- av PV -

Intro
Dette dokument forutsetter at leseren har en viss basiskunnskap om hermetisk kabbala og om figuren Livets Tre. Enkelte termer vil derfor bli brukt med selvfølgelighet, uten en ledsagende forklaring. Teksten konsentrerer seg i første rekke om praktisk arbeid med Livets Tre, og de forutsetninger som må ligge til grunn dersom man skal kunne håpe på en fornuftig progresjon i et slikt prosjekt.

Arbeidet med Livets Tre skjer på det som magikeren benevner de indre plan. Med andre ord; inne i skallen, og med fantasien som fremste redskap. Det er en meditasjon som setter krav til tidligere meditativ praksis, samtidig som det er en opplevelse som må behandles etter vitenskapelige metoder. Alle opplevelser må således etterprøves. Gang etter gang. Selvbedrag - ofte ledsaget av påfølgende selvforherligelse - er en kjent «yrkesskade» innenfor den bransjen vi her befatter oss med. Derfor skal ingen slutninger trekkes før hypotesene er utsatt for gjentakelser og kritisk analyse. Ofte er det også lurt å ta tiden til hjelp. Utforske hypotesene gjennom flere atskilte perioder. For å unngå at et spesielt humør, en egen stemning, sprer seg gjennom opplevelsene; og slik påvirker slutningene som trekkes.

Livets Tre
Livets Tre som figur begynte å dukke opp i middelalderen. Omtrent samtidig med at okkultister fattet interessere for den hebraiske kabbala. Utover dette er det umulig å datere Livets Tre. Noen hevder at det alltid har tilhørt kabbalaen. Og henviser til - det antatt gamle - hebraiske skrift Sefer Yetzirah - skapelsens bok. Andre mener figuren ble unnfanget omtrent samtidig med at den begynte å opptre som «offentlig» konstruksjon. Altså en gang i det tolvte århundre. Hvorom allting er: Livets Tre består av ti sirkler, med en stråleglans over. Sirklene - som kalles sefirot i flertall og sefira i entall - er forbundet med 22 stier. Figuren sies å være et kart over skapelsen og en oppskrift på hvordan man som menneske kan komme i kontakt og kommunikasjon med det guddommelige. Og slik få en forståelse av det guddommeliges natur og av skapelsens mysterier.

Da Livets Tre kom så langt som til Golden Dawn, var allerede en symbolverden knyttet til det. Men som med så mye annen magisk kunnskap, satte ordenen sitt eget stempel på treet, ved å systematisere symboltilknytningene og samtidig la dem få gjensidig innflytelse på hverandre. Slik er både det hebraiske alfabet, tarotkortene, astrologi og Livets Tre knyttet sammen til noe som er blitt en magisk hukommelsesmodell.

Over den øverste sefira i Livets Tre er det en stråleglans: Ain, Ain Sof, og Ain Sof Aur. Av Samuel Liddell MacGregor Mathers «oversatt» til negativ eksistens, det grenseløse, og det grenseløse lys (i boken The Kabbalah Unveiled). Det grenseløse lys utkrystalliserer så et punkt av skapelse i den første sefira: Keter - Kronen. Den første sti, som kalles den beundringsverdige eller gjemte intelligens fordi den er lyset som gir forståelsens kraft av det første prinsipp; det som ikke har noen begynnelse. Og Keter er den første ære, fordi intet skapt vesen kan nå sefiraens essens. Keter er ren guddommelighet.

Sammen med Chokmah og Binah utgjør Keter den øverste triaden på Livets Tre. Den andre sti er den opplysende intelligens, mens den tredje sti er den innviende. Sefira Chokmah betyr visdom. Sefira Binah forståelse. Chokmah er skapelsens krone, mens Binah er den opprinnelige visdoms fundament. Mellom denne guddommelige triade og de øvrige syv sefirot er det etter sigende en avgrunn - the Abyss. Ifølge Aleister Crowley bebodd av demonen Chroronzon. Dion Fortune kaller dette skillet for Isis' slør - veil of Isis. Hvordan disse begreper skal forstås, vil bli nærmere drøftet nedenfor.

