merlins øyne
November 2007
 

Denne bloggen vil ikke nødvendigvis alltid omhandle okkulte temaer. Man vil også kunne oppleve at andre hendelser i verden blir offer for en analyse fra en magisk synsvinkel.

Manøvrering:
Hjem
Gradsbasert innhold
Arkivet

Publiserte kommentarer:
29.11.2007: Midtøsten
27.11.2007: Spådomskunster
16.11.2007: Magi og charlataner
12.11.2007: Er virkeligheten virkelig?
11.11.2007: Jøss, er hasj farlig?
7.11.2007: Rettferdighet
4.11.2007: Okkultisme og vitenskap
1.11.2007: Halloween

Bloggarkiv:
September 2007
Oktober 2007

Utvalgte artikler:
Politisk plattform
Døden
Tro

Blogg

Midtøsten

President George W. Bush forsøker å bedre sitt ettermæle. Han vil være magiker, og få til et mirakel. Ved å forene Midtøstens to motsetninger. Jøder og arabere... Så han har invitert til stormøte i USA, for å bringe litt mer enighet inn i bildet.

«Jøder og arabere»? I seg selv to konstruksjoner som er grunnlag for dyp religiøs og politisk splittelse. Fiender det synes umulig å forene. Men som vel egentlig ikke er så forskjellige som fanatikerne vil ha det til? Hvis historie likevel er en lang og endeløs rekke av gjengjeldelsesaksjoner. Der den ene handling har ledet til den neste. Og der i alle fall ikke palestinerne har forstått sitt eget beste. Hvor noen rett og slett bare må slåss. Sprenge seg selv i luften i israelske folkemengder, eller fyre av raketter mot bydeler og bosetninger. Noe som igjen fører til, etc., etc.

«Problemet» er at begge har krav som er legitime. «Jødene» ønsker å leve i fred. Fri for selvmordsbombere og rakettangrep. «Araberne» ønsker å beholde det landet de har dyrket og levd i i hundrevis av år. Og siden «araberne» også regner fader Abraham som en av sine stamfedre, blir det litt uklart hvem denne midtøstenguden egentlig gav landet til. For skal det være noe i legendene, så tror jo både jøder og muslimer på den samme guden. Siden den skal være den eneste.

Og egentlig er vi av den oppfatning at ikke noen menneskegruppe kan forsvare sitt landkrav på grunnlag av en hevdet, gudegitt gave. Så hva er det mulig å få til i dette urolige hjørne av verden?

Det er liten tvil om at konflikten i Midtøsten er mange krigers mor. Og at dersom man kunne få til et gjennombrudd i retning fred her, ville det ha store ringvirkninger for det generelle konfliktnivået mellom den kristne, jødiske og muslimske kultur. Men er det trolig at en tostatsløsning er realistisk? I det lange løp? (Nå tror ikke undertegnede på statsdannelser, men at små, selvstyrte enheter er måten å organisere samfunnet på. Ettersom slikt noe er utopisk, må man imidlertid forholde seg annerledes.) Eller vil en tostatsløsning likevel medføre et høyt konfliktnivå? Ikke bare vil den israelske statsmur være en torn i øyet på, og en praktisk hindring for palestinerne. Det er også trolig at eiendomstrangen til en del hellige steder, inneholder mange latente bomber og raketter.

Er det en for monstrøs tanke at jøder og muslimer kan leve sammen i en stat? Som likeverdige borgere? Israelerpalestinere? Så kan de alle feire Jerusalem som hovedstad og rive apartheidmuren. Men bare dersom «jøder og arabere» kunne slutte å dyrke fiendebilder ut fra konstruksjonene, er det mulig å endre tankemønstre. At «jøder og arabere» trenger hjelp er det ingen tvil om. Så kan vi håpe at Bush'ern for en gangs skyld greier å få til et mirakel.

PV
Publisert 29. november 2007 20:40

Spådomskunster

Det er mange måter å spå folk på. Man kan gjøre det i kaffegrut, eller i en neve bein. Til de metoder mest benyttet innenfor den høyere magi: Astrologi, tarot og i ching. Her skal vi imidlertid også berøre mer intuisjonsledede metoder som geomanci og krystallkulekikking - såkalt skrajing (eng.: skrying).

