merlins øyne
 Oktober 2007

Denne bloggen vil ikke nødvendigvis alltid omhandle okkulte temaer. Man vil også kunne oppleve at andre hendelser i verden blir offer for en analyse fra en magisk synsvinkel.

Manøvrering:
Hjem
Gradsbasert innhold
Arkivet

Publiserte kommentarer:
30.10.2007: Tro
28.10.2007: Tagging
26.10.2007: Selvinnsikt
21.10.2007: Et okkult liv?
16.10.2007: Moral
15.10.2007: Odin og Tor?
11.10.2007: Fri vilje, skjebne og spådommer
8.10.2007: Politisk plattform?
5.10.2007: Døden
4.10.2007: Klimatrusselen

Blogg

toppen

toppen

toppen

toppen

toppen

toppen

toppen

toppen

toppen

toppen

Noen av våre kolleger sverger til «ikke-tro». Ettersom de vet at effektiv magi krever et visst innslag av det motsatte (ikke så rent lite heller), holder de seg med noe de kaller «øyeblikksbasert avbrytelse av ikke-tro». De ser av erfaring at mennesker som interesserer seg for magi fort vekk legger seg til en del absurde trosvaner. Deres svar er «ikke-tro». Det minner ikke så rent lite om da Aleister Crowley fant ut at han hadde et uregjerlig ego, var svaret å drepe det. Mannen sa imidlertid også noe slikt som «tvil på alt, selv på at du tviler». Hvilket kan utlegges som at det er akseptabelt å tro på noe, selv om man i utgangspunktet er en tviler. At det handler om å velge.

På nettet kan man få med seg de mest utrolige historier fra folk som hevder å beherske magi. Det er ikke måte på hva det kan la seg gjøre å få til. Fra værvridning til teleportering. «Problemet» er at på internett er man bare ord på en skjerm. Man kan være hvem man vil. Verdens største rollespillsarena. Da er det forståelig at man også kan velge å være en ikketroende.

Vitenskapsfolk tror heller ikke. Det vil si; noen av dem tror sikkert på Gud. Men blant vitenskapsfolk vil vi tippe en ikketroende holdning er ganske utbredt. De tror på det de kan se, og fysisk erfare. Alt annet er «overtro». Likevel tror de på Det store smellet. En teori som baserer seg på at universet ekspanderer. Teorien forutsetter at all skapelse alt har funnet sted. At universets masse er gitt. Universet vil imidlertid også ekspandere om det blir tilført ny masse.

Tilbake til valg. Tro kan flytte fjell, og man kan velge å ville tro på så mangt. Å studere magi gir en enda flere ting det kan være mulig å tro på. Da gjelder det å være bevisst muligheten for å bli fjollete. Når man i andre menneskers øyne i utgangspunktet er «overtroisk», kan man jo vise litt rasjonalitet i hva man tror på sånn helhetlig.

Når man velger sine trosplattformer gjelder det å veie for og imot. Hva er mest sannsynlig ut fra gitte bevis? Når det gjelder universets opprinnelse, har vi for eksempel kommet frem til at en intelligent skaper er mer sannsynlig enn fysiske og kjemiske tilfeldigheter. Om astrologi og tarot (som DGDs side presenterer), tror vi mer på den enkelte utøver enn på disiplinene som sådanne. Vi har en avventende holdning til de objektive virkningene av både astrologi og tarot. Vi ser ikke bort fra at planeter i solsystemet kan ha en innvirkning på mennesker jorden, men vi anerkjenner at det ikke er noe fysisk målbart som tyder på dette. Tarotkort er 78 små kartongrektangler. Det er ikke opplagt at de skal kunne si noe gjenkjennelig om fortid, nåtid og fremtid. I all spådomskunst er det utføreren som bestemmer om det ender i «fleip eller fakta». Hverken astrologi eller tarot virker av seg selv.

Hva angår okkulte fenomener, i spennet fra spøkelser til magiske mirakler, forholder vi oss ikke til fenomenene som sådanne, men til menneskene som eventuelt har opplevd eller utført dem. Om et menneske har sett spøkelser, må mennesket tas alvorlig, selv om spøkelsene kanskje ikke finnes. Om vi påkaller en engel, og f.eks. får den til å manifestere seg i et speil, er det en opplevelse vi har der og da. Vi kan produsere mange forklaringer for hvorfor opplevelsen blir slik den blir; både rasjonelle og irrasjonelle. Også den at vi de facto påkalte en engel som manifesterte seg i et speil, og ble sett av både hierofanten, hiereus og hegemon. For vi tror på energi. Men ellers anser vi det som en verdi å tro på så lite som mulig.

D.K.D.G
Publisert 30. oktober 2007 22:35

Tagging

Tagging er et tiltagende problem i hovedstaden. Særlig ser det ut til at taggerne synes de nye t-banevognene fortjener og krotes ned. Til og med bombes med malingsspann! Taggerne virker å mene at Oslo Sporveier fortjener kraftfulle ytringer.

