merlins øyne
Mars 2008
Denne bloggen vil ikke nødvendigvis alltid omhandle okkulte temaer. Man vil også kunne oppleve at andre hendelser i verden blir offer for en analyse fra en magisk synsvinkel.
Publiserte kommentarer:
30.3.2008: Svart magi i
eiendomsbransjen
28.3.2008: En rettferdig gud?
21.3.2008: Tande-Påtrynet
20.3.2008: Equinox
16.3.2008:
Sosialpornografi
14.3.2008: Er det
alltid sånn at noen har ansvaret?
8.3.2008: Kvinnedag
2.3.2008: Om
sekularisering
Manøvrering:
Hjem
Gradsbasert innhold
Arkivet
Blogg
Bloggarkiv
Svart magi i eiendomsbransjen?
De siste par ukene har folk i hovedstadsområdet kunnet observere digre reklameplakater som forkynte at OBOS sine eiendomsmeglere var noen djevler til å selge boliger. Folk ut over det ganske land er vel gjennom osloavisenes boligsider etter hvert blitt eksponert for den samme tankegangen? Betyr det at OBOS har tatt i bruk svart magi i konkurransevridningsøyemed?
Det er vel ikke så rart at dette kommer nettopp fra OBOS? Oslo Bolig og Sparelag. Med solid forankring i arbeiderbevegelsens ideologisk funderte ateisme. (Karl Marx: «Religion er opium for folket».) For boligbyggelaget og dets medlemmer har neppe djevelen noensinne fremstått som en truende figur. Ettersom bevegelsen aldri har hatt noe forhold til symbolet. Og nå har de gjort djevelen til en salgsfremmende artikkel. En figur som skal få boligsalgene unna i en fei. Nå antar vi vel at reklameavdelingen i OBOS har en humoristisk innfallsvinkel til sin kampanje. Noe annet ville være mer enn oppsiktsvekkende! Humoren skjuler imidlertid et paradigmeskifte. Mørkets makter trekkes inn som nøkkelen til effektivt og lønnsomt boligsalg. Kampanjetekstene ville for eksempel vært rimelig provoserende for 20 år siden; uhørte for 50 år siden. For fire hundre år siden ville OBOS sin reklameavdeling blitt brent på bål. Så kampanjen reiser absolutt sine problemstillinger og assosiasjoner.
Punkt én er at djevelen har mistet sin makt. I folketroen var/er djevelen herskeren i helvete. Stedet for pine og straff. Hans symbol skulle opprinnelig - etisk og religiøst - gi assosiasjoner til den absolutte ondskap og utelukkende nedrige handlinger. Det gjør det åpenbart ikke lenger. I alle fall ikke hos OBOS på Hammersborg i Oslo. Tvert om. Der er det faktisk noe positivt å være en djevel.
Punkt to er at satanisme finnes. Hvordan nå enn satanister forsøker å «rettferdiggjøre» det de gjør, så er det ingen tvil om at satanisme går ut på å dyrke det onde. Å arbeide for kaos og ubalanse; disharmoni og selviskhet. De kan leke misforståtte riddere så mye de lyster. Ideologien er det ingen som helst tvil om. Den går ut på å fremme et okkult aspekt av den folkelige djevel.
Punkt tre er at ondskap finnes. Personlig trenger jeg ikke et djevlesymbol for å minne meg på det. Men det betyr heller ikke at jeg synes det er greit å ufarliggjøre symbolet sånn generelt. Jeg tror menneskene i vesten - nå mer enn noensinne - trenger å bli minnet på at ondskap faktisk finnes. Også i deres egen, relativt trygge verden. De gamle alkymister sa: «den ene ble to ved polaritetens lov» (de sa mer også, klikk: 1). Det gjør det selvfølgelig interessant å meditere på hva «de to» er. Orden og kaos? Godhet og ondskap? Pluss og minus? Ut fra slike meditative overveielser går det an å trekke den konklusjon at ondskap er en realitet i tilværelsen, på makronivå så vel som på mikronivå. En nødvendig urkraft. Et absolutt. Men noe negativt, nedbrytende, kaotisk. Noe slikt er det etter min mening helt uinteressant å dyrke, både av etiske grunner, men også i fall det skulle bringe oss ned i én igjen.
Punkt fire er at: Selvfølgelig kan magien som OBOS sin reklameavdeling helt uvitende har tatt i bruk og initiert; virke. Og slik kampanjen er utformet, som offentlig, magisk ritual, kan den virke på ulike plan. Magien kan føre til stor kundetilstrømning til meglerhuset. Den kan føre til at meglerne selger boliger med hittil ukjent effektivitet. Og magien kan selvfølgelig føre til en dundrende økonomisk gevinst for alle involverte på salgssiden. Eller alt på en gang! Materiell magi skal man ikke kimse av. Og for den er djevelen den beste eksponent.
Konklusjonen er at jeg er sterkt uenig i etikken i OBOS sin reklamekampanje. Jeg er mot å ufarliggjøre djevelen. Kanskje jeg anmelder meglerhuset til Konkurransetilsynet for forsøk på utilbørlig konkurransevridning ved hjelp av satanisme og svart magi?
D.K.D.G.
Publisert 30. mars 2008 22:08
PS: Meglerhuset Exact er også med på disse greiene her. Men her er de lillebroren som bare dilter med. Derfor er de av språklige hensyn rett og slett utelatt.
1 Hele utsagnet går slik: «Den Ene ble to ved polaritetens lov, som er åpenbart i de tre essensielle, som finnes i de fire elementer, hvori formidles Kvintessensen, som ikke er av de fire, men av de tre.»