De to eldste metodene er astrologi og i ching. Begge har opphav som er forsvunnet i historiens mørke. Mye tyder på at egypterne praktiserte astrologi. Astrologiske opptegnelser er imidlertid først funnet i landet mellom Eufrat og Tigris - nåværende Irak, den gang mer kjent som Babylon. Grekerne overtok astrologien herfra gjennom sine erobringer, og gav den videre til romerne; hvis betegnelser vi fortsatt bruker i astrologisk fagterminologi.

Astrologi
En astrolog tar alltid utgangspunkt i en tid - dato og klokkeslett. Som blir omregnet til GMT (Greenwich Mean Time), som igjen blir omregnet til «stjernetid». Astrologi bygger således på evnen til å sette opp et kart over himmelen for et gitt tidspunkt. På dette kartet er solens og planetenes posisjoner inntegnet, samt at deres innbyrdes relasjoner er markert. Kartet er dessuten inndelt i tolv ulike seksjoner, kalt hus. Hvert hus behersket av et stjernetegn. Astrologen finner alle disses posisjoner ved hjelp av tabeller - såkalte efemerider og hustabeller. Førstnevnte bygger på tid, mens den andre tabellen også relaterer til lengde- og breddegrad.

Innenfor magien kan et slikt himmelkart benyttes til flere ting. Når man f.eks. utfører et mer avansert magisk rituale, er det ikke uvanlig at man har satt opp et himmelkart for tidspunktet ritualet skal utføres på. Eller man kan utføre en tolkning på grunnlag av kartet. Det som til vanlig nå blir omtalt som et horoskop.

De horoskopene man kan lese i enkelte aviser og mange magasiner, er alle satt opp ut fra en «middeltid» innenfor hvert enkelt stjernetegn. De må nødvendigvis blir ganske generelle. Og dermed ikke særlig presise. Dessuten ifølge mange utformet slik at de egentlig kan passe «for alle». Men det finnes astrologer som tar slike oppgaver seriøst. De som tror på astrologi mener imidlertid at et fødselshoroskop for eksempel, blir langt mer presist og korrekt beskrivende. Derom strides de lærde.

I Ching
Dette er en kinesisk metode som antas utviklet omtrent samtidig med at egypterne utviklet sin astrologi - altså for omkring 4- til 5 000 år siden. I ching består av 64 faste «forutsigelser» som befatter seg med det generelle, forretningslivet, kjærligheten, sykdom, ting tapt og med det personlige. Disse tekstene er faste, men gir samtidig rom for tolkninger og har formuleringer til ettertanke.

Hva slags tekst som passer til et gitt spørsmål kommer man frem til på tre ulike måter. Men den vanligste måten er å kaste to mynter (det brukes også terninger og såkalte spåpinner). På grunnlag av myntenes kombinasjoner i løpet av seks kast, tegner man et heksagram bestående av seks linjer (satt opp nedenfra og opp). Der linjene er enten yin (brutte) eller yang (hele). Heksagrammene kan forekomme i 64 varianter, der hvert har sin spesifikt tilhørende spådom.

Blant okkultister har særlig Aleister Crowley vært opptatt av i ching.

Tarot
Også denne spådomsmetoden har et usikkert opphav. Noen slenger like godt frem egypterne her også, men det er lite trolig. Andre synes tarotkort skal være en sigøynersport, mens noen peker på India. Sikkert er det imidlertid at kortene ikke kom i noe særlig omløp for boktrykkerkunsten fikk fart på seg. Selv om det finnes en rekke eksempler på håndlagde tarotkort fra middelalderen (de eldste fra 1400-tallet). Okkultister begynte å interessere seg for tarotkort på slutten av 1700-tallet, begynnelsen av 1800-tallet.

Det er særlig The Hermetic Order of the Golden Dawn som har påvirket det moderne, okkulte syn på tarotkort. Ordenen knyttet tarotkortene opp mot mye annen okkult lære, både kabbala og astrologi. Dette arbeidet ble i stort grad utført av grunnleggerne MacGregor Mathers og Wynn Westcott, men også menn som Eliphas Levi og Aleister Crowley interesserte seg for kortene og utvidet deres univers.