Da sosialdemokrat Rune Gerhardsen var byrådsleder i Oslo, kjørte kommunen en kampanje som de kalte «taggerhue». En plakat med et bilde av en ungdom, der ungdommens (taggerens) hjerne var byttet ut med en metallkule. Ikke særlig sosialdemokratisk, spør du meg og heller ikke særlig smart, viste det seg. Ettersom det ikke førte til annet enn at taggerne erklærte kommunen krig. Siden det har nedtaggingen av hovedstaden gått i bølger. Litt i takt med hvor politiet har hatt ressurser til å ha fokus. Men med et jevnt høyt nivå. Nå later det til at taggerne spesielt har sett seg ut Oslo Sporveiers nye, hvite, t-banetog.

Selv vil jeg helt sikkert ta t-banen, uansett hvem som har krotet navnet sitt over hele den. Jeg ville syntes det var unødvendig og lite kunstnerisk gjennomtenkt. Men jeg ville fortsatt tatt banen. Altså: Om jeg hadde fått bestemme, hadde ikke Oslo Sporveier brukt penger på vasking av t-banevogner (eller stasjoner) utover daglig renhold. Med de konsekvenser det ville fått. Jeg ville forsøkt å gjøre det best mulig for de reisende på andre måter. Samtidig har jeg forståelse for at de ansatte i Oslo Sporveier synes vognene deres tar seg dårlig ut når noen slurver navnet sitt rundt omkring på dem. Og at de ikke oppfatter det trivelig når det slippes malingsspann ned på dem fra broer.

En tag var opprinnelig noe mer enn en signatur skriblet på en glatt flate. En tag var en beskjed til andre sprayboksinnehavere at «denne veggen er min! Her kommer jeg tilbake og sprayer et bilde som kommer til å ta pusten fra deg!!!» Det var med andre ord et bumerke planlagt malt over. Med et bilde. Kanskje noen kunstnerisk utformede bokstaver i et kjent slagord? Et ansikt fra en tegneserie? Che Guevara? Vulkanutbrudd i storbyen?

I USA vil mange i kunstmiljøet akseptere at graffiti på storbyens vegger og kjedelige flater, er en kunstnerisk uttrykksform. Og tag'en er graffitiens forløper. Fra en sprayboksjeger ute etter et egnet lerret: Vel oppdaget; en tag i dets mørkeste hjørne. Reservert. Ved et passende tidspunkt noe senere: Reservasjonen bekreftet og oppdrag utført: Tre ruter svarthvit, avisaktig tegneseriestripe, med et humoristisk budskap. Ny tag signerer verket.

Graffitien i Oslo-området har i to tiår stort sett bestått av fargerike utforminger av signaturen til vedkommende maler. Sjelden et mer billedlig motiv (ikke engang en elg i solnedgang). Og det siste tiåret har krotet tatt fullstendig overhånd. Nå virker det som om hovedhensikten er å skrible tag'en sin så mange steder som mulig. Uten annen tanke enn å synes drøssevis av steder. Det er neppe mange i det norske kunstmiljøet som ser på tagging som artisteri. Som en kunstnerisk uttrykksform? Antagelig ville ikke særlig mange amerikanere gjort det heller. Og det hender vel aldri at en tagger kommer tilbake til «veggen sin», for å fullføre erobringen med et skikkelig graffitibilde?

Akkurat nå er sprayboks«kunsten» bare hærverk. Det er sjelden man ser en signatur skikkelig utført. En ny graffiti? Aldri. Dagens taggere lever nesten opp til det bilde Rune Gerhardsen forsøkte å tegne av dem for et tiår siden. At det ikke er rare greiene som foregår oppe i hodet? Jeg har slett ikke noe i mot en godt utført graffiti eller ti, på et dertil egnet sted (betongbruer er ett eksempel). Men den raseringen av offentlige rom sprayboksinnehavere bedriver nå, er hensiktsløs.

PV
Publisert 28. oktober 2007 21:30

Selvinnsikt

Selvinnsikt er et begrep som har vært en smule i fokus den senere tid. Begrepet er sånn sett selvforklarende. Men likevel: En evne til å se seg selv med mer «objektive» og «ærlige» briller. En mer «realistisk» vurdering av evner, anlegg og væremåter. Til å kunne se seg selv omtrent slik andre ser en. Selvinnsikt kan være svært sjarmerende.

Et digert, oppblåst ego er imidlertid et effektivt hinder for innsyn i selvet. Man kommer på sett og vis litt i veien for seg. Nå må vi skynde oss å tilføye at et digert ego ikke nødvendigvis medfører enorm selvhøytidelighet. Et oppblåst ego er temmelig sikkert meget selvhøytidelig, med en stor sekk personlig prestisje. Et digert ego kan derimot være under kontroll av magikerens vilje, fri for selvhøytidelige tendenser og med avlagt personlig prestisje. (Og i så måte fremstå som et ganske lite ego.)

