The Hermetic Order of the Golden Dawns historiske fundament er en bunke papirer skrevet i kode. I tillegg til å gi ordenen kredibilitet; gav de den innvielsesritualer for gradene neofyte opp til filosofus,  i det øyeblikk manuskriptene ble dekodet og bearbeidet. Papirene ble offisielt overlevert fra en tysk orden - die Goldene Dämmerung. I mytenes verden kun et ledd i en ubrutt kjede; startet ved Nilens bredder en gang for mange, mange tusen år siden. Denne bunke papirer i kode: Siffermanuskriptet - dukket opp i England i 1887. Her skulle nemlig en hemmelig orden etableres - i konkurranse med Blavatskys Theosophic Society og Kingsfords Hermetic Society. Og da nyttet det ikke bare med en imponerende studieplan. Man måtte ha noe mer... Et løfte om noe gloriøst... Noe mystisk der bak. Skimrende i horisonten. Dermed ble historien rundt siffermanuskriptene spunnet. I tråd med annet okkult blendverk...

Egentlig starter det hele i 1881. Da møtes frimurerne William Robert Woodman, William Wynn Westcott og Samuel Liddell Mathers i frimurernes indre orden: Societas Rosicruciana in Anglia (SRIA). Det som etter hvert forener dem er en interesse for kabbala, alkymi, astrologi, tarot og generell mytologi. Og med egen voksende kunnskap, et ønske om å bringe denne kunnskap videre. I former de alle tre er fortrolige og kjent med, gjennom sitt mangeårige frimureri, og de mer okkulte studiene i SRIA: Innen et lukket, hermetisk selskap, der losjearbeid spiller en vesentlig rolle for hvert medlems personlige utvikling. De  hermetiske selskaper de allerede var medlem av, eller visste om, kunne ikke fungere som redskap for det Woodman, Westcott og Mathers hadde i tankene. De måtte skape noe helt nytt. Et lys som kunne skinne i mørket. Som kunne være en sol i menneskenes sjel: The Hermetic Order of the Golden Dawn.

Noe som falt ut av en bok...?

At tanken om et hermetisk, hemmelig selskap i det hele tatt lot seg tenke, skyldtes de sosiale omstendigheter. Det kom ikke av frimureriet. I det Storbritannia som frembrakte Woodman, Westcott og Mathers var ikke det å være frimurer noe okkult foretak. Det var tvert om noe man bare var. Alle som en.
Så frimurerlosjer førte ikke oppmerksomheten hen til seriøse okkulte studier. Nei, det var andre faktorer som gjorde tanken om et hermetisk selskap mulig. Den franske okkultisten Eliphas Levi var en. Riktignok var mannen selv nylig død. Men gjennom sine bøker hadde han sørget for en okkult bølge gjennom Europa; helt alene. I hans kjølvann dukket Helena Blavatsky opp, og så Anna Kingsford. Førstnevnte dannet Teosofisk Selskap. Et selskap i den vestlige, okkulte tradisjon - men likevel med sterk, østlig innflytelse. Anna Kingsford skilte lag med Blavatsky på et tidspunkt, og sammen med Edward Maitland opprettet hun the Hermetic Society, med klar kristen påvirkning.

Anna Kingsford fikk forøvrig stor betydning for den kommende the Hermetic Order of the Golden Dawn. Hun var nemlig ikke bare interessert i okkultisme: Kingsford var også en engasjert suffragette (feminist). Gjennom et langvarig vennskap med Mathers overførte hun disse ideene til ham. Slik at da Golden Dawn innviet sine første studenter i 1888, var ordenen åpen for både kvinner og menn, med like muligheter for begge kjønn til avansement i gradene. Noe som ble illustrert i ordenens siste dager, da skuespilleren Florence Farr ledet (var Praemonstrator i) Isis-Urania tempel - GD#3 i London. Et tempel som i sin tid ble opprettet på grunnlag av noe som falt ut av en bok. Eller hvordan det nå var...?

For det var et mystisk siffermanuskript som beleilig kom i hende.  Dette siffermanuskriptet danner grunnlaget for Golden Dawns innhold og struktur. Om hvordan manuskriptet kom i ordenens besittelse, er beretningene litt ulike. Men det dukket i alle fall opp hos William Wynn Westcott en gang i 1887. Om det nå falt ut av en bok under studier i British Museum, eller ble gitt Westcott av en annen broder i ånden; kjøpt av Westcott på et marked i London; fabrikkert av Woodman, Westcott og Mathers i fellesskap på grunnlag av kunnskap de allerede satt inne med? Se, det får man aldri vite helt sikkert.
Og om hvor siffermanuskriptet egentlig kom fra i dag kan synes betydningsløst; spilte det i sin tid en stor rolle for Golden Dawns tilblivelse og ironisk nok også for dens endelikt.