En tarotkortstokk har 78 kort. 22 av dem tilhører store arkana, mens 56 utgjør lille arkana. Store arkana er alltid avbildninger av personer eller scener, mens det av og til bare er hoffkortene i lille arkana som er personavbildninger. De øvrige kortene er da gjerne utformet slik at de mer ligner vanlige spillkort, med suitens symbol påtegnet i varierende antall. Både Golden Dawns og Aleister Crowleys tarotkort er slike. Hos Arthur Edward Waite (også han for øvrig Golden Dawn-medlem) er alle 78 kortene enten person- eller sceneavbildninger. Det er hans design og Pamela Colman Smiths utførelse av tarotkortene som antagelig er den mest utbredte stokken i den vestlige verden.

I magi brukes tarotkort mest til meditasjon (i første rekke store arkana). Men også til spådommer. Det finnes utallige måter å legge et utlegg av tarotkort til spådomsformål på. Fra de enkleste med seks - åtte kort, til de mest kompliserte; hvor omtrent hele kortstokken er i bruk.

Geomanci
Metoden har mye med automatskrift å gjøre, og er vel blant de særeste som finnes på området. Med et spørsmål i sitt sinn skal operatøren her prøve å lytte etter en rytme fra jorden som svar. På basis av dette danne 16 strofer. Korte eller lange. Antallet slag i strofen bestemmer fire figurer med fire linjer i hver. Ut av dette lages åtte figurer til. Ettersom hver rad i figurene består av ett eller to punkter, kan det dannes 16 varianter. De geomantiske figurer. Ettersom betydningen av hver enkelt figur er heller sparsom (av typen - «Rød, rødlig. Fare. Ond for alt som er godt, og god for alt som er ondt») skal det godt gjøres at skeptikere fester umiddelbar tiltro til metoden. Golden Dawn benyttet geomantiske figurer innenfor talismanmagi, og for spådommer. For å få noe ut av geomanci må operatøren ha utviklet en svært god intuisjon.
 

Krystallkule (skrajing)
Intuisjon (eventuelt medfødte evner) er også nødvendig dersom man skal ha utbytte av å stirre inn i en krystallkule. Innenfor magiske kretser sier pålitelige personer at krystallkulevisjoner er mulig. Og hele den enokianske magi er utviklet på denne måten; av John Dee på grunnlag av Edward Kellys syner i en krystallkule. Synske sies å se noe i krystallen ganske raskt. De som ikke har slike evner, må eie en enorm dose tålmodighet om de skal se noe annet enn gjennomsiktig krystall. For «usynske» tar det evigheter å se den lovede, virvlende tåke som dekker de første visjoner. Noen greier det aldri.

Til slutt må det anføres at den eventuelle påliteligheten av spådommer utført etter de ovenfor beskrevne metoder varierer med utøverens kunnskap og intuitive evner.

Magi og charlataner

Det finnes enkelte dramatiske mennesketyper som elsker å fremstå som sosiale magikere. Slike «Åh, jeg kan se av auraen din hva du føler»-typer, og som spår deg i tarotkort «free of charge». Som en slags selskapslek. Et sjekketrick?

Den magiske arena har «alltid» vært befolket med en vesentlig andel lurendreiere. Folk som kunne litt tarot, astrologi og en smule kabbala, og hadde lest mange nok okkulte bøker til å fremstå som seriøse.

Vi skal ikke benekte at det finnes «naturlige» magikere. Personer som fremtryller mirakler på bestilling. En tønne vann blir en tønne vin. Uten lureri. Det bare blir slik. Disse mennesker er imidlertid meget, meget sjeldne. (De fleste som kaller seg magikere nå for tiden, er egentlig tryllekunstnere. Med juksetricks.) Det kan aldri sies for ofte at et magisk studium egentlig er et selvutviklingsstudium. Det kalles også Det store arbeid. På den veien tar det en stund før man blir i stand til å utføre mirakler. En veldig lang stund. De fleste som påstår de kan, kan ikke.

Helene Petrovna Blavatsky er blant dem som har pletter på sitt ry som vis. De plettene heter lureri. En av Blavatskys spesialiteter var at det kom skriftlige meldinger fra noen mestere på den andre siden, til et skap hun eide. På madames ønske. De inneholdt instrukser og informasjoner til Blavatsky og hennes «menighet». Noen påstår imidlertid at det skapet hvor meldingene materialiserte seg, både hadde hemmelige dører, skuffer og fallemmer. Og at materialiseringene fint lot seg reprodusere ved hjelp av enkelte av disse. Blavatsky var for øvrig også kjent for at det regnet roser fra himmelen når hun ankom, og at mange små klokker ringte fra alle steder. De fleste okkultister regner på tross av dette Blavatsky som en av de store, okkulte tenkere i nyere tid. Og om hun drev lureri eller ikke blir nærmest et spørsmål om tro.