Det beste kjennetegn på et ego under kontroll er evnen til å motta kritikk uten å gå i forsvar; til å lytte og ta hensyn til andre; til å innrømme feil; og å kunne påta seg ansvar og årsak også når det er ubehagelig. En magiker begynner å få sitt ego under kontroll gjennom meditasjon og ved hjelp av Midtpillarens øvelse. Et oppblåst ego kjennetegnes i første rekke ved arroganse. En hypotese i så måte er at arrogansen er omvendt proporsjonal med selvtilliten.

For alle disse tingene henger sammen: Selvinnsikt, ego, selvtillit. Og prosessene påvirker hverandre når de først er satt i gang. Alt begynner med en erkjennelse. En erkjennelse av et behov for forandring. En indre forandring. En magiker kan kanskje i utgangspunktet ha søkt nettopp mot magien på grunn av mytene om det mirakuløse. Men snart vil en sann søker oppdage at magi er en vei til selvutvikling. Og ettersom alle strukturerte veier inneholder redskaper som skal hjelpe studenten til innsikt, gjør også den magiske vei det.
Men - og her er faktisk et meget viktig «men» - i så måte må det nevnes at den magiske vei ikke er den minst farefulle. Det finnes langt tryggere veier til selvutvikling. Magien inneholder mange mørke kroker, som må utforskes med et spesielt sinn. Det er fallgruver og blindveier. Galskap i sikte! Det er imidlertid mennesketyper som liker nettopp disse utfordringene. At det rister og dumper litt langs veien. Så får vi se etter hvert hvordan det blir med det mirakuløse...

Av og til skulle det vært mulig å gi noen selvtillit. Selvtillit må imidlertid erobres av den enkelte. Selvtillit er sånn sett et snurrig fenomen. For det går både på det å være seg selv nok og å innse at andre har like legitime behov som en selv. Seg selv nok i den forstand at man fint greier ta ansvar for seg selv og sine handlinger. Som vesen i samfunnet med Aleister Crowleys ord friskt i minnet: «Hver mann og kvinne er en stjerne. Hver stjerne har sin kurs og sin oppgave». For øvrig mente Dyret at loven var å gjøre som man ønsket. Med det litt kronglete tillegget: «Loven er kjærlighet, kjærlighet under vilje».

Man trenger imidlertid langt fra være magiker for å utvise selvinnsikt. Det er faktisk noe alle mennesker burde klare. Det begynner med en erkjennelse om at det er nødvendig å utvise noe slikt. Og en vilje til å gjøre noe med det. Og trengs egoet og dyttes på for at innsikten skal bli mer fullstendig, får man heller gjøre det. En trenger bare å forandre seg. Ha en strålende dag!

Fina Samtir
Publisert 26. oktober 2007 22:19

Et okkult liv?

Lever alle som studerer det okkulte like liv? Kan man kjenne igjen en magiker på gaten, så å si? I den grad det vandrer Gandalf-aktige eller Harry Potter-lignende fremtoninger rundt i gatene, skulle det være mulig. I så tilfelle må man konkludere med at det finnes svært få magikere. Hvilket det selvfølgelig også gjør... Men det har ikke vært tradisjon blant okkultister å være umiddelbart gjenkjennelige på gaten. Selv om en del av dem har hatt et visst omdømme i det offentlige rom.

Magikere skal utføre «Det store arbeid». Med det menes at man skal transformere sitt liv i retning av det perfekte. (Selv om oppfatningen av «det perfekte» i siste instans vil være subjektiv.) Metoder for dette finnes innen det magiske studieområde. Der er starten på «Det store arbeid» ganske klart definert. Men etterhvert må studenten finne veien selv.

Men skal det synes at man utfører «Det store arbeid»? Selv om det ikke trenger være synlig på gaten, skal det selvfølgelig merkes for noen. I den grad man ikke selv bringer sitt store arbeid på banen, vil imidlertid årsakene til at en magiker fremstår som vedkommende gjør, ikke være åpenbare. Så dersom «Det store arbeid» inneholder bestemte elementer, blir så magikerne like i oppførsel? Tja. Enhver har sin personlighet inne i dette. Og det er ikke entydig hvor heldig den enkelte hermetiske student er i å kontrollere sitt ego. Et magisk studium kan gjøre merkelige ting med ens ego, dersom en ikke aktivt holder det under kontroll. Aleister Crowley var vel av den oppfatning at man skulle drepe sitt ego? Men dette er lite anbefalelsesverdig. (Jfr.:) Aleister Crowley hadde med skam og melde ingen heldig hånd med sitt ego. Israel Regardie, som en kort tid var Crowleys sekretær sa, at mens han kunne føle en grenseløs beundring for adepten Crowley, kunne han føle en like grenseløs avsky for mannen.

Et aktivt okkult liv blir således mest synlig for ens aller nærmeste, og de man eventuelt arbeider sammen med. Det aktive en magiker foretar seg, består i hovedsak av meditasjoner og rituelt arbeid. Og siden dette tradisjonelt skal være noe som foregår i hemmelighet, blir det bare synlig for en engere krets. Hvilket skulle bety at moderne magikere ikke skiller seg så enormt fra befolkningen for øvrig. Bortsett fra sin noe sære «hobby», lever de få magikere som finnes svært vanlige liv..