Treets andre triade utgjøres av sefirot Chesed - nåde, Geburah - styrke eller strenghet og Tifaret - skjønnhet. Den fjerde sti kalles den sammenhengende eller mottakelige intelligens, mens den femte sti er den radikale intelligens. Den sjette sti kjennes som den formidlende intelligens, fordi i den mangfoldiggjøres innflytelsen fra utstrømningen; og ledes til alle tilknyttede innvielsesreservoarer.

Den siste triaden består av sefirot Netzach, Hod og Yesod. Henholdsvis seier, ære og fundamentet. Respektive: Den okkulte intelligens; den absolutte eller perfekte intelligens og den rene intelligens. Disse tre sefirot kalles så fordi sefira Netzach er de intellektuelle dyders strålende herlighet, oppfattet av intellektets øyne og troens kontemplasjoner. Hod er det opprinneliges middel; mens Yesod renser utstrålingen. Treet finner sin balanse i Malkut. Kongedømmet. Den strålende intelligens. Som kalles slik fordi Malkut er opphøyd over hvert hode og sitter på Binahs trone. Malkut opplyser prektigheten i alle lys, og forårsaker en innflytelse fra ansiktenes prins, Keters engel.

Disse ti sefirot er i sin tur satt på tre søyler: Midtpillaren; nådens søyle og strenghetens søyle. Keter, Tifaret, Yesod og Malkut utgjør midtpillaren, mens Chokmah, Chesed og Netzach er nådens søyle. Strenghetens søyle er Binah, Geburah og Hod.

Treet er alltid i balanse.

Livets Tre i de fire verdener
For å lette forståelsen av treets praktiske funksjon sier man også at de ti sefirot befinner seg i fire ulike verdener. Som er å forstå som fire ulike nivåer av skapelse. Disse verdener benevnes på hebraisk; atzilut, briah, yetzirah og ashiah. Atzilut er den guddommelige verden. Det er her ideene unnfanges og innholdsskissene lages. Her påkalles sefirot med sine gudenavn. Briah er erkeenglenes verden. Erkeenglene konkretiserer ideene; gir dem struktur og skjelett; mens englekorene i yetzirah gir dem form, men fortsatt intet fysisk legeme. Skapelsen blir ikke forsynt med materie før i ashiah. Elementenes sfære. I det praktiske arbeid atskilles verdenene ved hjelp av fargeskalaer. Fargene fra den verden man ønsker å arbeide i benyttes således i meditasjonene på treet. Dersom man bruker Livets Tre som en selvutviklingsstige arbeides i første rekke med atzilut og briah. Eventuelt med treet illustrert over. På dette er de ti sefirot i fargene fra briah - erkeenglenes verden, mens de 22 stiene er i fargene fra atziluts fargeskala. Treet i denne fargekombinasjonen kalles «det lille univers». Denne utgaven av Livets Tre har en spesiell tilknytning til graden Adeptus Minor - 5=6.

På kameleonens stier
Det er visse forutsetninger som må ligge til grunn for at man skal få noe særlig ut av meditasjonene i Livets Tre. Kunnskap om treets fargeskalaer, korrespondanser og generell kabbala er en. En viss form for aurakontroll en annen. (Og når jeg sier «en viss form», betyr det å omsette teoretisk kunnskap i praksis; alt etter evne.) Aurakontroll oppnås blant annet gjennom å praktisere Midtpillarens øvelse.

Dersom meditasjonen utføres i et værelse tidligere brukt til renselsesritualer er det unødvendig med ytterligere, forberedende renselse. Om det motsatte er tilfelle, bør man innlede med å gjøre lille pentagrams renselsesrituale. Innta deretter meditasjonsstilling og utfør Midtpillarens øvelse.