Magi skal - etter vårt ringe skjønn - i første rekke øves mot magikeren selv. Siden magi er en selvutviklingsteori, er magien et hjelpemiddel til selvutvikling. Det skal imidlertid ikke stikkes under stol at kombinasjonen langt studium og mye magisk trening gir studenten visse evner. For eksempel er det mulig å utvikle sin intuisjon slik at en selv av og til blir forbauset. Det er også mulig å lære seg å se auraer. Forutsetningen er at man kan kontrollere sin egen. Og gjennom dette bli i stand til å se andres ved en viljeshandling. Dette krever årevis av trening, og vilje til å granske seg selv.

Det er imidlertid forholdsvis lett å slippe unna som magisk charlatan. Dersom man går inn for det, er det ingen sak å imponere. Start med small talk om okkulte fenomener. Pens det inn på spøkelser. Fortell om den gangen du ble bedt om å fjerne et spøkelse som herjet hjemme hos noen bekjentes, bekjente venner. Ja, fordi de visste at du var interessert i det okkulte, altså! Så ble du med dem hjem, iførte deg dine magiske gevanter, og utførte et eller annet magisk rituale som sendte spøkelset dit det hørte hjemme. Til sin sjel i dødsriket. Det er utrolig hva man kan utrette dersom man bare behersker litt okkult vridd small talk.

PV
Publisert  16. november  21:21

Er virkeligheten virkelig?

«Virkeligheten er en illusjon», sier magikeren. Og fremsetter en påstand som fungerer på mange nivåer. Setningen kan forståes ordrett. I tillegg kan substantivene forstås på ulike måter og flere overførte betydninger. Men vi kan ta det ordrette først:

Jeg tror de fleste som har opptatt vitneforklaringer eller på andre måter hørt mange personer beskrive samme bit av virkeligheten, blir slått av hvor ulikt tilskuerne har oppfattet det de har delt. Man kan undre seg på om virkeligheten er en subjektiv eller en objektiv tilstand?

Svaret er at den er begge. Virkeligheten er det som objektivt hender. Samtidig det vi alle benytter som betegnelse på det vi oppfatter av det som objektivt hender. Mennesker er utstyrt med et filter mot virkeligheten. Dette filteret er den delen av vårt sinn som oppfatter virkelighet, egoet. Egoet gjør at virkelighetsoppfattelsen blir subjektiv. Den blir farget av vårt selv. Vår personlighet gjør i tillegg at vi legger vekt på ulike detaljer i det som objektivt hender. Alt dette bidrar til at vår tolkning av det som skjer i større eller mindre grad blir ulik alle andres.

«Alt er ingenting». En annen måte å forstå det innledende utsagnet på. Utsagnet bringer virkeligheten til et større nivå. Og illusjonen har forsvunnet.

Kabbalister tror at universet er blitt til på grunn av bevegelse. At det opprinnelig var ingenting. Og dersom alle atomer i universet lå stille ville de unektelig synes som ganske ingenting. Kabbalister tror at det som var, var energi. Som av en eller annen grunn ble satt i bevegelse. Og som ved dette endret ladning og ble i stand til å materialisere. Slik at vi kan være her og oppfatte en subjektiv virkelighet et sted på Tellus i november 2007. Negativ eksistens som gikk over til å bli positiv eksistens. En av Golden Dawns grunnleggere, Samuel Liddell MacGregor Mathers, sammenlignet denne transformasjonen med et frø. Han så frøet ikke bare som en ting i seg selv. Men også som en form for negativ eksistens. Ikke bare er frøet en potensiell plante. Det er også et potensielt frø.

«Virkeligheten er en illusjon». Alt som er, er ingenting i bevegelse. Hva som er, defineres av det enkeltindividet som erfarer det. Hvordan det oppfattes avhenger av alt fra dagsform til synet på tilværelsens dypere aspekter. Magikerens illusjon hentyder til hvordan de fleste mennesker later til å se sin virkelighetsoppfattelse. «De fleste» ser nemlig ut til å mene at deres beskrivelse av virkeligheten var det som faktisk skjedde. Mens magikeren vet at all virkelighetsoppfatning er subjektiv og individuell. Og at virkeligheten slik sett er en illusjon.

