees arbeid har klare karakteristikker av å være et språk, med et særegent alfabet, språklig konsistens og det som ser ut til å være en konsekvent grammatikk. Det skal imidlertid legges til at det er lenge siden språket ble underlagt en slik analyse, og at det ikke er prøvd hvordan enokiansk vil stå seg mot moderne analysemetoder og en skeptisk vitenskap.

Selve kjernen i Dees magiske arbeid var de såkalte «De enokske påkallelser». 30 ulike vers som hevdes å gi kontakt med den verden engler bebor. The Hermetic Order of the Golden Dawn arbeidet en god del med Dees magi i de høyere grader. Og satte det hele inn i en magisk, seremoniell ramme. Golden Dawns arbeid bygger på Dees egne notater og skrifter, senere publisert som bøker, blant annet i True and Faithful Relation of What Passed for Many Years Between Dr. John Dee and Some Spirits, John Dees Five Books of Mystery og The Hieroglyphic Monad.

Seere, magnetisører og svindlere

Som vi ser av det ovenstående: De som blir igjen i den magiske historie når legendenes slør er trukket fra, er de som har etterlatt seg skriftlig materiale. I mange hundre år var Agrippas De Occulta nærmest enerådende som autorativt magisk skrift. Og selv om Paracelsus’ publikasjoner for det meste dreide seg om medisin, er det også mye i hans bøker som fikk stor betydning for alkymien. Nostradamus’ spådommer er fortsatt avisstoff. Dee gav gjennom sine samlede notater opphav til et eget, magisk system.

Med Dees død forsvinner magi, mystikk og okkultisme fra den del av virkeligheten som er gjenstand for noteringer, for en tid. Nå kaster de fag som vi nå betrakter som den tradisjonelle vitenskap, de okkulte aner over bord for godt. De som råder grunnen for folks tanker og oppfatninger er menn som Nikolaus Kopernikus, Giordani Bruno, Galileo Galilei, Isaac Newton og de store oppdagerne. På vårt område er det stille i 80 år. Den neste magiker blir riktignok ikke født før i 1743, 135 år etter Dees død; men den magiske historie omfatter to tidligere personer. Den ene skulle få betydning for okkult filosofi, den andre stor innflytelse på hvordan magikere tenker om og bruker energistrømmer.

Emanuel Swedenborg – en kristen drømmer og ingeniør

Emanuel Swedenborg ble født i 1688. Han var naturlig synsk, selv om kreftene hans utfoldet seg først sent i livet. Swedenborg studerte naturvitenskap, matematikk, astronomi og fysiologi ved universitetet i Uppsala. Som ingeniør løste han blant annet Karl XIIs oppdrag med å få fraktet fem krigsskip over 25 kilometer tørt land i forbindelse med slaget ved Fredrikshald (nåværende Halden) og Fredriksten festning (der Karl falt). Og hans vitenskapelige bøker omfatter emner som algebra, astronomi, mineraler, økonomi, flo og fjære, saltgruver og anatomi.

I 1744 begynte Swedenborg å få drømmer og ekstatiske transer som også resulterte i bøker. Med titler som Den sanne kristendom, Himmel og Helvete, Guddommelig kjærlighet og visdom. Bøkene beskriver samtaler med engler, djevler og avdøde personer.

Samtiden og til dels også ettertiden så og har sett på Swedenborg som en galning og en løgner. Mange tilskriver synene og transene hans undertrykket seksualitet. Swedenborg har likevel fått stor betydning for tenkningen omkring det åndelige og forestillingene om en etterdødlig tilværelse. Også blant okkultister og magikere. Og de historiene om hendelser som skal bekrefte Swedenborgs evner, er alle godt dokumentert historisk av flere personer. Blant annet fortelles det at han en gang var på en mottakelse på det kongelige slott i Stockholm. Kong Fredrik Is dronning Lovisa Dorotea av Preussen moret seg med å snakke med Swedenborg om livet i det hinsidige og om personer Swedenborg hadde samtalt med derfra. Under konversasjonens løp spurte dronningen om Swedenborg hadde truffet på hennes bror, prinsen av Preussen der, noe Swedenborg svarte benektende på. Ved neste mottakelse dukket imidlertid Swedenborg opp på ny, brøytet seg vei inn i dronningens krets og henvendte seg direkte til henne. Han skulle hilse henne fra hennes bror, prinsen av Preussen. Prinsen beklaget at han ikke hadde fått svart på hennes siste brev, men at han gjerne ville gjøre det nå; gjennom Swedenborg. Dronningen ble fullstendig overveldet, og erklærte at dette var noe bare Gud visste.

Under en brann i Stockholm 19. juli 1759 var Swedenborg på besøk i Göteborg. Ved sekstiden om kvelden fortalte Swedenborg at det var brutt ut brann i Stockholm. To timer senere kunne han fortelle at den var slukket, noen få hus fra hans eget. Swedenborgs rapporter ble bekreftet da det kom et bud fra Stockholm to dager senere. I 1761 hjalp han en enke som var kommet i krangel med en gullsmed om et sølvservise hennes mann hadde kjøpt. Gullsmeden var på enken med krav om at hun skulle betale, for det hadde hennes mann ikke rukket før han døde. Enken var imidlertid sikker på at serviset var betalt. Hun kunne bare ikke finne kvitteringen. Hun henvendte seg til Swedenborg for å få hjelp. Swedenborg fikk kontakt med den avdøde mannen, og kunne gi enken beskjed om at kvitteringen for betaling av sølvserviset lå i en hemmelig skuff i hans skrivebord.

