En av de viktigste hindringer for selvutvikling ved hjelp av magi, er et ego ute av proporsjon. Hva kan nå det innebære?

Vi er alle født med et ego. Egoet er det som gjør oss individuelle, unike. Egoet er spilleren av den personen vi viser til omgivelsene. Grunnlaget for hvordan folk oppfatter oss. Egoets tilstand har avgjørende innflytelse på hvor stor grad av selvtillit vi føler. Det er imidlertid ingen selvfølge at et stort, oppblåst ego, og fører til opplevd indre trygghet. Snarere tvert om.

Egoet er tolkeren av den virkeligheten våre sanser formidler, vårt filter mot omgivelsene. Det formes av sine opplevelser. Og blir et resultat av - og en reaksjon på - de erfaringer som vektlegges. Et slikt ego blir som en konsekvens mer eller mindre harmonisk. Mer eller mindre i proporsjon med den øvrige delen av sinnet.

Den som begynner å utøve magi vil på grunn av den magiske praksis, påvirke egoet. Magisk praksis vil faktisk av seg selv starte oppblåsingen av egoet, dersom man ikke er oppmerksom. Det er derfor viktig alt i begynnelsen av et magisk studium, å være klar over «egoets utfordring». Uten en slik aktpågivenhet kan magisk praksis meget vel føre til et forfengelig, selvhøytidelig, oppblåst ego. Ute av proporsjon, og i disharmoni, med det øvrige sinn. (En teori hevder at egoet i utgangspunktet er ment å være kontrolløren av våre basiske instinkter: Seksualdrift; aggresjon; livsvilje og den slags. Siden mye av magisk praksis tar sikte på å vinne kontroll over menneskets mer basiske tilbøyeligheter, styrkes som en følge egoet - og blir oppblåst.)

En god del av dem som studerer magi i dag, har møtt sitt uregjerlige ego på en slik måte; at de er kommet frem til at resepten er å kvitte seg med det helt og fullstendig. De later ikke til å se egoets rolle i personlighetsdannelsen. De merker seg ikke at det er egoet som skiller oss fra hverandre. De ser bare dets klamring til sine nevroser og oppheng. Og det er klart: Nevroser og oppheng er intet å ha med seg på veien til opplysning. Å henrette sitt ego blir derfor det logiske svar. Å forsøke noe slikt kan imidlertid etter undertegnedes mening, føre en rett inn i en patologisk tilstand. Og derfra utøves sjelden magi av betydning.

Josh Geller's «slagord» fra alt.magick «Shut up. Go away» («Ti still. Gå din vei») var ment til bruk i egodrepingen. Men er fremdeles et godt råd. For det er nettopp det et kontrollert ego skal: Ti still og gå sin vei...: Være stille og ute av syne, opptatt med å utføre de oppgaver et ego har.

Så når en magikerstudent ikke skal drepe sitt ego, men heller ikke la det blåse seg ut av proporsjon, hva er så den riktige holdning til egoet?

En riktig holdning er å holde egoet under kontroll. Et ego med stor eksponeringsprosent er sjelden et ego under kontroll. Man kan lære meget om sitt ego ved selvobservasjon i sosiale situasjoner (eller ved hjelp av ærlige utfordringer fra ens gode venner). Og man kan øve det: En viljeshandling der man lar andre slippe til, der man bevisst går inn for å lytte mer enn man snakker. Og gjennom trening slik stilne et ego. Egoet er videre en samler av personlig prestisje. Legger man bort sin personlige prestisje vil egoet bli lettere. Et ego bruker faktisk mye energi på å forsvare sin personlige prestisje.

Og hvordan skal man høre sin sanne stemme hvis det er ens ego som snakker hele tiden? Det viktigste redskapet i egokontroll er således hvordan man håndterer sin indre dialog. Én meditasjonsøvelse er rett og slett å stilne den indre dialogen helt og fullstendig. Så lenge man overhodet er i stand til det. Dessuten vil magisk praksis av typen «Midtpillarens øvelse» hjelpe til med å skape balanse og harmoni i auraen og i ens sinn.