For øvrig driver en aktiv magiker med de tingene (mer eller mindre) som er beskrevet på websiden denne bloggen er en del av. Her utlegges grunnelementene i den vestlige, hermetiske tradisjon. Med dette mener vi ikke å si at «Det store arbeid» er detaljert beskrevet fra start til «mål» i det som kan finnes på Det Gyldne Daggrys side. Kanskje bare begynnelsen på starten. Selve arbeidet består i å lete etter - og fortrinnsvis finne - resten.

D.K.D.G
Publisert 21. oktober 2007 22:57

Moral

I dag skal vi slå et slag for et ganske så nedstøvet ord. «Moral». Wikipedia definerer moral slik:

«Moral har flere betydninger, blant annet:
- Lærdom, leveregel som kan trekkes ut av en fortelling eller hendelse. Mest kjente representant for morallæren er Immanuel Kant.
- Kampmoral - Kampånd, evne til å beholde troen på en institusjon eller et mål, uttrykt gjennom selvsikkerhet, positivitet, disiplin og villighet til å utføre tildelte oppgaver.
- Kristen moral. Hovedbudskapet innen kristendommen; Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg, og; Om din neste fiker ditt ene kinn så vend ham det annet kinn, og; De ti bud. Moral er hvordan vi oppfører oss i forhold til hva som er riktig og galt. Grunnlaget for moralen vår er etikk.
- Ærlighet, autensitet - liv og lære. Samsvar mellom ord og handling, i motsetning til dobbeltmoral.»

Moral sier med andre ord noe om hvordan vi forholder oss til våre omgivelser og våre medmennesker. Og mens begrepet moral tidligere hadde en positiv klang, har det nå festnet seg noe gammelmodig og mørkemannaktig ved ordet. Det er blitt noe som styrende trer ned over hodet på sine undersåtter for å få dem til å oppføre seg slik de vil, mens de selv lever som de lyster, og ofte i dette fremviser en solid dose dobbeltmoral. En lov for Loke en annen for Tor.

De som hevder en moral, blir mange ganger stemplet som moralistiske. Og det betyr egentlig i dagligtale: Snerpet, ensporet, tyrannisk. Dessuten har flere - som i kraft av sitt embete burde ha en svært høy moral - vist at de er i stand til å forgripe seg på små gutter og små jenter uten tanke for annet enn egen tilfredsstillelse. Så det er kanskje ikke merkelig at ordet etter hvert er blitt noe man ikke ønsker en forbindelse til?

Men nå trenger vi moral. Vi trenger å skjerpe oss når det gjelder livsførsel. Både i det store og i det lille bildet. Globalt og privat. Vi har fått så alt for lett for å overlate ansvaret for mange av våre handlinger til andre. Som om det kommer en stor mor der bak og rydder etter oss når vi roter det til. For hvordan oppfører vi oss både i det lille og i det store? I det lille slipper vi stadig flere unyttige ting rett ned der vi står. Er man utendørs kan det oppleves at stadig færre orker å bære en liten plastbit fra der den tas av et produkt og til nærmeste søppelkasse, selv om det bare dreier seg om noen meter. Sjokoladepapir, ispinner, sneiper. «Ah, det er da bare en liten ting, den merkes nesten ikke». I det store er det «de andre» som bør kjøpe klimakvoter, som bør bruke kollektiv transport, som børe sette ned innetemperaturen. Det viktigste synes å være at i alle fall ikke jeg trenger å anstrenge meg.

Å la andre ta ansvaret for ens handlinger, vitner om en umoden og infantil holdning til livet og tilværelsen. Og det er kanskje slik mennesker er blitt? Vi er fjortiser alle sammen, og forventer at andre rydder etter oss? En meget streng og kynisk venn av oss sa en gang at den store feilen med mennesker er at bare de aller færreste fortsetter å utvikle seg etter konfirmasjonsalderen. Men det mente hun at det bare var et fåtall som ble voksne mennesker. Til tross for at antallet år burde tilsi noe annet. Hun mente å observere at flere og flere oppførte seg som om de var ansvarsløse barn. Overfor venner, i trafikken, overfor miljøet, etc., etc.

Så vi vil slå et slag for menneskers moral. Vi trenger den nå. Vi trenger at mennesker blir voksne og ansvarlige. Vi trenger mennesker som viser kjærlighet. Og ikke bare til seg selv, men til andre mennesker og til naturen. Og du, neste gang du spiser en sjokolade på vei til bussen: Ikke bare slipp papiret rett ned der du spiste den siste biten. Ta det med til en søppelkasse. Om alle gjorde det, ville omgivelsene våre sett så mye bedre ut. Og kjør kollektivt. Det vil atmosfæren ha godt av (for jeg er ikke like stor pessimist som PV). Ha en fin dag!