Da Westcott kom over siffermanuskriptet, så han straks hva dette kunne være. For å få den endelige bekreftelse tok han det med til et språklig geni han visste om; sin ordensbroder Samuel Liddell Mathers. Denne slo ganske raskt fast at manuskriptet var skrevet i en kode utviklet av abbed Trithemius på 1500-tallet. Og da Mathers satte seg ned for å dekode sifferet, åpenbarte det seg skjelettene av kabbalistiske innvielsesritualer, en foreskrevet studieplan og et gradssystem til å bruke sammen med dette.
Siffermanuskriptet inneholdt imidlertid mer. Det inneholdt også adressen til en adeptus i Frankfurt, Tyskland. En viss soror Sapiens Dominabitur Astris - S.D.A - i ordenen die Goldene Dämmerung: Fraulein Anna Sprengel.

I følge Golden Dawns offisielle historie skriver William Wynn Westcott til damen, og presenterer seg. Og selv en adeptus i Frankfurt, Tyskland kan la seg imponere av Westcotts cv. Ikke bare holder han høyeste grad innenfor frimurerordenen, han er også innviet i høyeste grad i SRIA. Han er utdannet lege, og ansatt som en av rettsmedisinerne i Englands hovedstad. William Wynn Westcott kan dessuten vise til langvarige studier av okkulte emner. Når han videre presenterer samarbeidspartnere med omtrent de samme attributter som ham selv - Woodman er også lege, og Supreme Magus i SRIA, mens Mathers ikke lenger holder noen frimurergrad, men høyeste grad i SRIA - lar fraulein Sprengel seg imponere. Hun kaller trekløveret til Tyskland for at de skal kunne innvies på proper måte, og kommer kort etter til England for å innvie og gi charter til die Goldene Dämmerungs tredje tempel: Isis-Urania i London, England. Her løfter hun samtidig den 5=6 grad Woodman, Westcott og Mathers ble innviet i i Frankfurt, til 7=4. Alt dette i følge den offisielle ordenshistorien.

I det ordensmateriale Mathers utarbeidet fra siffermanuskriptene - leksjoner og ritualer - går det igjen at både kvinner og menn har adgang til ordenens grader. Hvorvidt dette var en sak det var enighet om fra Woodman, Westcott og Mathers først begynte å planlegge sin hemmelige orden, eller om det var noe den egensindige Mathers presset på de to andre etter hvert som arbeidet med siffermanuskriptene gikk fremover, er uklart. Det fortelles litt av hvert. Det som er sikkert er at losjemessig, organisert åndelig utvikling, uansett hvor overfladisk, i 1887 var en ting som var forbeholdt menn. The Hermetic Order of the Golden Dawn skulle imidlertid bli annerledes. I sin Historisk leksjon taler «Very Honoured Frater Sapere Aude» (dvs. Westcott) om dette, ved å henvise til tidligere tiders mysteriesamfunn. Både i Egypt og i Hellas omfattet religionsutøvelsen både menn og kvinner, i preste- og prestinneskap. Så det the Hermetic Order of the Golden Dawn gjorde, var bare å reåpne en eldgammel tradisjon. Poenget var således ikke om man var kvinne eller mann, sa Westcott. Poenget var om man var en sann, åndelig søkende. En vandrer mot det klare lys.

Fra det øyeblikk soror S.D.A - fraulein Anna Sprengel - forlater Isis-Urania tempel etter godkjennelse, innvielse og implementering av charter - forlater hun også Golden Dawns historie. Anna Sprengel skulle bare fungere som garantisten for autensitet. Hun var det nødvendige bindeledd. Budbringeren med de viktige kontakter. Den som kunne gi den åndelige søkens klare lys videre til Woodman, Westcott og Mathers. Anna Sprengel var med andre ord garantisten for at ikke bare viljen, men også evnen til sann okkult innvielse var til stede. Så etter at den tyske adeptus hadde ombordsteget sitt skip tilbake til kontinentet, kunne the Hermetic Order of the Golden Dawn annonsere sin tilstedeværelse med det nyåpnede tempel: GD #3 - Isis Urania. Nummereringen skulle tilkjennegi at tempelet var ordenens tredje. Ordenshistorien oppgir det første til Frankfurt-baserte Licht, Liebe und Leben. Opprettet 1808. Nåværende (i.e. 1887) praemonstrator: v.h. soror S.D.A. Det neste tempelet - Hermanoubis - GD #2 - ble innviet i London noe senere. Dette tempel hadde imidlertid vært inaktivt siden 1883. Derfor ble charteret overført til et nytt tempel, Isis-Urania. Ved vårjevndøgn 1888 innviet Woodman, Westcott og Mathers de åtte første neofytene i det nyåpnede tempel.  