Dette er alle godt dokumenterte historier, som viser hva Emanuel Swedenborg kunne. Swedenborg kunne imidlertid også fortelle oss at de fleste planetene rundt oss var bebodd av levende og intelligente vesener. Han gav endatil en beskrivelse av hvordan de skulle se ut. Her er det ikke vanskelig å vise at Swedenborg i tillegg til å være klarsynt og troverdig, også kunne være totalt på jordet. Swedenborg døde i London 29. mars 1772. Hans okkulte ettermæle kan forsøksvis summeres opp slik: «Gud er guddommelig godhet. Jesus er guddommelig visdom. Jesus døde ikke for våre synder. Gud er verken hevngjerrig eller smålig».

Franz Anton Mesmer – helbreder med magneter

Franz Anton Mesmer ble født i Sveits 23. mai 1734. Hans avhandling ved universitetet i Wien hadde tittelen: Planetenes innflytelse på det menneskelige legeme. Mesmer trodde på en psykisk eter som gjennomtrenger alt. I de legemer hvor den psykiske eteren får flyte fritt er god helse resultatet. I de tilfeller hvor eterens frie flyt blokkeres, blir man syk. Mesmer trodde følgelig på at behandling med magneter kunne gjenopprette den frie eterstrømmen og dermed ha helbredende virkning på sykdommer.

Da han selv så sin egen virkning på blodstrømmen under en årelating (vanlig behandlingsmåte på Mesmers tid) fikk han det han tok som et endelig bevis på menneskenes «dyriske magnetisme». Mesmer oppdaget at da han nærmet seg pasienten så økte blodstrømmen, mens den minsket da han fjernet seg.

Mesmer utga en pamflett om magnetterapien sin i 1775, og ble øyeblikkelig populær i Wien. At han oppnådde resultater med mange av sine pasienter reduserte ikke akkurat etterspørselen etter hans tjenester. Han gjorde imidlertid seg selv persona non grata i Wien gjennom sin behandling av, og oppførsel overfor, en blind pike. Mesmer var helt sikker på at han kunne gi piken synet tilbake. Dette ble kommunisert til høy og lav. Hans intense terapi fikk også piken til å tro at hun ble bedre. Hun påsto at hun så noe. Senere undersøkelser av pasienten viste imidlertid at piken hadde netthinneløsning, en tilstand datidens medisin ikke hadde noen behandling overfor (en temmelig enkel operasjon i våre dager, forutsatt at tilstanden diagnostiseres i tide). Mesmer flyktet til Frankrike, hvor han også gjorde seg populær som behandler. Andre medisinere mente Mesmer var en kvakksalver, og gjorde sitt beste for å avsløre metodene hans som svindel og humbug. Uten at de greide det hundre prosent. Franz Anton Mesmer døde 5. mars 1815.

Mange tilskriver metoden hypnose til Mesmers repertoar. Men dette er ikke historisk helt korrekt. Det var en elev av Mesmer, markien av Puységur, som først snublet over hypnose som fenomen. Han skulle magnetisere en gjetergutt for å kurere ham for en eller annen lidelse; ved å stryke ham over hodet med hendene. Resultatet var at gutten sovnet uten å falle sammen. Og under søvnen kunne utføre både kommandoer og svare på spørsmål. Markien kalte fenomenet «spasmodisk søvn». Betegnelsen hypnose ble først brukt av engelskmannen James Braid i 1843.

Casanova – kvinnebedårer

Årsaken til at mange tar med Giacomo Girolamo Casanova (1725–1798) i en magisk historie er hans memoarer - Historie de ma vie - «historien om mitt liv». I tillegg til at de omtaler Casanovas kvinnelige erobringer, forteller memoarene nemlig interessant samtidshistorie, og møter med personer som har hatt større betydning for den magiske historie enn Casanova selv. Dessuten var Casanova kyndig både i kabbala og astrologi, og gir til beste fortellinger om hvor enkelt det er å opptre som en ekte magiker når folk er villige til å tro på en.

Grev Cagliostro - frimureriets historiker

En god del av kunnskapen om denne mystiske person, finner vi nettopp hos Casanova og faktisk også hos Johann Wolfgang von Goethe. Cagliostro har ikke etterlatt seg noe offisielt skriftlig materiale, og bidro også selv sterkt til den mystifisering av sin person, som historikere på dette feltet fortsatt sliter med.

Han ble antagelig født som Guiseppe Balsamo i Palermo på Sicilia 2. juni 1743. Han utdannet seg innen alkymi og astrologi, men levde til å begynne med mest av sine artistiske talenter. Han forfalsket brev, teaterbilletter og annet som kunne bringe ham penger. I 1776 befant han seg i London, og gikk over til å kalle seg grev Alessandro di Cagliostro. 12. april 1777 ble han under dette navnet innviet i Esperance Lodge. En frimurerisk losje. Innvielsen forandret den småkriminelle mannen totalt. Og han fordypet seg helt i frimureriets historie og utøvelse. Cagliostro var mannen som knyttet frimurernes tradisjoner tilbake til det gamle Egypt, og han har således hatt stor innflytelse på de frimurere som kom etter ham.