Jeg befinner meg i et overdådig landskap. Som pulserer av farger og liv. Her ligger Malkuts tempel. Det tårner over meg. Lysvinkelen legger tempelfronten i skygge. Mektig er Malkuts tempel. Jeg går opp trappen, mellom søylene og avanserer mot tempelets dører. Staven min tegner en mem på dørplaten, og døren går opp, Jeg trer inn i tempelets relative dunkelhet. En duft av jord og sandeltre sitrer i neseborene. Jeg trer innenfor Malkuts magiske sirkel, og avanserer mot den doble kubes alter. Som er dekket av en sirkelformet duk i sitrin, rustbrun, oliven og svart. Over alteret svever det likearmede kors. Syv skritt fra alteret gjør jeg adeptus minor gradstegn, går til alterets vest og gir Harpokrates tegn. Før jeg retter en adresse til Malkuts erkeengel, og ber om tillatelse til å benytte dens tempel til mine operasjoner. En bølge av sandeltredufter omkranser meg, og er svar.

Utenfor sirkelens øst angir kunstens triangel min retning. Jeg stanser et øyeblikk og ber den hellige, voktende engel om å bistå i å skjerpe min dømmekraft og fri meg fra ønsker. Så går jeg mot tre dører. Den til venstre er oransje, den i midten er indigo og døren til høyre er sterkt rød. Jeg velger meg døren til venstre. Med staven tegnes en shin på døren. Den glir opp. Et varmt gufs står ut av dens mørke åpning. I dette mørke kan jeg etter hvert skimte en sti som glimter i oransje og skarlagen. Stien er den eneste nyansen som kan utskilles fra den totale svarthet som omgir meg etter å ha skrittet over treskelen og ut på stien. Men så fremtrer skygger i det svarte. Fornemmelser av det totale mørke. Som hull. Flagrende. Skrik. Staven støter i bakken, og angir mitt komme. Jeg er tryggheten selv. Blant bønner om hjelp og rop i fortvilelse. Da en skog av sverd plutselig skjærer opp av stien foran meg.

Og et basunstøt avblåser all lyd en lang stund.

Så hører jeg meg selv si: «Menneskenes kister fløt på et stort hav. All tid var omme. Engelens trompet kalte menneskene til oppmerksomhet.»
«Og det oppmerksomme menneske sa: ...», klinger det fra sverdene.
«Jeg er den som lærer», svarer jeg: «Jeg akter meg til hermafrodittens bilde. Der vil jeg søke den absolutte eller perfekte intelligens. Dens guddommelighet og dens erkeengel. Av disse vil jeg lære. Dersom de gir meg sin tillatelse.»

Sverdene forsvinner uten en lyd. Mørket forvandler seg til en stjernehimmel, som er overalt rundt meg. En stjernehimmel hvor en oransjeskarlagen sti slynger seg. Jeg kan se en briljant stjerne skinne der fremme, forlokkende nok. Men jeg ser også den jeg søker møte. Langt nærmere. Hermafroditten. Med korslagte armer og en bydende mine. Bredbent står den der. Selv om jeg hadde villet gå videre, er viljen som møter meg sterkere enn min. Følgelig stanser jeg. Stemmen som kommer er tydelig og intens:

«Du kan ikke passere meg, uten at du kan si meg mitt navn.»
«Du er hermafroditten», sier jeg: «Hods magiske bilde. Du er shin, du er tidens tann. Du er dommen.»
«Du har kjent meg», sa hermafroditten, før apparisjonen løser seg opp og den blokkerende vilje forsvinner. Og jeg står foran Hods sefira. Staven tegner en he på sefiraens port. Porten løser seg opp. Og et landskap i fiolett, oransje, rødbrunt og gulbrunt åpner seg foran meg.