En orden i arbeid

De nyinnviede ble møtt av en orden som hadde kabbala, alkymi, astrologi, tarot og tattviske øvelser på studieplanen. Den som ønsket å avansere gjennom gradene, måtte dedikere en god del av sin tid til ordenen. Woodman, Westcott og Mathers bød både på forelesninger, the knowledge lectures, og på skriftlig materiale til selvstudier, the flying rolls. Dessuten ble det forventet at man var tilstede ved innvielser på ens eget gradsnivå, eller under - når tempelet var åpent for dette. I det øyeblikk man ble bedømt å ha kunnskap nok, ble man satt til å instruere andre.
For the Hermetic Order of the Golden Dawn ekspanderte. 8. oktober 1888 åpnet GD #4 - Osiris tempelet - i Weston-super-Mare, mens GD #5 - Horus tempelet - ble innviet i Bradford to dager senere. Mathers' avkoding og bearbeiding av siffermanuskriptene slo an. Golden Dawn fikk rykte på seg for å ha en studieplan som fungerte, og kunnskap å tilby. Dessuten var Golden Dawn spennende. Lukket og hemmelig...
Men studentene kom ikke bare til en orden med kunnskap og innvielsesevne. De kom også til en orden som var strengt hierarkisk oppbygd. Selv tilhørte de den ytre orden, Golden Dawn in the Outer. Denne ordenen omfattet gradene fra 0=0, via 1=10; 2=9; 3=8 til graden filosofus - 4=7. Woodman, Westcott og Mathers utgjorde den indre orden. Som inneholdt gradene adeptus minor - 5=6, adeptus major - 6=5 og adeptus exemptus - 7=4. Disse tre ble igjen styrt av de hemmelige ledere - the Secret Chiefs - i den tredje orden. Den aller innerste sirkel, der knapt mennesker i en fysisk kropp hadde mulighet for å bevege seg.

Absolutt lydighet til en overordnet, og spesiell ærbødighet overfor en fra den indre orden, var forventet. Fullstendig taushet innad og utad om Golden Dawns virksomhet, likeså. Det var med andre ord duket for intriger og despoti allerede i utgangspunktet. Om man ikke legger opp til en studieplan som tar egoets problem alvorlig. Egoets problem innenfor okkult arbeid, er at arbeidet blåser egoet opp. Det er dessverre en utbredt yrkesskade. Ikke alt ved Golden Dawn tyder på at de tok denne utfordring på alvor. Etter at ordenen gikk fra å være en teoretisk, magisk orden til å bli en praktisk, magisk orden ble problemet påtagelig.
I løpet av 1891 skjedde nemlig to ting. Først døde William Robert Woodman. Deretter åpenbarte Mathers den indre ordens ritualer. Hvor Samuel Liddell MacGregor Mathers¹ i sine fulle, magiske regalier møtte deg i adeptenes hvelv. Og gjennom adeptus minors innvielse, ledet deg til Christian Rosenkreuz' grav, slik at frater C.R. selv kunne åpenbare tilknytningspunktet for deg. Den indre orden åpnet seg med andre ord for Golden Dawns 4=7 filosofi. En dyd av nødvendighet kanskje? Med mange trippende filosofi i kø ved Hermes' porter? Som ikke hadde annet enn pentagrammets lille renselsesrituale å bryne seg på. MacGregor Mathers' fremkomst av de nye innvielsesritualer, førte til et langt større repertoar i tempelarbeidet for den jevne student. Plutselig skulle man selv innvie egne, magiske våpen. Utføre både store og små pentagrammer. Og når man var rede; få være hierofant ved Åpning i neofytens grad.

Kort tid etter at MacGregor Mathers hadde produsert den indre ordens ritualer, hevdet han at den tredje ordens hemmelige ledere hadde beordret ham og hans kone Moina til å dra fra London og slå seg ned i Paris. Ekteparet Mathers hadde en tid latt seg underholde av et Golden Dawn-medlem, Annie Horniman. Og hun sa seg villig til fortsatt å forsørge dem, selv om de dro til Paris. Såfremt de brukte sin tid på ordenens arbeid, og ikke til politikk. Som skotsk adelsætling var nemlig MacGregor Mathers blitt en innbitt jakobitt, og anså følgelig at det eneste riktige var å gjeninnsette den skotske klanen Stuart på den engelske tronen. Noe Annie Horniman fant frastøtende. Så dess mer politikk og mindre magi; dess mindre penger fra England.