Fina Samtir
Publisert 12. november 2007 17:45

Jøss, er hasj farlig?

Vi håper en eventuell leser tilgir oss den smule ironi som er lagt i tittelen. I det siste har nemlig en del forskere publisert studier som viser at hasj slett ikke er så ufarlig som blant annet engelskmennene har «latt som». Vi har ikke «latt like mye som» i Norge, men også her har Aftenposten hatt en kronikk med tittelen «Hasj er farlig!» Javel? Er det noen som har sagt noe annet?

Det som har vært essensen i cannabisdebatten til nå, har vært hvor farlig hasj er i forhold til noe annet. Det er ingen med vettet i behold som vil påstå at hasj og marihuana (heretter kalt cannabis eller cannabisstoffer), er ufarlig. Dersom man skal ta en farlighetsdebatt angående cannabis, må man ha et edruelig utgangspunkt. Cannabisstoffene er rusmidler. Og det finnes ingen ufarlige rusmidler. Men det er hevet over enhver tvil at det er rusmidler som gjør mer skade enn andre. Skal man debattere cannabis, er det i dette sporet diskursen må bevege seg.

De konkrete tingene som forskerne finner i sine studier av cannabisbrukere, er overhyppighet av psykotiske lidelser og schizofreni. Dette er ikke noe som er ukjent blant dem som har praktisk kunnskap om cannabisbruk, heller. I «gamle dager» snakket hippiene om at cannabis var et bevissthetsutvidende stoff. I den forstand at det blant annet svekket blokkeringer og fortrengninger i hjernen. Og dermed la sinnet mer «åpent». Dette kan utvilsomt utløse latente, psykiske lidelser. Og latente, psykiske lidelser er noe som kan ligge i ganske mange av oss. Psykisk sykdom kan ramme alle mennesker. Og dersom man betrakter cannabis som bevissthetsutvidende, vil bruk av dette stoff over tid, kunne gi psykiske problemer. Som psykoser og schizofreni. Dersom man slutter med cannabis i tide, vil symptomene gradvis avta.

I det hele er langtidsvirkningene av cannabisstoffer ukjente i den vestlige verden. Og enkelte land har, etter en stadig større utbredelse av stoffene i medie- og politiske kretser, antatt en mer liberal holdning til bruk av cannabis. Både Nederland, Spania og England har alle avkriminalisert besittelse. I England er det trolig at funnene av psykiske lidelser vil føre til en nykriminalisering av bruk og besittelse.

Som sagt er det ingen nyhet at cannabisbruk kan føre til psykisk sykdom. Men heller ikke dem som ikke blir psykisk syke av cannabis, forblir «uskadet» av bruken. Om cannabis ikke gir noen kjente, fysiske abstinenser, kan den psykiske avhengigheten fortone seg ganske sterk. Og røyking av stoffet vil i seg selv være skadelig. Den vesentligste langtidsvirkningen av cannabisbruk er imidlertid at brukeren «mister motor». Det blir alt for lett å sette seg til og røyke nok en rev, fremfor f.eks. å gå på jobben. Det er også lett å få en avvikende virkelighetsoppfatning. Man får en tendens til å se seg selv som begivenhetenes sentrum i større grad enn vanlig. Samtidig er det en utbredt oppfatning blant musikere, og kunstnere i sin alminnelighet, at cannabis tilfører kreativiteten en ekstra dimensjon.

Men det er, som over skrevet, i forhold til andre rusmidler man må bedømme cannabis. Og selv tatt i betraktning de nyeste forskningsresultatene, er det fortsatt slik at cannabis er blant de mildeste rusmidler en kan finne i Norge (et annet er khat). Og det minst samfunnsskadelige.

Nå er det slik at undertegnede ikke bare er for legalisering av cannabis. Jeg har et ekstremt narkotikapolitisk syn; og tror det i lengden vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt å legalisere alle former for rusmidler. Få produksjon og omsetning inn i ordnede former. Det vil gi store utslag både på kriminalstatistikken og på fengselskøene. Jeg tror heller ikke det nødvendigvis vil bli slik at legalisering av narkotiske stoffer vil føre til en eksplosjon i bruken av dem. En legalisering vil måtte medføre en mengde sannferdig informasjon om hvordan de ulike stoffene virker og hva bruken fører til. Vi har en kulturell kunnskap om dette i forhold til alkohol. Denne kunnskapen mangler om andre rusmidler. Dersom det blir avkriminalisert å stå offentlig frem med sin kunnskap, vil det være forholdsvis enkelt å skaffe seg god viten om de ulike rusmidler ved rett og slett å få de erfarne brukerne til å dele sin kunnskap.