Cagliostro drev som helbreder og sannsiger, og reiste rundt som en slags frimureriets ambassadør. For dette ble han arrestert da han kom til Roma. Opprinnelig ble han dømt til døden for sitt frimureri, men paven benådet ham til livsvarig fengsel. Så Cagliostro døde i inkvisisjonens lenker 26. august 1795.

Greven av Saint Germain – den evigvarende.

Knapt noen i den magiske historien er så mytebefengt som greven av Saint Germain. Det er de som påstår at mannen fortsatt lever og virker blant oss. Og Helena Petrovna Blavatsky nevner ham som en av de gjemte mestere i Tibet. Han skal også være mannen som innviet grev Cagliostro i frimureriet.

Greven bidro selv til myteskapingen om seg. Han er mannen uten fornavn. Og han avslørte aldri noen fødselsdato, fødested eller familietilknytning. Tvert om snakket han om samtaler med dronningen av Saba og om de vidunderlige hendelsene ved bryllupet i Kana, som en som hadde vært til stede. Og at han følgelig var minst to tusen år gammel. I en replikkveksling gjengitt i Casanovas memoarer hevdet greven av Saint Germain å være 300 år.

De første spor etter seg satte Saint Germain i Wien i 1740. I 1758 var han en etablert favoritt hos kong Ludvig XV og hans elskerinne madame de Pompadour i Paris. Han konverserte, spilte, komponerte og forførte. Ved store middager underholdt han gjestene med fascinerende historier mens de spiste. Selv sa han at han aldri rørte noen form for føde, men levde av en selvkomponert eliksir som han fremstilte i sitt alkymistiske laboratorium. Så vidt det er kjent forsøkte aldri greven å eksperimentere med eliksiren på andre enn seg selv. Han levde på aristokratiet og sin evne til å utnytte alle sine medfødte talenter. Han er aldri blitt akseptert som død, og dukker stadig opp på nye steder. Ifølge en av de mer outrerte Golden Dawn-mytene av moderne opprinnelse, er greven i dag leder for den europeiske grenen av the Hermetic Order of the Golden Dawn.

Ifølge mer nøkterne historieskribenter ble greven født i middelklassekår i 1710 i San Germano som sønn av en skatteoppkrever. Og at han døde i Kassel i nåværende Tyskland i 1784. Han er en av de få magikere utenfor legendenes verden som har overlevd blant magiens historieskrivere uten å etterlate seg skriftlig materiale. Det har åpenbart hjulpet å være «evigvarende».

De nære forfedre

Den ukjente filosof
Louise-Claude de Saint-Martin (1743-1803) ble født i Amboise  i Tourraine i Frankrike. Han ble innvidd i losjen Elect Cohens 25 år gammel, og kom til å se på magi som en vei til selvutvikling. Saint-Martin har fått mye å si for okkultisters måte å tenke på om det å være menneske. Hans sentrale filosofi går ut på at mennesket er en gud som har glemt sin arv, og kommet til å akseptere at det er en tigger. Mennesket er imidlertid ingen tigger. Mennesket er det som skal reparere uordenen i universet. Saint-Martin mente at mennesket hadde enorme krefter, uten selv å være klar over det. Menneskets mest vitale egenskap er fantasien. Fantasien er kraften som kan fri mennesket fra dets begrensninger. Saint-Martin publiserte sine bøker under psevdonymet «Den ukjente filosof». Hans tilhengere kalte seg Martinister, og både deres filosofi og organiseringsmønster fikk stor betydning for alt det som kom etter.

Eliphas Levi – han som dro hjulet i gang på nytt.

Eliphas Levi ble født som Alphonse Louis Constant i Paris i 1810. Han døde samme sted i 1875. Han var sønn av en skomaker, men ble på grunn av sine evner tatt under kirkens vinger. Det var meningen han skulle blitt katolsk prest, men Levi sa senere at han ikke kunne la seg ordinere fordi han hadde innsett at han ikke kunne leve uten menneskelig varme og nærhet. En kirkelig måte å kunngjøre at han interesserte seg for damer på. Han giftet seg imidlertid ikke på ordentlig før i 1850. Og da med en sekstenåring som fødte ham to barn (som begge døde som små) før hun stakk.

Levi lot sine åndelige interesser gå i retning av magi og det okkulte etter at han forlot kirken. I 1856 publiserte han under pseudonymet Eliphas Levi: Dogme et Rituel de la Heute Magie (Den høyere magis dogmer og ritualer). En bok som faktisk var den første sammenfatning av området siden Agrippas 323 åre tidligere. Levis bok er en omfattende innføring i teoretisk og praktisk magi. En bok som senere ble fulgt opp av mer dyptpløyende innføringer i den hermetiske kabbala.