Beni Elohim synger om troskap i små vers, før de bryter ut i en jubel av herlighet over livets skapende kraft. Til de plutselig synger om en magiker fra Malkut på søk etter kunnskap om seg selv. Beni Elohim med sin sang, lokker meg til Hods Speaker's Corner. Erkeengelen Mikael står i oransje drakt og snakker om engasjement og iherdighet, om hele tiden å skape sin egen situasjon. før den presenterer den absolutte eller perfekte intelligens; det opprinneliges middel; med ord som jeg gjemmer i mitt hjerte.

Jeg lytter til ordene tar slutt og Beni Elohim synger meg avsted til visjoner av herligheter, og til sist til Hods porter. Lyden av englekorets stemmer følger meg ut i den stjerneklarhet som lyser over stien i oransje. Og ser til at ingen skygger eller hull av svart forstyrrer mine skritt tilbake til Malkuts tempel. Der en tegnet mem på den mangefargede døren jeg kommer til, slipper meg inn til Sandalfons jord- og sandeltreduftende tempel. Som er nesten mørklagt. Hvor bare en smal lysstrime fra et gløtt i utgangsdørene skinner inn og gir ganglys. Jeg går inn i sirkelen, ved alteret takker jeg erkeengelen for bruk av dens tempel. Vel fremme ved mitt eget meditasjonssted tramper jeg med bena for å tilkjennegi at jeg er tilbake i mitt eget revir, og at meditasjonen er avsluttet.

Avslutningen kan man for øvrig gjøre så enkel - som beskrevet over; med to tramp og ferdig med det - eller så komplisert - dvs. med renselser og det hele - som man selv ønsker, eller føler behov for. Det er imidlertid viktig at man kommer seg tilbake til utgangspunktet før man avslutter meditasjonen. Ordentlig tilbake i egen kropp. Vi arbeider riktignok på eget indre plan, men ingen vet helt sikkert hva slags andre plan dette kan ha kontakt med. Tilværelsen her er svært plastisk, kan man si. Hovedsaken er at ingen vil ha deler av sin bevissthet flytende rundt uten kontroll på astralplanet.

«Isis' slør»
Ifølge all kabbalistisk tradisjon er det et skarpt skille mellom de tre øverste sefirot og resten av treet. Kristne kabbalister refererer ofte til «stedet» som symbolet for skismaet syndefallet skapte mellom gud om mennesker. Dion Fortune kaller skillet Isis' slør, mens Aleister Crowley innførte begrepet the abyss - avgrunnen. Et sted hvor - ifølge Crowley - demonen Chroronzon bor og vokter. Og hvis innflytelse man blir underlagt dersom man ikke er rede, eller trår feil når man skal krysse avgrunnen. Med andre ord et ganske interessant sted, som frembringer flere ulike inntrykk og tolkninger, alt etter hvem som har forsket der. Og som en reisende i Livets Tre kan finne det interessant selv å utvikle en mening om.

I eksempelet over beskrives meditasjonen i Livets Tre fra vandrerens synspunkt. Magikerstudenten med stav i hånd, gående på sine ben i sin egen hjerne. Og det er slik man starter sitt arbeid med Livets Tre. Man gjør seg kjent gjennom å gå turer og besøke steder. Teknikken som beskrives i det følgende er noe man tar i bruk når man har «avsluttet» sin periode som vandrer. Det vil si når man kjenner de syv første sefirot. Og føler seg klar til å gi seg i kast med de guddommelige sefirot i den øverste triade. Binah, Chokmah og Keter.

Teknikken kalles å stige gjennom planene. Og kan best beskrives som det å ta heis gjennom stiene, slik at man hurtig kan bevege seg mot «toppen av treet».

Meditasjonen starter med samme innledning som tidligere. Jeg beveger meg gjennom Malkuts tempel, og etter å ha gitt en ærbødighet til Sandalfon, går jeg mellom de magiske søyler. Ved østveggens tre dører tegnes en tau på den midterste døren, og døren glir opp til en månestrålende natt.