Det er naivt å tro at man kan få narkotikafrie samfunn. Til det er utbredelsen for stor og de økonomiske interessene bak alt for mektige. Mange mennesker har åpenbart et behov for å ruse seg. Mye eller lite. Det bør vel egentlig et samfunn ta konsekvensen av?

D.K.D.G
Publisert 11. november 2007 00:14

Rettferdighet

Utrolig mange mennesker virker å leve i den illusjon at det skulle eksistere rettferdighet her i verden. Rett som det er så kommer det en enquête hvor folk må fortelle hva som gjør dem sinte. Forbausende mange svarer at urettferdighet opprører dem. Slike mennesker må - etter undertegnedes ringe mening - gå rundt i en evig opprørt tilstand. For er det noe verden ikke er, så er det rettferdig.

Men blant folk i den vestlige verden blir det en stadig mer utbredt oppfatning at livet kommer med garanti. Man skal behandles rettferdig! Jeg tror jeg skylder på amerikanerne i utgangspunktet. Der fikk de etter hvert en advokatstand med en kundekrets som ble overbevist om at bak hver eneste hendelse var det en ansvarlig. En som kunne saksøkes og stilles for retten. Og denne holdningen har spredd seg. Også i Norge er vi blitt villige til å lete opp ansvarlige og gå til erstatningssøksmål, fordi verden har vært urettferdig mot oss. Vi ønsker å cashe inn på livsgarantien. Men livet kommer ikke med noen garanti. Av og til er det faktisk slik at dritt hender.

Selvfølgelig er det en hyggelig egenskap at mennesker opprøres av urettferdighet. Det er et tegn på at mennesker har en evne til å bry seg om hverandres ve og vel. Og dersom vi skulle ta verdens samlede urettferdighet inn over oss, ville antagelig vårt enkle system bryte sammen og alle rullgardiner lukke seg. Derfor har mennesker samtidig en evne til distanse. Når verdens ondskap blir for påtrengende, faller noen beskyttende skylapper ned rundt oss, og gjør oss blinde for mer enn vi kan tåle.

Rettferdighet er subjektivt, og sterkt bundet til den enkeltes verdigrunnlag og kultur. Noen synes dødsstraff er rettferdig. «Øye for øye, tann for tann». Noen synes det er urettferdig at det stadig vekk er de som produserer de virkelige verdiene som er de fattigste av alle. Det vil altså være ulikt hva vi opprøres over, og ser på som urettferdig. Hva som er rettferdig er følgelig i utvikling, og endrer seg over tid.

I utgangspunktet synes jeg ganske mye er urettferdig. Så mye faktisk at jeg må nøye meg med å registrere at slik er det. For ettersom jeg vet at irritasjon og raseri bare går ut over meg selv (dersom jeg ikke går ut og kaster stein) prøver jeg å la være å bli irritert og rasende. Det som skjer, det skjer, nemlig. Og om magi kan forandre livet mitt, ser det ikke ut til at det kan forandre verden i særlig grad. Den er som den er.

Er det så naivt å si at man blir sint av urettferdighet? Selvfølgelig er det det. Skulle man etterlevd sitt utsagn, burde man vært antent av de rettferdiges raseri 24 timer i døgnet, og uutholdelig både for seg selv og andre. Men på den annen side: Naivitet kan være utrolig sjarmerende. Så kan man i sitt stille sinn innse og ta inn over seg, at livet er en uforutsigbar virksomhet. Og huske at det ikke bare er en lek. Det er også en dans på roser.

PV
Publisert 7. november 2007 22:23

Okkultisme og vitenskap

Betydelige okkultister fra forrige århundre insisterte på at okkultisme generelt, og magi spesielt, var vitenskap. Aleister Crowley definerte magi som «kunsten og vitenskapen å forårsake endring ved hjelp av viljen». Også Samuel Liddell MacGregor Mathers og William Wynn Westcott (grunnleggere av the Golden Dawn) hadde samme holdning. De som regner seg som vitenskapsfolk i dagens samfunn, vil i beste fall le av en slik innstilling til okkultisme. Vitenskapsfolk definerer okkultisme som en religion, og som sådan basert på tro (overtro). Hvilket forsåvidt er sant.