Fina Samtir
Publisert 16. oktober 22:45

Odin og Tor?

Det Gyldne Daggry har en utpreget egyptisk symbolikk i de lavere grader. I de dager hvor ordenen var i praktisk virksomhet (1887 - 1901) gikk symbolikken over til å være overveiende kristen fra graden adeptus minor og over. Dagens såkalte arvtagere etter den originale the Hermetic Order of the Golden Dawn ser ut til å bedrive litt av hvert i den andre orden (som altså omfatter gradene 5=6 - 8=3). Ekteparet Cicero i Florida, USA, har en form for rosenkorsutdannelse, mens David Griffin, som har emigrert fra USA og driver sin orden fra Paris, har oppkalt sin andre orden etter MacGregor Mathers videreføring av Golden Dawn: Alpha & Omega: the Rosicrucian Order of Alpha et Omega. Griffin står dessuten bak en nydannet orden han har gitt navnet the Sexual Magic and Alchemical Order.

Nå har jo ikke hvite amerikanere noen egen mytologi å snakke om. (Og da ser vi selvfølgelig helt bort i fra «indianernes» religion.) Det er vel derfor naturlig for dem å fortsette i det kristne sporet fra inspirasjonskilden (GD). At Griffin begynner å blande inn sexmagi viser bare at den fyren har sin helt egen agenda, og at Golden Dawn til enhver tid er/var det Griffin sier det er/var.

Men vi her oppe i nord, vi har en egen gudeverden enkelte fortsatt har et forhold til. Er Odin og Tor brukbare i en magisk sammenheng? Kan de brukes på samme måte som Thoth, Osiris, Isis og Horus? Svaret er ja. Men det medfører en del ekstraarbeid.

Først må Odin og øvrige av Åsgårds guder tas tilbake igjen. Det er dessverre slik at mennesker med svært brune sympatier har tatt i bruk Odin til egne formål. Tore Wilhelm Tvedt, mannen bak Vigrid - en rasistisk organisasjon med en nazistisk ideologi - kaller seg Odins profet. Denne organisasjonen både døper, konfirmerer og vier sine medlemmer. Dåp og konfirmasjon foregår i «Odins navn», mens de som gifter seg hos Vigrid vies til Tor og Frøya. Dette gjør det problematisk, men ikke umulig, å benytte disse gudene i høyere magisk virksomhet.

Undertegnede har ingen sympati med Tore Wilhelm Tvedt eller hans organisasjon. For meg er det omtrent uforståelig at mennesker kan tiltrekkes av en slik ideologi, og fortsatt kalle seg mennesker. Dette betyr at jeg mener Vigrid og Tvedt har tilsmusset norrøne symboler på det groveste. For det er det Åsgårds guder er: Symboler. De kan brukes som representanter for det guddommelige som gjennomtrenger universet, for å oppnå noe som er i samsvar med gudens natur. (Og bare her ser man at Vigrid ikke skjønner hva de holder på med. Odin er blant annet gud for visdom. Visdommen har til nå ikke nedfelt seg i ham som kaller seg Odins profet.) Det første man må gjøre er imidlertid å ta tilbake gudene. Dette kan gjøres på magisk vis, gjennom påkallelser og renselser. En magiker vil ta i bruk sirkelen og trekanten sammen med et tekstlig grunnlag for dette.

Dersom man skal bruke gudeformer, skal dette gjøres i en spesiell hensikt. Vanligvis for å oppnå en bevissthetstilstand som leder en til ny innsikt og kunnskap. Da må man påkalle og ikle seg formen til den guden som har den innsikt og kunnskap man er på jakt etter. De egyptiske guder er greie å forholde seg til i så måte. Noen har allerede samlet magisk kunnskap om dem, som studenter fritt kan benytte seg av. Når det gjelder de norrøne guder må hver enkelt student samle informasjon selv. Og sette det hele sammen til et bilde av den guden man finner det mest hensiktsmessig å benytte. Kilder finnes i våre dager enkelt på internett. Men vær kritisk til den informasjonen du samler. Oppsøk mange kilder, og bruk det som går igjen hos de ulike kildene. Odin, f.eks., var ikke bare visdomsguden, han var også guden for trolldom og magi og han skjønte runenes mystikk.

Det som er viktig når man benytter gudeformer er at man skal gjøre dette med forsiktighet og i en bestemt hensikt, som må sammenfalle med gudens natur. Man utsetter seg for en voldsom energi når man påkaller og ikler seg en gudeform. Dette er ikke noe for amatører.

PV
Publisert 15. oktober 2007 20:16

Fri vilje, skjebne og spådommer

Det står under at vi tror at mennesket har en fri vilje. For det er ikke til å komme forbi at dette er et spørsmål som dreier seg om tro. Som en kanadisk kollega av oss uttalte i en debatt vi deltok i, på en av nettets magiske nyhetsgrupper, om nettopp dette spørsmål: «Om alt er forutbestemt så er tingene som de er. Om menneskene har en fri vilje så er tingene som de er». Vi selv og våre omgivelser vil altså være de samme om alt er forutbestemt eller om det er menneskenes frie vilje som former.