På tross av Hornimans understøttelse, opplevde ekteparet Mathers trange tider i Paris. De brukte omkring halvannet år på å få etablert et fungerende tempel: De ankom den franske hovedstad i april 1892. Den 3. desember 1893 kunne Moina og Samuel Liddell MacGregor Mathers åpne GD #7 - Ahathoor tempelet. GD #6 ble for øvrig innviet et halvår tidligere. Av Mathers-vennen J.W. Brodie-Innes, i Edinburgh, Skottland. For å få til livets opphold og samtidig til tempelutstyr, skrev ekteparet Mathers noen riter til Isis som de fremførte fra teaterscenen. Til rimelig suksess. Og faktisk også såpass at de hadde et interessert medlemsgrunnlag, den dagen de skulle åpne sine ordentlige tempeldører for første gang.
Men da ekteparet Mathers dro til Paris, tilførte de the Hermetic Order of the Golden Dawn banesår. Westcott ble latt alene i London. Og selv om ordenen blomstret under hans ledelse, og fred og harmoni rådet, roet ikke akkurat det MacGregor Mathers paranoide tendenser. Så lenge han var opptatt med å komme på fote i Paris, brukte han ikke så meget energi på å fabulere over ting han ikke kunne gjøre noe med. Men da det begynte å gå på skinner der han var, henga MacGregor Mathers seg til grublerier over tingenes tilstand på den andre siden av kanalen. Han nesten lette etter opposisjon og opprørske tendenser.
 

En orden faller fra hverandre

MacGregor Mathers fortsatte å produsere ordensmateriale, spesielt for den indre orden, mens Westcott bestyrte den daglige drift i England. Adgang til den indre orden fikk man etter spesiell invitasjon, og etter å ha bestått en serie med eksaminasjoner. En stor dose teori skulle leses og fordøyes, samtidig som det ble forventet at man selv lagde og innviet sine magiske våpen. Så arbeidskrevende var det, at svært få gikk videre etter den første innvielse som portalmedlemmer til graden adeptus minor.

Men selv om MacGregor Mathers skrev flittig, og sendte bunker med papirer over kanalen mellom Frankrike og England, tok politikken også en del av hans tid. Samtidig strevde han med oversettelsen av det som skulle bli The Book of the Sacred Magic of Abra-Melin the Mage. Dette førte til stadige sammenstøt med mentoren Annie Horniman. Hun mente at MacGregor Mathers brukte for lite tid på ordenens arbeid, mens han på sin side påsto at hun undergravde hans autoritet.
I 1896 kom det til et endelig oppgjør. Da erklærte MacGregor Mathers at han var blitt innviet i den tredje orden av de hemmelige ledere. Han anså seg med andre ord ikke lenger sidestilt med William Wynn Westcott, men sa seg utnevnt til Golden Dawns øverste og eneste leder. Misnøyen slo ut i full blomst på den andre siden av kanalen. MacGregor Mathers svarte med å sende de britiske fratres og sorores et manifest der han krevde  blind og umiddelbar lydighet. Alle valgte å bøye seg for MacGregor Mathers' krav. Alle unntatt Annie Horniman. Hun reagerte med å trekke sin finansielle støtte til ekteparet Mathers. MacGregor Mathers ba som en konsekvens av dette Westcott om å ekskludere Horniman fra ordenen.

I 1897 mottok Westcotts politiske overordnede et anonymt brev, der Westcotts befatning med siffermanuskriptet og opprettelsen av det okkulte selskap the Hermetic Order of the Golden Dawn, ble klargjort.  Londons myndigheter anså at det ikke var passende at en rettsmedisiner hadde slike tilknytninger, og ba Westcott trekke seg ut av Golden Dawn. Aleister Crowley sa senere at Westcott hadde fått beskjed om at rettsmedisinerens oppgave var å sitte på likene. Ikke vekke dem til live igjen. Samtidig antydet MacGregor Mathers overfor adeptene i England at Westcott hadde lurt dem alle med hensyn til ektheten av siffermanuskriptet og eksistensen av Anna Sprengel. (På tross av sin egen involvering i saken.) Dette førte naturlig nok til stor uro, ettersom siffermanuskriptet var hele eksistensgrunnlaget for Golden Dawn. En undersøkelseskomité ble øyeblikkelig nedsatt. Westcott tok ikke til motmæle, og følte seg tvunget til å tre tilbake.

Den feterte skuespilleren Florence Farr overtok ledelsen av Golden Dawn i England. Selvsagt under MacGregor Mathers overoppsyn. På tross av dette overoppsyn fikk Florence Farr anledning til å begynne å løse opp det strenge system Golden Dawn hadde for medlemsinnvielse og progresjon i gradene. Man trengte ikke lenger følge den foreskrevne utvikling i kunnskaps- og ferdighetstilegnelse for å stige i gradssystemet. Og selv personer utenfra kunne innvies i adeptus minor grad, uten å ha gått gjennom den ytre orden først. Bare Farr fant dem verdige, kunne innvielse skje. Dette lot MacGregor Mathers passere.