Hva Eliphas Levi levde av, bortsett fra inntektene av sine bøker, er svært uklart. Han ble sin tids reisende i magi, og fikk slik fornyet Europas interesse for okkulte temaer. I England påvirket han særlig (den svært berømte) forfatteren Edward Bulwer-Lytton. Magikeren i boken The Haunted and the Haunters sies å være et portrett av Levi. Det er dessuten spor etter Levi i Bulwer-Lyttons bøker: A Strange Story, Zanoni og The Coming Race.  Disse bøkene påvirket i sin tur mennesker som MacGregor Mathers, Waite, Yeats, Crowley og Fortune. Levi må få en stor del av æren for det som skjedde i Europa de neste tiårene etter at han døde.

Blavatsky – en russer i New York

Helena Petrovna Blavatsky (1831 – 1891) trengte ingen forutsetninger, ettersom hun skapte sine egne. Men heller ikke hennes skrifter ville fått den gjenklang de fikk, uten Levis forarbeid på leserne. Blavatsky var i likhet med så mange andre magikere et reisende menneske. Etter en oppvekst i Russland reise hun både i Nord- og Sør-Amerika, i Canada og over til India og Tibet.

I 1873 kom Blavatsky til et USA i spiritismens grep. Det var poltergeistfenomener og bankelyder over hele den nordlige del av kontinentet. En dame som kunne fremvise det Blavatsky kunne, måtte bli en umiddelbar hit. Dessuten traff hun Henry Olcott i New York. Og han skulle spille en betydelig rolle i både utviklingen av Teosofisk Samfunn og i Blavatskys karriere som sådan. Det Blavatsky kunne var å frembringe fysiske fenomener som tilsynelatende ikke kunne forklares. Der hun kom, begynte usynlige bjeller å ringe, roser kunne begynne å regne fra himmelen, gjenstander gav fra seg bankende lyder, og skriftlige meldinger oppsto ut av ingenting, med ulike budskap fra Blavatskys mahatmaer i Tibet.

I 1875 startet Blavatsky og Olcott Teosofisk Samfunn, og to år senere publiserte Blavatsky Isis Unveiled i to bind. Påfølgende år erklærte Blavatsky seg lei den vestlige kulturkrets. Og med et amerikansk pass i lommen tok hun med seg Olcott og reiste til India. Blavatskys timing var igjen perfekt. Inderne var lei britenes overherredømme og klassiske arroganse. De var absolutt klar for vestlige mystikere som interesserte seg for deres kultur. Som så ut til å foretrekke indisk visdom fremfor vestlig teknologi. Og denne Blavatsky fikk da sannelig frem mange merkelige fenomener!

Selskapet for psykisk forskning var etablert. De ville gjerne se nærmere på Blavatskys evner. Damen sa seg villig til å stille opp for herrene i selskapet. Disse lot seg imidlertid ikke overbevise, og ettertiden har da også minnet om hennes sirkusfortid når Blavatskys evner er kommentert. Blavatsky mottok ofte mahatmaene i Tibet sine budskap inne i et skap. Der materialiserte det seg med ett et papir med skrift bak lukkede dører. Ettertiden mener å ha påvist både hemmelige fallemmer og luker i skapet. Det er imidlertid også klart at enkelte av de fysiske fenomener rundt Blavatsky ikke lar seg forklare. I alle fall ikke med holdbare, logiske resonnementer.

Blavatsky publiserte ytterligere en bok i 1888: The Secret Doctrine. Men formen var ikke god. Og Blavatsky gjorde ingenting for å pleie den heller. Verken hva angår livsstil eller (u)vaner. Blavatsky gikk til den andre siden i 1891. Nesten 60 år gammel. Samfunnet hun og Henry Olcott startet fungerer fortsatt.

MacGregor Mathers og the Golden Dawn

Det gjør for så vidt MacGregor Mathers’ orden the Hermetic Order of the Golden Dawn også. Ettersom det i dag er flere Golden Dawn-templer i verden enn det var den gangen originalordenen var i virksomhet.

Samuel Liddell MacGregor Mathers (1854-1918) startet the Hermetic Order of the Golden Dawn sammen med legene Robert William Woodman (1828-1891) og William Wynn Westcott (1848-1925) i 1887. Woodman døde ut av bildet etter kort tid, og hadde dessuten lite med ordensarbeidet å gjøre også før det. Svært få av Golden Dawns manuskripter kan spores tilbake til ham. Manuskriptene som skulle utgjøre Golden Dawns læreplan og ritualer, var det MacGregor Mathers og Westcott som utarbeidet. Disse to herrers Golden Dawn må på mange måter sies å være grunnlaget for den moderne magi i Europa og USA.

Golden Dawn befattet seg med kabbala, astrologi, tarot samt seremoniell og enokiansk magi. «Litteraturen» besto av tematiske pamfletter og de såkalte Flying rolls, som tok opp studieplanens ulike emner. «Flyrullene» sirkulerte blant ordensmedlemmene. Dessuten var det muntlige overleveringer. Den felles utøvde magi besto av ulikt tempelarbeid ved spesielle, magiske høytider og ved innvielser.

Golden Dawn eksisterte som orden i England, Skottland og Frankrike mellom 1887 og 1901. Det ble opprettet i alt fem templer i denne tiden. Tre i England og ett i henholdsvis Skottland og Frankrike. Aleister Crowley ble innviet i ordenen i 1898. Han var i høy grad også delaktig i dens endelikt. Selv om det var MacGregor Mathers selv som satte den endelige spikeren i kistelokket. I 1901 fragmenterte ordenen i flere deler etter en omfattende skandale. Dokumentert virksomhet sluttet i alle disse delene senest i løpet av 2. verdenskrig.