Den moderne vitenskap har sin base i det gamle grekenland. Her foregikk utvikling av mye tankegods i noen hundreår frem mot Kristi fødsel og forbi. I Hellas' byer underviste blant annet Platon og Pytagoras. Sentrale skikkelser både i vitenskapelig og okkult historie. I lang tid var det ikke noen forskjell på det vi i dag vil definere som okkulte disipliner, og det som er blitt til nåtidens vitenskap. Opp til det syttende århundre ble det undervist i magi ved europeiske universiteter. Både numerologi, astrologi og alkymi sto sentralt da den moderne vitenskap ble utviklet.

Det vitenskapelige og det okkulte verdensbilde skilte lag i renessansen. Det var da fornuftstenkningen tok over den menneskelige hjerne. Det som ikke kunne bevises gjennom vitenskapelig prøving, var ikke vitenskap. Numerologi, astrologi og alkymi måtte således avvises som overtro. Mange alkymister sluttet etter hvert med å forsøke å lage gull av bly, å lete etter de vises stein og livets eliksirer; og kalte seg kjemikere, fysikere eller medisinere. Numerologene ble matematikere og astrologene astronomer.

Blant «vanlige mennesker» holdt «overtroen» seg noe lenger. Men bare et fåtall av dem som tror på f.eks. astrologi vil hevde at det er en vitenskap (selv om noen astrologer
vil). De fleste moderne mennesker er overveiende rasjonelle i sine tenkemåter. Noen tillater seg å tro på en guddom, noen tror på spøkelser og noen tror på astrologi. Undertegnede tror imidlertid det er de færreste mennesker som vil si de er grunnleggende overtroiske.

Det okkulte studieområde inneholder ikke særlig mange presise disipliner. Ingen det er utpreget enkelt å etterprøve vitenskapelig. Astrologi er blant de få disipliner som har tiltrukket seg vitenskapelig interesse. Vitenskapelig kvalitetssikrede forsøk har vist at det i prinsippet ikke er noe som skiller spådommer som fremkommer ved astrologi fra forutsigelser som bygger på ren gjetning, i treffsikkerhet. Vitenskapen avviser også at planeter i solsystemet kan ha noen som helst fysisk innvirkning på mennesker og det som vil skje i livet deres.

Ved siden av astrologi har vitenskapsfolk forsket på såkalte paranormale fenomener; som blant annet gjenferd, bankeånder og spøkelser. Omkring dette er ikke konklusjonene like entydige. I enkelte tilfeller fant forskerne noe. Uten at det kunne fastslås med sikkerhet hva dette noe egentlig var. Når det gjelder ånder fremkalt av medier og spiritister mener vitenskapen slike «hendelser» må betegnes som humbug.

Vårt felt hviler med andre ord på tro. Og det får være greit. Det er noe som bør være enkelt å akseptere. For min del skal jeg ikke forlange at noen tror på at når jeg gjør magi, så virker det. Eller at når Fina Samtir gjør en spådom så kan den hun la kort for gjenkjenne ekkoer av det hun sa i både i det som har hendt, det som hender og det som kommer til å hende. Som vi har sagt før, er det lite kraft i påstander på internett. Og dessuten vil seriøse okkultister være de første til å innrømme at deres kunster langt fra er like effektive hver gang de utøves.

En som ønsker å være en seriøs student av magi, vil imidlertid ha ett til felles med en som studerer regulær vitenskap: Et ganske omfangsrikt materiale å lese seg gjennom. Og mange forsøk å utføre. Bare for å beherske astrologi skal man gjennom et par tusen sider litteratur. Noe tilsvarende gjelder for kabbala. I tillegg kommer tarot, rituell magi, alkymi og flere andre mer spesialiserte grener. Så et okkult fagbibliotek skiller seg ikke stort fra et vitenskapelig fagbibliotek hva angår antall sider. Og dessuten skal man både trene og utøve. Men stort pensum og forbruk av tid teller ikke i en vitenskapelig sammenheng. Og som leseren vil ha skjønt av det ovenstående; det spiller ingen rolle heller.