En av dem Florence Farr ikke fant verdig var Aleister Crowley. Som frater Perdurabo ble han innviet i neofytens grad i november 1898. Hans evner og iver tok ham raskt opp gjennom gradene, og etter et drøyt år var han klar for å møte Christian Rosenkreuz i adeptenes hvelv. Dette nektet imidlertid Florence Farr ham. Hun anså at hans livsførsel og mennesketype ikke var forenlig med adeptens, og ga klar beskjed om at Aleister Crowley ikke skulle innvies av noen med slik autorisasjon i Golden Dawn.
Crowley nektet å akseptere et slikt utsagn om seg selv. Følgelig reiste han til Paris, og ba MacGregor Mathers om å innvie ham. Denne hadde ikke de samme kvaler som Farr. Han tok Aleister Crowley med til adeptenes hvelv og innviet ham i adeptus minor grad 16. januar 1900. MacGregor Mathers mente tydeligvis at han hadde en alliert i Crowley og ønsket å bygge et forbund med ham.

I april 1900 sender MacGregor Mathers beskjed fra Paris om at komiteen som undersøker påstandene rundt siffermanuskriptet, skal nedlegges. Dessuten gir han Aleister Crowley det oppdrag å dra til London. Der han skal ta adeptenes private rom og redskaper i besittelse, på vegne av Samuel Liddell MacGregor Mathers. Crowleys forsøk mislykkes. Og i den påfølgende forvirring tar poeten William Butler Yeats kontroll med Golden Dawns indre orden. Yeats ekskluderer både MacGregor Mathers og Crowley.

Og i 1901 setter Horos'ene de endelige spikre i den golden dawnske kiste:
Mrs. and Mr. Theo Horos - av noen også kjent som de amerikanske bedragerne Frank Jackson og Editha Salomon - kommer til Paris. Av en eller annen grunn greier de å vinne MacGregor Mathers' fortrolighet.
Magikeren, seeren, den mistenksomme og voktende: Lar seg lure av noen opplagte svindlere. Han gir fra seg ordensdokumenter til de to. Dokumenter med the Hermetic Order of the Golden Dawns segl og stempler på. Disse tar Horos'ene med seg til London. Der innreder de et tempel, hvor ektemannen knuller okkult interesserte unge piker. Mens konen messer frem det hun greier av Golden Dawns ritualtekster.
Det ender som det må. Den amerikanske herremannen blir anmeldt, arrestert og tiltalt for voldtekt av en 16 år gammel pike. Under rettsaken legges de av MacGregor Mathers overleverte ordensdokumenter, frem som bevis. En okkult orden; rituelle voldtekter av unge damer; Golden Dawn, den notoriske MacGregor Mathers. Skikkelig mat for datidens journalister (som i parentes bemerket var like tabloide da som nå). MacGregor Mathers riktignok ikke selv blandet direkte inn i saken. Men hengende over. Som ekteparets mentor og guru. For noen skal man jo ha å skylde på når man sitter i klisteret. Slik blir Golden Dawns innvielsesritualer til avisstoff.

For anstendige mennesker blir det umulig å ha noe med the Hermetic Order of the Golden Dawn å gjøre.
Ordenen kan bare gå hjem og legge seg.

Men likevel. Golden Dawn nekter liksom å gi opp. Den blir Hermetic Society of Morgenrothe. Om ikke for så lenge, så i alle fall for en stund. De som er lojale mot MacGregor Mathers slutter seg til ordenen Alpha & Omega. Opprettet av Moina og Samuel Liddell MacGregor Mathers etter Yeats eksklusjon. Arthur Edward Waite tar over restene av Isis-Urania tempelet, og oppretter etter hvert Order of the Independent and Rectified Rite. Også det tempelet blir for trangt for mange. For Arthur Edward Waite er ikke spesielt interessert i magi. Han er i første rekke tilhenger av den mystiske linje. Mer introvert. Ikke så mye utadvendt smell og pang som en magiker vil ha. Robert William Felkin og John William Brodie-Innes - to fremstående Golden Dawn-medlemmer og ikke fiendtlige til MacGregor Mathers - bryter ut; får med seg medlemmene i Morgenrothe, og danner ordenen Stella Matutina.

Dermed er alt rolig frem til 1909. Da publiserer plutselig Aleister Crowley en del ritualer og instruksjoner han har mottatt som innviet i Golden Dawn; i sitt halvårlige tidsskrift the Equinox. Og nå rører Samuel Liddell MacGregor Mathers på seg. Mens hans orden falt fra hverandre, satt han i Paris og så på. Sendte manifester og husokkupanter når det knep som verst. Men når Aleister Crowley begynner å publisere hemmelig materiale blir det fart i ham. Da reiser MacGregor Mathers til London. Der trekker han Aleister Crowley for retten. Vil ha rettens kjennelse for at Crowley ikke kan publisere slik han gjør. Men påberoper MacGregor Mathers seg noen copyright for det materialet han vil forhindre alle interesserte i å lese? Nix! Det er jo ikke ham som har skrevet det, må vite. Han er bare en translatør. En kodeknekker. Så MacGregor Mathers vil ha dommeren til å dømme Crowley til ikke å bryte sin adeptus minor ed til the Golden Dawn. Det går som det må gå. Ingen offentlig rettsinstans tar hensyn til en hemmelig ordens gradseder. Satt opp mot den allmenne ytringsfrihet. Visse grenser får det være...