Jeg går ut på en flammende, indigofarget plattform. Over meg er en lyssjakt: Indigomørk og sugende. Som en gigantisk støvsuger. Høyt der oppe, mer føler enn ser jeg en mørkfiolett, glitrende sefira. Suget blir sterkere. Jeg vibrerer Yesods guddommelige navn. Og gir slipp. Draget i lyssjakten løfter meg opp. Jeg farer langs universets sti; gjennom Yesods sfære i et svimlende fargevrimmel. Kerubim - de sterke - ønsker gudsfart, og følger meg ut til der stjernene lyser; jeg flyr mot solen. Jeg er Ikaros og likevel ikke. For jeg har ingen fjærdrakt som kan brenne. Jeg føler heller ingen varme som kan få meg til å brenne. For dette er en vennlig sol. Den er skjønnheten. Den er tingenes harmoni. Den gir gjenskinn i mitt bryst.

Jeg vibrerer Tifarets guddommelige navn, flyr gjennom Rafaels rike; malachim korer til livets rytme. Så er jeg ute på yppersteprestinnens sti. Der vakre kvinner kan narre meg, om jeg ikke tar meg i akt. Der månens hemmeligheter avsløres. Der hvor jorden er øde og tom. Der suget slutter og jeg blir stående. Stav i hånd. Her er jeg lærling igjen. Vandreren tar over. Jeg går frem til der stien ender. I et hogg. Et sluk. Et bunnløst mørke. Men der det på andre siden stråler tre blendene lys. Der over, hvor jeg kan fornemme at universets hjerte overdøver mitt eget, og pulserer i min aura. Og jeg betrakter dette skue. Klippelandskapet. Gråhvitt i månelyset. Det guddommelige øksehugg. Mørkets mørke. Som atskiller meg fra de tre strålende lys.

Plutselig: Noe som ikke var der før. En sølvbue. Et halmstrå over til den andre siden. En hvelvet ark så tynn og skjør at den vil briste ved den minste bevegelse. Styrte som fragmenter ned til demonen i avgrunnen.

Hold så an! Jeg er også Horus. Den Horus som lå ved Isis' bryst i papyruslunden. Som Ra og Tot voktet over. Slik at intet ondt skulle vederfares gutten med falkehodet. Så jeg står. Tar falkehammen på. Jeg kjenner hodefjærene bruse. Jeg blir bevisst at mitt synsfelt forandrer seg. Ikke bare ser jeg broen foran meg. Jeg ser også mine egne skuldre og landskapet bak meg. Jeg er Horus. Jeg åpner nebbet. Jeg skriker falkeskriket, samtidig som jeg gjør adeptus minor grads tegn og trer ut på sølvets bue. Den skjørhet som kan føre meg til den andre siden.

Jeg er ute over avgrunnen. Det er ingen lyder lenger. Ingen kalde gufs eller varme vinder. Det er stillhet. Intet englekor synger oppmuntrende. Heller skingrende bilder av dypets innhold. Og jeg går i en tilsynelatende evig stigning. Mitt blikk suges ned i mørke. Vil tvinge tanker på meg. Men jeg vil blikket opp igjen. Hever det mot buens topp. For mine skritt har et mål. Og målet er ikke avgrunnens dyp. Målet er den andre siden. Der hvor det er kunnskap om det guddommelige. Der hvor jeg kan bade i det klare lys. Der ingen tanker er. Der begrepene står stille. Så opp! Mot buens topp. En skikkelse tar form der. Som er Isis. Guddommelig vokter og innvier. Gudinnen holder en sistrum, som det spruter små energiblomster ut fra. Hun lar dem risle ovr meg. Bedømmer uten ord. Og aksepterer den form jeg bærer.