Om alt er forutbestemt, vil alle våre valg bare være tilsynelatende, fordi det vil være bestemt hva vi kommer til å velge. Den frie vilje blir en illusjon. Å tro at alt er forutbestemt er en grei holdning for dem som vil forklare hvorfor spådommer om fremtiden stemmer. Siden alt er avgjort for lengst, kan man via redskaper som astrologi og tarot (blant andre) komme i kontakt med denne fastlagte fremtiden, og fortelle de som lurer på det, hva som kommer til å skje.

Men ettersom vi alt har bekjent vårt tilhengeri av den frie vilje, tror vi ikke at alt er forutbestemt. Samtidig så har vi en herstående side hvor mye plass er viet tarotkort og bruken av disse. Betyr dette at vi ikke betrakter tarotkort som redskaper for treffende spådommer? Vi innrømmer at dette kan synes som et dilemma.

Nå har vi ingen trang til å forklare hvorfor tarotkort kan si noe om fremtiden. Vi bare konstaterer at med jevne mellomrom avleveres treffende karakteristikker av hvordan ting kommer til å bli. Det kan reises opp til flere hypoteser for hvorfor dette er tilfelle, uten at disse nødvendigvis kommer i konflikt med hypotesen om den frie vilje og viljens evne til å forme ens liv. Dessuten kan det antagelig ikke understrekes mange nok ganger at en magiker ikke bruker tarotkortene for å se inn i en ukjent fremtid. En magiker bruker tarotkortene til spådommer i første rekke for å utvikle sin intuisjon. Det kan heller ikke stikkes under stol at enkelte som leser tarot bare kommer med elevert tullprat om hendelser som aldri finner sted.

Man kan som nevnt ikke vite om ting er forutbestemt eller ikke. En form for skjebnetro hviler jo på forutsetningen at alt som skjer er tenkt ut og bestemt på forhånd av den intelligens som styrer universet. At menneskets eneste mulighet er å forfølge sin skjebne. Dette er imidlertid ikke den eneste form for skjebnetro som finnes. Mange opplever tilsynelatende tilfeldigheter som «skjebne». «Det var skjebnen at jeg møtte deg!» De som hevder tesen om reinkarnasjon vil benytte skjebnebegrepet på en annen måte. I og med at man tror ens handlinger ikke bare vil få konsekvenser i dette livet, men også i det neste. Sammen med hypotesen om den fri vilje, har vi en skjebnetro i overensstemmelse med det siste utsagnet.

Og når noen blir spådd med tarotkort (evt. med astrologi, krystallkule eller geomanci), hvordan forholder leseren seg til redskapet? En som leser tarotkort, skal lese det som kortene forteller. Hvert kort har sin spesielle betydning, som leseren skal kunne. Og av det sette sammen et bilde. Fortid, nåtid og fremtid, for å være tradisjonelle (eks.: Tre sigøynere). Noen ganger klaffer det, andre ganger ikke. Undertegnede spår sjelden i detaljer. Eksempelvis ikke: «Du skal møte en mørk person, som får stor betydning i ditt kjærlighetsliv». Mer av typen: «Kortene tyder på en større forandring i noe som har med følelser å gjøre». Men når en spådom klaffer - hvorfor klaffer det? Vel, vi vet sant og si ikke. Vi vet bare at det som fremkommer av og til er treffende.

Men fortsatt har menneskene en fri vilje, og ingenting er forutbestemt.

D.K.D.G
Publisert 11. oktober 2007 22:43

Politisk plattform?

Har denne bloggen en politisk agenda?
I den forstand at alt er politikk: Så, ja.
I den forstand at den er av en bestemt politisk «farve»: Nei.

Og har PV og Fina Samtir noe i mot muslimer eller jøder?
Ikke egentlig.
Det skilles mellom muslimer som mennesker og en dårlig muslimsk praksis (les: utbredt reaksjonært kvinnesyn). Mellom jøder og staten Israels palestinerpolitikk (ubeskrivelig). Det er undertegnedes oppfatning at all generalisering i utgangspunktet er feil, og at man må forholde seg til enkeltpersoner og enkelthendelser.

Mitt politiske grunnsyn er dessuten av utopisk karakter, og tuftet på mitt menneskesyn. Dermed kan det velges mellom å være prinsipielt uenig i det meste av det som foregår i samfunnet, ettersom det er selve grunnstrukturen det er noe feil med, eller ha et pragmatisk utgangspunkt og forholde seg til enkeltsaker. Når det gjelder kommenterende ytringer er valget forankret i det siste synet. Vi kan bry oss oss om alt fra kongehuset (i grunnsyn motstander av) til piggdekkavgift (tilhenger). Om alt fra døden til det problematiske omkring tolkningen av tarot major arkana nr. 4 «Keiseren». Og vi kan være schizofrene nok til å mene at Den norske kirke selv må få bestemme om den vil ha homofile i vigslede stillinger, og forsvare praktiserende, homofile presters rett til å få jobbe som prest. Det første fordi man i et utopisk samfunn ikke ville ha noen stat, og følgelig ingen statskirke. Den norske kirke ville vært ett av mange trossamfunn. Et slikt må selv få velge hvem som skal være flokkens hyrder. Vårt andre syn begrunnes pragmatisk. Den norske kirke er slik den er. Det er vår holdning at seksuell legning ikke skal ha konsekvenser for ens yrkesvalg.