MacGregor Mathers returnerer skuffet til sin bolig i Rue Rivera i Paris. Og Crowley fortsetter å publisere hemmelig materiale i the Equinox. Omtrent alt han fortsatt var i besittelse av.

Og noe av luften var gått ut av den okkulte ballongen. Det gikk ikke lenger oppover med templenes kvalitet. Det gikk nedover. Spesielt etter at MacGregor Mathers dør i 1918. Dion Fortune var innom Alpha & Omega en kort stund fra 1919 til 1922. Da startet hun the Fraternity of Inner Light. Denne ordenen eksisterer selv i dag, men har byttet ut brorskap med samfunn; Society of Inner Light. Alpha & Omega oppløses ved Moina Mathers død i 1928.

Da forfatteren og den forhenværende Crowley-sekretæren Israel Regardie blir innviet i Stella Matutina i 1934 finner han det han syntes er en orden i sterkt forfall. Hans oppfatning blir etter hvert at ordens medlemmer har beveget seg bort fra den åndelige og praktiske utvikling satt som opprinnelig standard. Medlemmene studerer ikke lenger. Og de få som gjør det, studerer etter Regardies mening; gale ting. Ritualene er blitt tomme forestillinger uten kraft og spirituelt innhold.  Som en konsekvens av sitt syn trekker han seg ut av Stella Matutina bare et par år etter innvielsen. Like før denne orden i sin helhet emigrerer til New Zealand. Hvor den setter seg til å vente på en arabisk og hinsidig vismann, som har lovt å komme og vise dem veien.
Så det Aleister Crowley ikke hadde rukket å publisere i the Equinox, kommer Israel Regardie med i 1937. Da gir han ut alle manuskripter han hadde fått med seg fra Stella Matutina. I fire bind. Kaller dem the Golden Dawn. Og en ny edbryter så dagens lys.
The Golden Dawn forsvant hurtig fra markedet, og sirkulerte til slutt knapt på antikvariater. Israel Regardie hadde imidlertid gjennom sin handling erklært seg persona non grata i det okkulte miljø. Selv Aleister Crowley tok avstand fra Regardies firebinds verk. Bare Dion Fortune lot til å applaudere. I ettertid kan Israel Regardies «forræderi» knapt overvurderes.
Men med the Hermetic Order of the Golden Dawn som sådan gikk det skitt. Det går kanskje slik med konstruksjoner som bygger på blendverk? Av de organisasjoner som oppsto i kjølvannet etter Golden Dawn, overlevde ingen som benyttet seg av Golden Dawns læreplan. At noen av dagens organisasjoner forsøker å antyde annerledes, skal jeg komme tilbake til nedenfor.  

Siffermanuskriptet

Alt materiale i ritualene og studieplanen i den ytre orden skulle ifølge den offisielle ordenshistorien, komme fra det siffermanuskript som falt i hendene på William Wynn Westcott i 1887. Det senere materiale for den indre orden skulle stamme fra samme sted. I dag er det imidlertid ingen seriøse golden dawn-forskere som ikke krediterer Samuel Liddell MacGregor Mathers dette arbeidet. At siffermanuskriptet videregav en adresse til en arbeidende orden i Tyskland, er heller ikke noe man i dag tar særlig seriøst. De okkulte manuskripter som Golden Dawn frembrakte, blir i sin helhet kreditert Golden Dawn.

Men fortsatt drøftes siffermanuskriptet blant noen av dem som regner seg som arvere av the Hermetic Order of the Golden Dawn. Enkelte av disse vil til og med gå så langt som til å erklære siffermanuskriptet for «ekte». Hva nå det måtte bety?
Selvfølgelig kan det finnes en samling papirer hvis kodede tekst inneholder kabbalistiske innvielsesritualer. Men disse papirer kan like gjerne være produsert av William Robert Woodman, William Wynn Westcott og Samuel Liddell MacGregor Mathers. De var fullt kapable til slikt. Og MacGregor Mathers militære interesse hadde brakt ham i kontakt med abbed Trithemius' kodesystem, slik at det nødvendige fundament var til stede.
Det er kort og greit helt umulig å få vite sikkert hvor siffermanuskriptet hadde sitt opphav. Det er heller etter mitt syn ikke viktig. Det viktige med Golden Dawn er ikke ordenens historie. Det viktige er den kunnskap som fantes i selskapet, og som Regardie gjorde tilgjengelig.  