Da er det ingen avgrunn lenger. Foran meg stråler de tre lys. Bak meg ligger yppersteprestinnens linje ubrutt til den gyldne globe som er Tifaret. Og før Isis form forsvinner, lyder stemmen:
«Du kjenner tilstrekkelig til kameleonens stier, og har gitt det riktige tegn. Du er fri til å komme og gå. Og heretter er det bare du selv kan legge hindringer for din reise i skaperverkets bibliotek». Jeg er Horus. Jeg skriker min takk og min hilsen til den luft som var Isis. Og lar Binahs fløyelsmørke omslutte meg.

Avsluttende bemerkninger
Det er av største viktighet at man er nøyaktig i sine meditasjoner i Livets Tre. Og gir akt på særlig å avslutte meditasjonene korrekt. Passe på å ha hele sin bevissthet tilbake i egen kropp før meditasjonen gås ut av. Det kan på sett og vis ikke understrekes godt nok hvor viktig dette er. Men hva er nå egentlig vitsen med disse øvelsene, bortsett fra noen fargesprakende og uvanlige meditasjoner? Kort oppsummert har meditasjoner i Livets Tre potensial til å identifisere ens egne begrensninger, samtidig som man kan sitte igjen med ideer til hvordan disse begrensninger kan overvinnes. En magikers mål er å perfeksjonere sitt selv i den grad det er mulig, i løpet av livet. Slik at døden kan møtes med åpne øyne, og man kan tre inn i sin nye tilværelse uten bindinger til det fysiske livet man nyss levde. Til dette arbeidet er Livets Tre et uvurderlig redskap.

En reisende i treet, reiser med ærbødighet. Riktignok ferdes man i sin eget hode, men gjennom sin fantasi søker man i meditasjonen kontakt med andre plan, og det er ingen gitt å si om en slik kontakt opprettes «på ordentlig» eller ikke. Man bør ta i betraktning at kontakten er «på ordentlig», og at de vesenene man kommer i kontakt med kan vise seg å ha selvstendige tilværelser. Disse kan øve innflytelse på deg. Dersom de oppfatter deg som en tulling, kan denne innflytelsen være uheldig. Ærbødighet er dermed et stikkord.

En erkeengel er eksempelvis i kabbalistisk tradisjon en høy og hellig ånd, udelt ren i ord og gjerning. Englekorene er hellige energivesener med vakre stemmer, som leder og følger deg med nærmest godtroende kjærlighet og omtanke. Så sant du er en søkende sjel med et åpent og respektfullt sinn. Og når man kommer i kontakt med en guddommelig kraft, så tenk på at det kan være selve skaperkraften. Det store ansikt. Arik Anpin. Det som har kraft nok til å skape et helt univers, med stjerner, solsystemer, galakser og svarte hull.

Livets Tre er et kart. Det er med andre ord et middel. Og ikke noe mål i seg selv. Fargene på treet er kompasset. Det som skal sørge for at man ikke kommer på ville veier. Fargene er styringsredskapene i meditasjonene, mens vibreringene er energigiverne. Symbolene er nøklene man benytter for å åpne treets dører, der dette er nødvendig. Så en reisende i Livets Tre har behov for en del basiskunnskaper for at meditasjonene skal fungere optimalt. Tremeditasjoner er med andre ord ikke for nybegynnere. Innledende arbeid anbefales bare for personer som har kunnskaper av minst practicusnivå.

Det er viktig å minne om at eksemplene over er nettopp eksempler. Beskrivelsene av meditasjonene er en indikasjon på hvordan tingene kan gjøres. Ingen endelig oppskrift. Bare en metode av mange. Livets Tre fungerer aller best når man kan komme til det med en personlig tilnærming. Dess mer kunnskap man har om kabbala og magiske symboler, dess lettere får man en personlig tilnærming.

Illustrasjoner (begynnelse til slutt): Livets Tre - det lille univers av D.K.D.G.; major arkana nr. 20 - «Dommen» av Robert Wang; Isis ammer Horus i papyruslunden etter E.A. Wallis Budge - The Gods of the Egyptians.