Menneskesynet tar utgangspunkt i at homo sapiens på en eller annen måte er etterkommer av en apeart. At vi er et dyr, uløselig knyttet til naturen som omgir oss. Samtidig har vi evner som ingen andre dyrearter er utstyrt med. Vi utmerker oss med vår evne til abstrakt tenkning, logisk planlegging, kunnskap om godt og ondt, og vår bevissthet om at vi har valg. Dette har gitt arten menneske en evne til utvikling som er uten sidestykke i naturen. Det enkelte menneske ser vi på som et glimt av Gud. En hellig sjel ute på sin egen vandring. Så langt det er mulig skal man unngå å forstyrre andre sjelers vandring. Vi tror at mennesket er født med en fri vilje, og at hvert individ er ansvarlig for sine valg og sine handlinger.

Vi som skriver denne bloggen har temmelig likt politisk grunnsyn. Og der det måtte være uenighet, blir det ingen intern debatt i bloggen mellom signaturene. Det er få politiske temaer vi synes det vil være fremmed å kommentere på. Og ikke nødvendigvis fra et okkult ståsted. Men noe som antagelig kommer til å gå igjen er integrering av innvandrere og deres etterkommere, okkultisme og næringsliv, og menneskerettigheter.

Vår okkulte plattform er tilsvarende lik, men vi har våre spesialområder. Som de som har lest Det Gyldne Daggrys hjemmesider, vil ha oppdaget.

PV
Publisert 8. oktober 2007 22:20

Døden

Det er to ting som er sikkert i dette livet: At det hele tiden forandrer seg. Og at vi dør av det. Allikevel har menneskene generelt, store problemer med å forholde seg til at de skal dø. Denne angst for å erkjenne døden har sikkert mange årsaker. Noen er redd for det ukjente. Andre synes de elsker livet såpass mye at de ikke ønsker å dø fra det. Atter andre har for mange kjære de ikke vil forlate.

Men dersom man greier overvinne sin engstelse for å dø, har man tre alternativer å velge i: Det er ikke et liv etter døden. Det kan være et liv etter døden. Eller jeg vet ikke om det er et liv etter døden. (Kanskje jeg håper?)

Det er ingen åpenbare årsaker for å mene at det er et liv etter døden. Ettersom det ikke er et vitenskapelig faktum at mennesket har en sjel, er det lite som tyder på at noe lever videre av det døde mennesket. En etterdødlig tilværelse må avvises på et vitenskapelig grunnlag.

Det som har avstedkommet vitenskapelig forskning omkring døden i nyere tid, er det arbeid som er gjort i forbindelse med nær døden-opplevelser. De som har hatt slike, gjengir dem forbausende nok temmelig likt. Og det er vel dette som har ført til at det er blitt forsket på opplevelsen. Vitenskapen har ikke trukket noen entydig konklusjon. Kevin Nelson skylder på «søvnvansker». Han og hans studiegruppe ved University of Kentucky påviste signifikant ulikt søvnmønster mellom 55 personer med nær døden-opplevelser og en kontrollgruppe uten. I bunn og grunn en forklaring som innebærer at det forekommer forskjellige elektriske impulser i hjernen. Ikke noe annet. At det skjer noe spesielt i hjernen når man dør er høyst trolig. Andre forskere har vært opptatt av den ute av kroppen-følelsen som beskrives i forbindelse med en nær døden-opplevelse.

Men det å tro er hevet over vitenskapelige grunnlag. For her er det snakk om å tro. Og ikke noe annet enn det. Jeg har ingen tanker om å forsøke å bevise at det er et liv etter døden. Men jeg for min del har valgt å tro at det er det. Kabbalaen lærer at mennesket har en sjel, og gir også et kart (Livets Tre) hvor man selv kan erfare dette. En fellesnevner i Det Gyldne Daggry er at tesen om reinkarnasjon hevdes. Jeg ser på reinkarnasjon som eneste mulighet for at menneskenes sjeler skal oppfylle sin oppgave: Å samle erfaring, og slik modnes og bli fullkomne.

De organiserte religioner opererer nesten alle med en tro på et liv etter døden, og en egen beskrivelse av den etterdødlige tilværelse. De døde kommer etter religionens skrifter, til bestemte steder med egne navn og særskilte funksjoner. I noen religioner går de som ikke tror på riktig måte fortapt, men også de får oppleve en form for etterdødlig tilværelse. Selv om de må lide seg gjennom den.