Litt før dette kom imidlertid amerikaneren Israel Regardie i kontakt med et av fragmentene i England, i form av ordenen Stella Matutina. Regardie hadde allerede utgitt to bøker om magi, etter omfattende okkulte egenstudier og en tid som Aleister Crowleys sekretær, da han ble innviet i Stella Matutina i 1932. Regardies interesse for medlemskap var imidlertid ikke langvarig. Etter to år var han ute igjen, men da med bunkevis av manuskripter under armen. Disse utga han som et firebindsverk i 1937 etter et solid brudd på sitt okkulte taushetsløfte. Manuskriptene ble omarbeidet og reutgitt i 1984, som ett digert bind: The Complete Golden Dawn system of Magic, og dette er fortsatt i sirkulasjon. Regardies edbrudd har faktisk ført til at the Hermetic Order of the Golden Dawn, som lå igjen som vrak i 1901, i dag er i virksomhet som aldri før.

Russisk vodkamagi

29. desember 1916 døde en myteomspunnet mann under isen i Moskva. Den hellige «munken» Gregorij Rasputin. Rasputin ble født i Prokrovskoje i tsarens Russland den 10. januar 1869.  Han startet sitt voksne liv med drikk og svir, men etter en pilgrimsreise til fjellet Athos i Hellas, returnerte han til Russland som en hellig mann.

Hellige menn var betydningsfulle i Russland på den tiden. Og selv om Rasputin verken var munk eller teologisk utdannet, talte han snart sine ideer ut til en voksende menighet. Dette var det mange prester som ikke likte. Særlig ettersom den hellige munken slett ikke hadde sluttet med drikk og svir. Men da biskopen av Tobolsk etter klager kom for å høre Rasputin preke; fant han intet galt ved budskapet. Og faktisk var drikk og svir en uvane Rasputin delte med flere i det mer formelt utdannede presteskap. Et faktum biskopen ikke unnlot å foreholde de klagende prester,

I 1905 ankom Rasputin et St. Petersburg spekket med okkultister, astrologer, spiritualister og Tolstojs og Dostojevskis disipler. Rasputin hadde da skaffet seg et ry som helbreder. Det var ikke noe okkult fiksfakseri med Rasputins metoder. Rasputin ba. Og som John Dee ba han gode, kristne (gresk-ortodokse), bønner. Disse bønner hadde i Rasputins munn helbredende kraft. Dette ga ham etter hvert innpass ved hoffet. Ved flere anledninger helbredet han arveprinsen for livstruende feberanfall, og tsarinaen kom til å behandle Rasputin som en helgen. Hans gjentatte fyllekuler fikk imidlertid tsaren til å bannlyse ham fra hoffet i flere perioder, men tsarinaen talte hans sak og fikk ham tatt til nåde igjen. Og igjen.

Rasputins livsførsel, fremtoning og kontakter ved hoffet, skaffet ham mange mektige fiender i samfunnets høyere sirkler. Og noen av disse bestemte seg til slutt for å ta Rasputin av dage. Han ble invitert hjem til prins Yussupov, der han ble servert noe å spise som skulle sørge for at han ble cyanidforgiftet. Uten at det så ut til å ha noen virkning (cyanidforgiftning fører til at blodet mister sin evne til å transportere oksygen, og man dør således av oksygenmangel ganske kvikt). Da kvelningen uteble fant prinsen frem et skytevåpen og plasserte noen kuler i Rasputins legeme. Men da Yussupov og hans medsammensvorne kom for å bære bort liket, reiste det seg. Og Rasputin flyktet gjennom en låst dør. Han kom seg ut av prinsens hus, men ble innhentet og skutt igjen. Deretter pågrepet og slått med jernstenger. Før drapsmennene senket Rasputin gjennom et hull i isen på elven like ved prinsens bolig. Da kroppen ble gjenfunnet ble det konstatert at Rasputin døde av drukning.

Hangen til en fyllekule eller to ble delt av en annen gresk-armensk-russisk magiker som levde omtrent samtidig med Rasputin, nemlig Georg Ivanovitsj Gurdjieff – født i 1873 i Alexandropol i Transkaukasus. Allerede fra ungdommen av leste Gurdjieff alt han kom over om okkulte fenomener, og han utviklet etter hvert sin egen filosofi.

Rett før 1. verdenskrig møtte Gurdjieff Peter Ouspensky, som både ble Gurdjieffs elev og også samarbeidspartner. Som en følge av revolusjonen i Russland i 1917, dro både Gurdjieff og Ouspensky fra Russland. Etter en del reising på kryss og tvers i Europa og det nære Asia, slo de seg ned sør for Paris, der Gurdjieff for Ouspenskys penger, kjøpte et hus i Prieurè. Her etablerte han «Institutt for menneskets harmoniske utvikling». Og han og Ouspensky skilte lag.