Gjenferd

Regardies verk ble på nytt brakt til verden i 1984. Da hadde han byttet ut en rekke av de manuskripter han utgav 47 år tidligere. Innen 1984 hadde Regardie fått hånd om originalmateriale. Sammen med en god del nytt stoff, ble hans gamle firebindsverk kraftig omarbeidet og reutgitt i ett, digert bind: The Complete Golden Dawn System of Magic. Da var Golden Dawn for lengst blitt et studieobjekt.

For Israel Regardie gav seg ikke med bøkene om Golden Dawn i 1937. Sammen med Dion Fortune og Aleister Crowley hørte Regardie med blant de flittigste forfattere i det okkulte segment ut over siste halvdel av 1900-tallet. Mens Dion Fortune og Aleister Crowley holdt fokus på sine egne greier; var mye av Israel Regardies fokus på Golden Dawn. Selv når han genuint bidro med eget stoff. I sin Golden Dawn-forskning fikk han etter hvert følge av flere. Men Regardie alene kan lett tilkjennes æren for at Golden Dawn i dag er mer utbredt enn noensinne. For i det øyeblikk Regardie dør i mars 1985, tar interessen for den gamle, hermetiske orden helt av.
En forløper på galskapen fikk vi endog se i Norge. Flere dager i desember 1984, kunne man under «kunngjøringer» i Aftenposten lese følgende annonse:

Man kan si hva man vil om de amerikanske utgavene av Golden Dawn, men av alle gjenopprettelser er den norske «av 1983» den mest uforståelige. Menneskene bak annonsen hadde overhodet ingen anelse om hva Golden Dawn hadde vært. De syntes bare navnet var flott, og hadde antagelig en baktanke om å rekruttere frimurere og også konene deres. Vi hadde et blad i Norge på den tiden som het Det Ukjente. Et slags okkultismens Se&Hør. Redaksjonen digget alt ukjent ganske ukritisk, men selv den gjenopprettede Golden Dawn i Norge ble for drøy kost for bladets redaktør. Han ønsket en innvielse i ordenen, og etter etablert kontakt ble han omsider kalt til en leilighet på Holmlia i Oslo for dette formål. Der ble han plassert i en likkiste. Lokk ble lagt på. Og så ble redaktøren og kisten skumpet litt frem og tilbake mens noen leste uforståelige ting på utsiden. Redaktøren tok det for det , det var: Realt fyllerør. Og brukte tre-fire sider på å «avsløre» Golden Dawn som noe forferdelig makkverk. At redaktøren ikke hadde gjort hjemmeleksen sin og funnet ut at det faktisk var et hermetisk selskap som en gang i tiden bar navnet Golden Dawn, sier i grunnen det meste om seriøsiteten på bladet Det Ukjente. Det eneste formål med å gjenopprette the Golden Dawn «i Norge året 1983«, har trolig vært å skrape sammen penger nok til en skikkelig fest...

For det var i USA det skulle skje. Etter at Regardie hadde publisert The Golden Dawn i 1937, ble han utsatt for såpass mye hets fra sine europeiske, okkulte kolleger, at han valgte å dra tilbake til det USA han forlot i 1928. Til å begynne med praktiserte han som kiropraktor og terapeut. Etter hvert kunne han leve av inntektene av sine bøker - omkring 20 fra egen penn og anslagsvis 10 som han redigerte - og hengi seg mer til den praktiske magi.
Og til undervisning. Israel Regardie hadde, som Eliphas Levi hundre år tidligere, bidratt sterkt til inflasjonen av den okkulte ballong. (sammen med Dion Fortune, Aleister Crowley og andre) Da den okkulte interesse begynte å manifestere seg i praktisk handling på slutten av 1960- begynnelsen av 1970-tallet, tok flere kontakt med Regardie. Av dem tok han særlig Christopher Hyatt og Chic og Sandra Tabatha Cicero under sine vinger. Og disse dannet magiske templer og ordenslignende sammenslutninger. Da Regardie døde i 1985, kunne det bare ta helt av. Den siste taleføre link var død. Man kunne enkelt stå frem. Som the Hermetic Order of the Golden Dawn.

Det er ikke min hensikt å polemisere mot at mennesker starter magiske ordener og kaller dem opp etter Golden Dawn. Unektelig en smule vanskelig med tanke på denne sidens tittel. Det som forbauser denne skribent, er at ikke de nystartede selskaper har lært av fortidens misérer. For ikke bare krangler de innbyrdes. Noen av dem bedriver historieskrivning også.
La oss rekapitulere litt: Det var etter hvert ikke bare Regardie som bedrev Golden Dawn-forskning. På 1970- og 1980-tallet utga R.A. Gilbert en rekke bøker med Golden Dawn-stoff. Også andre forsøkte seg med et og annet monoprosjekt. Felles for alle disse skribenter: Ingen av dem fant arbeidende Golden Dawn-templer (eller troverdige avleggere f.eks. av Stella Matutina) noe sted i verden. Da synes det merkelig at flere av dagens Golden Dawn-selskaper hevder å ha en ubrutt linje tilbake til Isis-Urania tempel GD #3.