De som tror på reinkarnasjon tror ikke på reinkarnasjon på samme måte. Skillet mellom de ulike retningene er blant annet hypoteser om lengden på perioden mellom hver inkarnasjon, og hypoteser omkring hvilke konsekvenser ens handlinger og valg gjennom livene får. Det siste kaller noen karma. Aleister Crowley - berømt britisk magiker - trodde han var en reinkarnasjon av Eliphas Levi. Hvilket vil si at Crowley ikke trodde på mellomperioder i målt tid i inkarnasjonsrekken. Levi døde i 1875. Det samme året som Crowley ble født. Buddhistene har en lignende tradisjon omkring utvelgelsen av Dalai Lama. De mest ekstreme den andre veien tror at det kan gå flere hundre år mellom hver inkarnasjon. Andre tror sjelen kan inkarnere hvor den vil i tiden. At den er uavhengig av tid og rom og ikke trenger leve kronologisk.
Som man forstår: Ens syn på hva «tid» er, vil også ha konsekvenser for hvordan man ser på reinkarnasjon og hvordan det hele foregår «i virkeligheten».

I den grad et menneske har tanker om døden og hva som skjer, hører antagelig disse til de man gjemmer for seg selv. De tanker selv ens aller nærmeste bare får et gjenskinn av. Selv tenker jeg i bilder omkring døden og det som eventuelt skjer «etterpå», hvilket betyr at jeg har forestillinger om hvordan det er. Noen jeg ikke tenker dele med andre...

PV
Publisert 5. oktober 2007 18:14

Klimatrusselen

James Lovelock, mannen som formulerte Gaia-tesen en gang på 1960-tallet, er den mest pessimistiske av alle i debatten om klimaendringer. Han tror at alt vi måtte finne på å gjøre med vår forødning av kloden og dens atmosfære, bare vil være kosmetikk. At det i den forstand er for sent å gjøre noe med klimaendringene. At point of no return for lengst er passert. At tingene bryter sammen rundt 2040. Muligens en smule spissformulert av herr Lovelock, men dog allikevel.

Mannen har for øvrig noen interessante tanker om jorden som system. Jeg tror han tenker på kloden som en levende organisme. Selv om hans vitenskapelige tilhengere vil gremme seg over det. Det blir for mye religion for dem.

Men dersom kloden er en slags organisme, - og jeg er nok mer tilbøyelig til å være enig med herr Lovelock enn hans vitenskapelige tilhengere - så blir spørsmålet: Har denne organismen en slags bevissthet? En bevissthet om seg selv som en av Guds utvalgte planeter i universet? En planet på hvis overflate det har utviklet seg høytstående livsformer. Der den mest bevissthetsrike av dem alle, nå er i ferd med å ødelegge sitt eget livsrom. Ville i så fall jorden brydd seg?

Dersom menneskeheten utryddet seg selv, ville livsbetingelsene for alle andre organismer langsomt bli bedre. Det er nok dessverre et faktum som kloden vil ta i betraktning i sin eventuelle tankerekke om disse ting. At den definitivt ville få det bedre uten oss.

Jeg skal erklære meg selv som en minst like stor pessimist som James Lovelock. Jeg tror vi har passert den grense der vi kan forhindre innlandsisen på Grønland å smelte. Ørkenene fra å vokse uhemmet. Været fra å forårsake nesten utenkelige ødeleggelser. Større og større områder vil bli ubeboelige. Mindre og mindre areal kan brukes til matproduksjon. Dette kan føre til noen ytterst dramatiske omstendigheter, uten at vi trenger utdype dette noe nærmere. 

Saken er vel at vi har fortjent det? Dette er vår skjebne på grunn av de valg vi som menneskehet har tatt? Det er fullt mulig å skape sivilisasjoner som lever i pakt med naturen, og på naturens premisser. Vesten har imidlertid valgt å lede an i et løp der menneskeheten har plyndret naturen, brent og rasert. Der alt lå til rette for å spille på lag med omgivelsene, har menneskene angrepet dem, og bare hungret etter å berike seg selv.

(Vi venter visst fortsatt på at Moses skal komme ned fra Sinai berg, knuse sine steintavler og stanse dansen rundt gullkalven? I mens må okkultister gjøre så godt de kan. Strebe etter harmoni og balanse. Slik at vi er klar for de tider som kommer.)

Og den norske regjeringens «klimamål»?
Sett i lys av Lovelocks pessimisme spiller det ingen rolle hva den norske regjering eller det norske samfunn som sådant, foretar seg i forhold til CO₂-utslipp - og skal man dømme etter regjeringens praksis hittil, blir ikke det mye. Uansett vil det ifølge Gaia-tesens skaper, bare være kosmetikk og intet annet. Sett i forhold til den generelle oppfatning av klimatrusselen per i dag; er regjeringens «klimamål» patetiske, og foreløpig bare tomt prat.

PV
Publisert 4. oktober 23:15