Gurdjieff trengte elever. Og damer. Og alkohol. Noen vil mene han levde et utsvevende liv både hva angår damene og alkoholen. Samtidig nyter Gurdjieff stor respekt som okkult filosof og læremester. Gurdjieff sa at mennesket er en slik bunt av impulser og følelser at det ikke kan sies å eksistere på en meningsfull måte. Det endrer seg fra time til time; ja, fra øyeblikk til øyeblikk. Et hjelpeløst offer for de hendelser som bærer det av sted. Mennesket vandrer rundt som hypnotisert. Det går faktisk – bokstavelig talt – i søvne, i en rutinepreget, vanefylt eksistens. For å våkne kreves det arbeid. Et arbeid Gurdjieff fant for sine elever. Og Gurdjieffs institutt gjorde matleie, egoistiske og forvirrede folk til velbalanserte individer uten tanke for seg selv.

Gurdjieffs idé er at mennesket må sette seg fore å lære. Ikke akseptere noe uten først å undersøke selv. På den måten mente han at man kunne erobre sitt eget liv. Gurdjieff sa selv at han anviste den fjerde vei. Fra før kunne man gå fakirens, munkens eller yogiens vei til opplysning. Gurdjieffs filosofi introduserte «Det kyndige menneske».

Mens han levde skrev Gurdjieff selv boken All and Everything – Belzebub’s Tales to his Grandson, om sine ideer. Den regnes for å være ganske vanskelig tilgjengelig. Litt enklere betraktes Ouspenskys bok om Gurdjieffs lære å være: In Search of the Miraculous. Gurdjieff døde 29. oktober 1949 på det amerikanske hospitalet i Neuilly, Frankrike.

Dyret fra Åpenbaringen

Da moren en gang i fortvilelse over sin sønns atferd, påkalte Johannes Åpenbaring over unge Edward Alexander Crowleys hode, og mente han måtte bære selve Dyrets merke – 666; kunne hun ikke ane hvilke konsekvenser dette skulle få for den okkulte historieskrivning. Edward Alexander, langt mer kjent som Aleister, bet seg nemlig merke i morens fortvilte utsagn. Og som voksen okkultist flørtet han helt klart med sitt eget rykte som ondsinnet og vrangvillig. Et riktig riktig bilde på Dyrets tall: 666.

Aleister Crowley er kalt mye rart. Fra «verdens ondeste mann» og oppnevnt som satandyrkernes åndelige fader, til den mest begavede magiker i forrige århundre. Selv kalte han seg også mye rart: Med russisk aksent ble han grev Vladimir Svareff. I Kairo var han prins Chioa Khan, en tittel han hevdet å ha fått av en østlig sultan. Han mente også en periode å være av skotsk høylandsadel, for ved Loch Ness kalte han seg lord Boleskin eller laird of Boleskin. Sekretæren hans gjennom noen år; Israel Regardie, sa at mens Crowley – den magiske adepten; var klar, lysende og full av visdom, kunne Crowley – mennesket; være avskyelig. Derav Crowleys noe frynsete rykte.

Crowley ble født 12. oktober 1875 inn i en fundamentalistisk, protestantisk familie. Selv antyder han en ganske streng og forferdelig barndom i Royal Leamington Spa, Warwickshire, England, men sannheten er nok at unge Edward Alexander var et ganske bortskjemt barn. Han kom i alle fall ut av det med en temmelig egosentrisk personlighet. Tyve år gammel ble han sendt til Cambridge for å studere. Og et par år senere kom det til ham at han skulle gå den okkulte vei. Gjennom alkymisten George Cecil Jones ble Crowley satt i kontakt med the Hermetic Order of the Golden Dawn, der han ble innviet i 1898 og ekskludert to år senere (for øvrig sammen med ordenens grunnlegger S. L. MacGregor Mathers).

I 1904 mottok Crowley Liber al vel Legis – eller Lovens bok – på en reise i Egypt. Han sier selv at en budbringer fra guden Horus – som kalte seg Aiwass – dikterte ham den. Boken skulle bli grunnlaget for den magiske retningen Crowley utviklet, og som han kalte thelema. Aleister Crowley viet resten av sitt liv til å utforske metoden, som omfatter både seksualmagi og tradisjonell, seremoniell magi. Metoden og filosofien bak har han beskrevet i en rekke bøker. Crowleys forfatterskap omfatter også poesi (han hadde meget høye tanker om seg selv som poet), romaner og noen forsøk på selvbiografier.

Ved siden av å være en aktiv okkultist, var Aleister Crowley kjent som en utmerket fjellklatrer, og i 1905 ledet han en sveitsisk/italiensk ekspedisjon til Indias høyeste fjell: Kanchenjunga (8 586 moh). Ved camp 7 ønsket imidlertid klatrelaget å avbryte turen. De ville ikke lenger bli ledet av Crowley. Ikke på grunn av hans klatreferdigheter, men på grunn av hans overmåte ondskapsfulle behandling av de lokale bærerne. Crowley hadde hele sitt liv store problemer med kritiske holdninger til seg selv, og han nektet å starte noen nedstigning. Én sveitser ble tilbake sammen med ham, da italieneren og de to andre sveitserne neste morgen bega seg nedover. Crowley var akkurat i ferd med å brygge seg sin morgente, da de registrerte at det gikk et ras et stykke nedenfor dem. En liten stund senere kunne man også høre fortvilte rop om hjelp. Sveitseren avbrøt morgenteen. Det gjorde ikke Crowley. Han løftet ikke en finger for å hjelpe. Han klatret tvert i mot ned i ensom majestet. Et godt stykke utenom rasområdet. Ett av ekspedisjonsmedlemmene og tre av bærerne omkom.