Samtidig med at Hyatt og Cicero opprettet hver sine ordener (hhv.: the Israel Regardie Foundation og the Hermetic Order of the Golden Dawn), fant også andre på at de ville restarte the Golden Dawn. Og opprettet en orden. Cicero gjorde imidlertid et smart trekk svært tidlig i sin ordens liv. Han registrerte the Hermetic Order of the Golden Dawn - og avarter av navnet - som sitt varemerke. Dermed fikk ikke den andre ordenen som også hadde lyst til å kalle seg Golden Dawn; lov til det. De forsøkte seg riktignok både med et innskutt Eternal og International. Men Cicero hadde retten på sin side i USA; så the Hermetic Order of the Eternal Golden Dawn, ble til the Hermetic Order of the Golden Dawn International ble til the Hermetic Order of the Morning Star International, forkortet HOMSI, og som på nytt nå prøver seg med varianten Esoteric Order of the Golden Dawn.

Regardie-studenten David Griffins the Hermetic Order of the Golden Dawn, har imidlertid fått lov til å beholde navnet. Ordenen holder til i Europa, og Griffin tilbringer vekselvis tiden i Stockholm og Paris. I Paris har han i følge egen historieskrivning gjenåpnet Ahathoor-tempelet.

Christopher Hyatt hevder ingen linje. Han er på mange måter Regardies utvalgte. Hyatt er telemitt, og benytter følgelig Crowleys magiske uttrykk. Mens Ciceros Golden Dawn knytter an til originalen gjennom Israel Regardie. Regardie skal ikke bare ha hatt dem som studenter. Han skal også ha innviet deres adeptenes hvelv. Cicero er imidlertid rimelige i sine linjekrav i forhold til Griffin og ikke minst HOMSI.
Begge de sistnevnte hevder å være den autentiske Golden Dawn. HOMSI gjennom Golden Dawn- og Alpha&Omega-templer i blant annet New York, Chicago, Los Angeles og Philadelphia. Griffin gjennom generøse gaver som har gitt ham tilgang til Mathers papirer og magiske strøm.

Når man vet hvilket reisende menneske MacGregor Mathers var (ironi! ironi!), er det ikke akkurat troverdig at han skulle hatt lyst på ukevis til sjøs for å komme til den nye verden (som var den ville vesten på MacGregor Mathers' tid), for å innvie templer. Han gjorde ikke mye for å reise til London og se til sine engelske venner da Golden Dawn der fikk vanskeligheter. Så arbeidende templer i USA som har hatt evne til å overføre den magiske tradisjon til HOMSI på 1980-tallet tros rett og slett ikke på. Griffins krav er så løst fundamentert at man skal tro ganske hardt for å se at hans orden skal ha noen forbindelse til hr. MacGregor Mathers. Når man gjør slike krav gjeldende har man etter mitt syn opphørt å være et magisk, hermetisk selskap og gått over til å være en kult.

Det er mulig det ikke er særlig glamorøst å bli medlem av en hemmelig orden som ble startet i går. Men dersom det er det som er tilfellet, er det best å si det som det er. En ekte magisk, hemmelig orden vil likevel være bærer av tradisjonen. Og tradisjonen er gammel...  

Kan liket begraves?

Dette handler som sagt ikke om retten til navnet the Hermetic Order of the Golden Dawn. Det handler om sannhet. Originalen fra 1887 viste hvordan det går når man ikke holder seg til sannheten og til en vennskapelig og dannet omgangstone. Vitsen med en magisk orden er å drive magi. Ikke intriger og uvennskap. Det er helt sikkert illusorisk å tro at noe vil forandre seg hva angår Golden Dawn som hemmelig orden. Despoti, løgn og bedrag ser ut til å være selskapets skjebne. Enten det nå var originalutgaven eller det er de påståtte dagens arvinger. Men magiske ordener etter tusenårsskiftet er vel god forretning? I alle fall for enkelte av lederne? Derfor kan neppe liket begraves.

The Hermetic Order of the Golden Dawn har uansett fylt sin historiske rolle. Eller det vil si Crowley og Regardie tvang den til det. Golden Dawn har vært formidleren. Tradisjonen er ført videre til en ny generasjon.

¹ Mathers føyde det skotske klannavnet MacGregor til navnet sitt i 1888, samtidig med at han gav ut The Kabbalah Unveiled.