PV
Publisert 4. november 2007 00:45

Halloween

Med fare for å bli oppfattet som en surmaget gledesdreper: Jeg får mindre og mindre til overs for halloweenfeiringen i Norge. Den virker kulturløs, og har flere steder utartet til å bli en unnskyldning for utøvelse av hærverk. Jeg liker faktisk ikke mitt eget standpunkt, og er fortsatt sterkt i tvil om det i det hele tatt bør ytres. Jeg er nemlig ikke for færre feiringer i løpet av ett år. Tvert om. Jeg er for flere. Og selv om jeg i utgangspunktet er kritisk (les: negativ) til all vår amerikaimport, syntes jeg det var positivt at barn og unge laget sin egen fest i høstmørket. Da vi kanskje aller mest trenger noe som lyser og varmer opp her i landet.

Men muligens er det her feilen ligger? Årsaken til at det har utartet til en feiring mange voksne ikke lenger har sans for: Vi har overlatt kulturbæringen til barn og unge, mens voksne har sittet med hendene i fanget og latt være å foreta seg noe i sakens anledning. For vår feiring har lite med den opprinnelige, irske feiringen å gjøre. Den har faktisk veldig lite med den kommersialiserte amerikanske feiringen å gjøre også. I USA er de voksne involvert på en helt annen måte. De kjenner kulturen fra egenerfaring og vet hvordan halloween skal avvikles for at alle skal være glade og fornøyde etterpå. I Norge kjøper foreldrene inn kostymer, lar barna kle seg ut, sender dem på dør og ferdig med det. Barna får utvikle sine egne regler og normer for hvordan aftenen skal feires. Og det er faktisk ikke alltid like smart.

Det er klart folk blir grinete når dørene deres blir innsmurt med egg og rutene deres knust. Men gir du ikke knask, følger det knep. Og det er på en måte «lovlig» å finne på noe jævelskap. Bare barnas fantasi setter grensene, selv om det for øyeblikket går i egg og barberskum. Kommer det ingen voksne på banen snart, er det ikke godt å si hva som blir neste trend innenfor «knep».

For det er det som etter min ringe mening må skje. De voksne må også utvikle en kultur for hvordan halloweenfeiringen skal foregå. Vi må vite hvordan vi skal takle denne nye høstfesten. For det er ikke tvil om at vi trenger en fest eller flere til i året. Fortsetter halloweenfeiringen som nå, går det sannsynligvis ikke lang tid før en eller annen politiker foreslår et forbud mot halloweenfeiring i Norge. Vi har jo lang tradisjon her på berget i å forsøke å oppdra befolkningen ved å vedta lover som regulerer atferden deres.

Det er to ting å gripe fatt i for de voksne. Hvordan de voksne tar i mot barn og unges  feiring, og hvordan barna organiserer et boligfelt mellom seg. Personlig bor jeg i et rekkehusområde. Der har både barna og ungdommene oppført seg ordentlig, og knepene deres er svært uskyldige. Man blir hverken klissete eller tilsjasket av det de foretar seg. Her er det mengden besøk som er momentet. Om man er frisk og rask og har gjort om hele entreen til et lager av smågodt, er det sikkert greit at det ringer på noen ganger i løpet av kvelden. Men dersom man av en eller annen grunn er i dårlig form, har glemt å gjøre innkjøp, kan mengden ringesignal fra dørklokken 31. oktober være mer enn irriterende. Personlig hadde jeg ni ringesignaler fra halv syv til ni om kvelden.

Det er ingen tvil om at mange barn og unge har fått et nært og heftig forhold til halloween de få årene feiringen har pågått her hjemme. Men det er en kjensgjerning at ingen av barnas foreldre noensinne har vært en del av denne tradisjonen, og er usikre på hvordan de egentlig skal forholde seg til kvelden. Vi voksne trenger å kunne gi et tegn på at det er flott med besøk; godteri er innkjøpt. Barna trenger å fordele hus og gater litt mellom seg, slik at ikke kvelden blir et evig renn til ytterdøren. Dersom halloweenfeiringen skal redde sitt omdømme i befolkningen som helhet, må det tas noen grep. De nærmeste til å gjøre dette er foreldrene til de som feirer. Helst i samarbeid med forretningsstanden, som begjærelig kastet seg inn i dette (dro det hele i gang!), for å tjene noen ekstra kroner i en ellers stille tid.

Og de ni lagene som ringte på hos meg?
Jeg lot som om jeg ikke var hjemme.

PV
Publisert 1. november 2007 22:30