Aleister Crowley selv døde 5. desember 1947.

Et indre lys og en edbryter

Dion Fortune hadde ikke mye til overs for Aleister Crowley. Verken hans magiske uttrykk eller hans livsstil. På grunn av Crowleys utstrakte bruk av forskjellige rusmidler, konkluderte Fortune med at inntak av slike stimulanser definitivt tilhørte den venstre håndens sti. Hun tok dessuten skarp avstand fra Crowleys bruk av det greske gudeunivers, og når han brukte sin magi til å fange folk inn i sin sfære, for deretter å dominere dem fullstendig. Som mange andre «kolleger» fant hun Crowleys etiske normer ytterst tvilsomme.

Dion Fortune ble født som Violet Mary Firth i Bryn-y-Bia i Llandudno i Wales, 6. desember 1890. Hun ble interessert i det okkulte allerede som tenåring. 16 år gammel var hun i kontakt med Teosofisk samfunn, men hun utviklet i første rekke sine psykiske og magiske evner gjennom selvstudier og «de tilfeldige» møter med privatpersoner. 29 år gammel – i 1919 – ble hun innviet i ordenen «Alpha&Omega». En orden stiftet av Golden Dawn-grunnleggeren S.L. MacGregor Mathers og hans kone Moina Mathers. Fortune sluttet seg til denne ordenen ett år etter at herr MacGregor Mathers døde, og da fruen var ordenens leder. Dion Fortune forble i «Alpha&Omega» i tre år. I 1922 avbrøt hun forbindelsen og etablerte sitt eget selskap: «Fraternity of the Inner Light». Dette selskapet eksisterer den dag i dag, men har for lengst byttet ut «brorskap» med det mer kjønnsnøytrale «samfunn»: Således Society of the Inner Light.

Dion Fortune viet mye av sitt liv til å skrive. Hun har skrevet både sakprosa og romaner. Store deler av hennes sakprosa om magiske temaer er fortsatt i sirkulasjon, og hun har levert bøker som står på enhver seriøs magistudents hovedliste; blant annet The Mystical Qabalah, The Cosmic Doctrine og Applied Magic. Av moderne magikere er det bare Aleister Crowley som har en større produksjon av bøker enn Dion Fortune. Hun døde av leukemi 8. januar 1946.

En som sterkt nærmet seg Fortunes produksjonsnivå i antall skrifter, var Israel Regardie. Han ble født av fattige, jødiske immigranter 7. november 1907 i London, England. Da han var fjorten flyttet familien videre til USA, og Regardie kom først tilbake til Europa da han fikk jobb som Aleister Crowleys sekretær, knapt 21 år gammel (han sluttet seg til Crowley i oktober 1928). To år senere var arbeidsforholdet over. Noe av det siste han gjorde sammen med sin arbeidsgiver var å sluttføre Crowleys første forsøk på selvbiografi: The Legend of Aleister Crowley.

Etter sitt «stevnemøte» med Crowley befattet Regardie seg i første rekke med kabbala og Golden Dawn-forskning. Hans vesentligste bøker, The Garden of Pomegranates, The Tree of Life og The Middle Pillar har alle kabbalistisk tematikk. Hans viktigste bidrag til den magiske litteratur er imidlertid et verk han «bare» sto som redaktør for: The Golden Dawn 1-4. Alle de papirer og manuskripter som kom Regardie i hende som medlem i ordenen Stella Matutina.

På oppfordring fra Dion Fortune hadde Regardie, i 1932, sluttet seg til noe som hadde vært et Golden Dawn-tempel, men som etter splittelsene i 1901 var blitt et tempel i ordenen Stella Matutina. Han steg rask gjennom gradene og hadde etter to år nådd fjerde grad. Da trakk han imidlertid den slutning at ordenen var i raskt forfall, og hans interesse for arbeidet innenfor selskapet forsvant. Han tok imidlertid med seg en stor bunke manuskripter ut. Og i 1937 brøt han sitt okkulte taushetsløfte; da han publiserte alt materialet i firebindsverket The Golden Dawn.

Disse bøkene sirkulerte knapt nok på antikvariater lenger, da de etter 47 år ble omredigert, tilført nye manuskripter og gjenutgitt som ett digert bind: The Complete Golden Dawn System of Magic, i 1984. Israel Regardie døde 10. mars året etter. Regardie er av mange moderne magikere ansett som den siste mysterievokter. Hva hans edbryteri har hatt å si for utviklingen av okkultisme generelt og magi spesielt, i årene omkring tusenårsskiftet kan knapt overvurderes.

En norsk lokomotivpusser

Marcello Haugen ble født Mikal Martin Hansen Haugen på Kongsberg, 6. juli 1878. Faren arbeidet som stiger i sølvgruvene, og omkom der i en ulykke da Marcello Haugen var tolv år. Da han var 17, og utlært baker, flyttet familien til Gamlebyen i Oslo, der moren åpnet en melkebutikk. Marcello begynte som lokomotivpusser ved jernbanen.

Haugen oppdaget tidlig at han så og forsto mer enn andre mennesker. At han hadde «klarsyn» og at han «så» hva det feilte folk og hva som kunne gjøre dem friske. Først da han var blitt forfremmet til fyrbøter ved jernbanen og kom i kontakt med folk oppover Gudbrandsdalen – Haugen hadde da base på Otta – fikk han tatt i bruk evnene sine i praktisk virksomhet. Haugens ry som synsk og helbreder spredte seg raskt i dalføret. Han kjøpte tomt og bygde seg et lite hus ved Mesnafossen ved Lillehammer. Dette stedet kalte Haugen Svarga. Etter hvert satte han opp et lite kapell som han benyttet til meditasjon og tankevirksomhet. Også en større bygning - «Sjelens katedral» - der han kunne ha med venner og familie. Det som skulle bli hovedbygningen på Svarga ble ikke satt opp før i 1929. Dette spesielle huset er egentlig overbygningen på en elvehjuldamper fra USA, plukket fra hverandre der, og fraktet i deler til Lillehammer.

I 1913 fikk Haugen permisjon fra jernbanen og la ut på en større Europareise. Han besøkte blant annet Rudolf Steiner i Tyskland og keiser Franz Josef av Østerrike-Ungarn i Wien. Keiseren ble så imponert over Haugens evner, at han ble tilbudt en stilling som rådgiver. Haugen ble dessuten tilkalt til generalstaben i Berlin på grunn av sine evner som synsk. Da han returnerte til Norge i 1914 sluttet han ved Jernbanen. Han slo seg ned i Oslo, hvor han ønsket å livnære seg som naturlege og synsk. Han søkte til og med Kongen om tillatelse til å praktisere. Noe som ble avslått.

Selv uten kongelig tillatelse økte køene ved Marcello Haugens adresse. Hans ry som helbreder av sykdommer selv legene hadde gitt opp vokste. Rundt 1920 fikk han en tre mål stor tomt ved trikkesløyfen i Ullevål Hageby av en takknemlig pasient. Her bygget Haugen «Villa Arjuna» som han praktiserte fra frem til 2. verdenskrig brøt ut. Da flyttet Marcello Haugen til Svarga, der han bodde og praktiserte frem til sin død 30. desember 1967. Haugen gav ut to små bøker mens han levde. En fra 1920 er et eventyr om skapelsen og menneskets rolle i skaperverket. Den andre kom ut i 1923 og heter Betraktninger over en dag.

Moderne magi
Moderne magi tar i første rekke utgangspunkt i litteraturen fra the Hermetic Order of the Golden Dawn og Aleister Crowley. At det i det hele tatt er noen interesse for magi og det okkulte i et moderne samfunn skyldes imidlertid ikke bare nevnte innflytelse, men også påvirkningen fra forfattere som J.R.R. Tolkien (1892–1973) og J.K. Rowling (f. 1965) m.m.fl.
Svart magi? Hvit magi?
Her er ikke stedet for å drøfte det ondes eksistens. Hva som eventuelt er ondt er i mange tilfeller også et spørsmål om kultur og moral. Og den energi som en magiker må være i stand til å kontakte, for å få sin magi til å virke; er nøytral. Magi som virker; virker etter magikerens hensikter. Magikeren selv gir med andre ord magien karakter. Så dersom man aksepterer begreper som magi, og godt og ondt, som reelt eksisterende, kan man vel ikke se helt bort fra at det har vært, vil være og vil bli magikere som utøver sin magi med onde og skadelige hensikter. Om man aksepterer svart magi som begrep, må det følgelig også finnes hvit magi, magi med utelukkende gode hensikter? Likevel vil det å skille de to begrepene fra hverandre, bero på moral og personlige preferanser.
Seremoniell magi
I arven etter Golden Dawn og Crowley utøves den praktiske delen av magien gjennom seremoniell virksomhet. Seremoniell magi kan utøves av flere sammen eller i ensomhet. Det er en akseptert, okkult teori at magi utøvd av flere sammen, har større effekt; enn om den samme magi ble utøvd av de samme personer – til samme tid – i ensomhet. Dette må man tro er noe av årsaken til at magi tradisjonelt er blitt utøvd i samlende losjer.

I dag later det til å eksistere flere magiske losjer enn noen sinne. Mange har sitt utspring i USA, men har spredd seg til Europa, og både Vesten og Østen har fostret sine egne, magiske selskaper. Golden Dawn er eksempelvis til stede i en rekke skikkelser. Det samme er ordener med rot i Crowleys magiske teori – thelema. Blavatskys Teosofisk Samfunn lever videre.

Den seremonielle delen av magien kan anta mange former. Fra små renselsesritualer utført i ensomhet i løpet av minutter, til kompliserte innvielsesritualer som involverer mange aktører og rekvisitter, og som kan vare i timevis. Seremonien kan også utføres for å påkalle det magikeren oppfatter som eksistenser fra andre plan. Det være seg engler, demoner eller elementånder..

Seksualmagi faller også innenfor rammene av seremoniell magi. Her brukes samleie rituelt i tempelomgivelser for å oppnå forandring i samsvar med viljen.