Gud finnes i mange versjoner. Som eneste gud i jødedom, kristendom og islam. Som gudeverden i blant annet norrøn tro og hinduisme. Her på berget er vel forestillingen om gud fader dominerende, som ellers i den vestlige kulturkrets. Men hvor reell er en slik gudsoppfatning?
Abrahams gud - altså Bibelens gud - er nærmest å oppfatte som en grådig, hevngjerrig og straffende skikkelse. Kort sagt en sinnatagg. Mens det gudebildet Jesus fra Nasaret tegnet - ifølge evangeliene - er en kjærlig og rettferdig gud. Et empatisk vesen. En gud som til og med kan bry seg om enkeltmennesker i skapelsen sin. I det hele tatt: En mengde forestillinger om denne gudens egenskaper.
Og dette må nesten få betegnelsen barnetro? Siden sannheten vel er at vi ikke har mulighet til å få vite stort om Skaperens intensjoner og egenskaper så lenge vi er inkarnert i en menneskelig skikkelse. Bortsett fra viljen til å skape. Som igjen også er det eneste som er felles i alle måtene å tro på gud på. At gud er Skaper. Det som står i de store religiøse bøkene er hverken guds eller guders ord. Det er menneskeskapte skildringer. Skrevet med bakgrunn i de oppfatninger som rådet da skildringen ble nedtegnet.
Mitt personlige gudsbilde er ikke klart og tydelig. Snarere en smule diffust. Men også underlagt prinsippet «som oppe, så nede». Hvilket betyr at den guddommelige tilværelse blir reflektert nedover i nivåene av skapelse. Og at det følgelig er mulig å skaffe seg en personlig oppfatning av gud. En kabbalist tror eksempelvis at kabbalaen og dens figur Livets Tre, kan fungere som et slags kart i søken etter kunnskap om det guddommelige og skapelsen.
Jeg kaller den intelligens jeg tror skapte universet for gud. Jeg tror at denne gud er uten kjønn. Ikke kjønnsløs; men hverken mann eller kvinne. Gud er hverken god eller ond i vår moralske forstand. Gud er begge. Skaper og Utsletter. Utover det er jeg forsiktig med å tillegge gud noen egenskaper (bortsett fra at jeg tror gud har humor). Min tro har grodd ut av en form for ikketro. Jeg er oppvokst i et sekulært, kristent hjem. Jeg testet ut tensing fordi jeg likte å spille og synge (ikke andaktene), men endte opp som ateist. Og sånn sett har jeg aldri vendt tilbake til gud fader. Ikke i den forstand.
Min gudstro er basert på hva jeg anser som mest sannsynlig: Er det en intelligens bak skapelsen av universet, eller skyldes alt kjemiske og fysiske tilfeldigheter? Etter diverse overveielser er jeg kommet frem til at jeg anser en intelligent skaper som mer sannsynlig enn den tørre, hvordan-forklaringen til vitenskapen (altså kjemiske og fysiske tilfeldigheter). For meg er det litt for mye plan i utviklingen av universet og dets skapninger. Jeg ser en gud inne i det øyeblikk en art utvikler seg til å bli en annen. Eksempel: Da apen ble menneske. Og forresten også i det øyeblikk dinosaurene ble utslettet. For hvordan ville utviklingen til homo sapiens greid seg i en verden med tyrannosaurus rex?
Jeg pleier å presisere at jeg ikke er kristen. Jeg er religiøs. For meg tror de kristne på frelse gjennom «Guds sønn - Jesus Kristus». Det gjør ikke jeg. (På det området tror jeg på at alle våre handlinger har konsekvenser. Ikke stort annet.) Jeg tror ikke gud har noen sønn. Den historiske Jesus fra Nasaret tror jeg har eksistert. Den religiøse myten om ham tror jeg derimot ikke på.
Jeg tror vi blir nødt til å frelse oss selv.
D.K.D.G.
Publisert 28. mars 2008 23:13
Alf Tande-Petersen, som gjerne pleier å si at «æ heite førr Tande-P» (som jo er feil; han kaller seg Tande-P), synes norske kjendiser er arrogante. Fordi de ikke stiller opp i media i alle mulige sammenhenger, og forteller det norske folk detaljer fra sitt privatliv. Såpass mener Alf Tande-Petersen de skylder folket. Det er jo dem - mao.: oss - som har gjort dem til kjendiser. Da har vi også krav på å få vite noe om hvordan de lever.
Mon det, mon det?
For hvem har gjort hvem til kjendiser? Det er kjendiser og kjendiser, må vite. De fleste er kjent i kraft av noe de gjør (evt. har gjort). Noen få er kjent for å være kjent. En musikant, eksempelvis, er kjent for musikken sin. Vedkommende promoterer gjerne musikken sin selv også, der en liten del av jobben er opp mot presse og tv, mens det meste foregår på scenen i det direkte møtet med publikum. Jeg vil tro musikanten på denne måten betaler tilbake det vedkommende eventuelt måtte skylde sitt publikum. Ved å presentere musikken sin, og utveksle energi med dem som liker den. Ikke ved å vise frem hytta si i påskenummeret til Se&Hør, Dagbladet eller VG. Musikanten behøver med andre ord ikke å forholde seg til sin kjendisstatus, dersom vedkommende ikke ønsker det.
Det samme er tilfellet med en skuespiller og en forfatter. Trenger vi å vite hvordan de har det hjemme, eller hvordan de lever, for å sette pris på det de produserer? Av og til er det jo faktisk slik at dess mindre man vet, dess bedre er det. For mye innsyn i privatlivet forstyrrer den kunstneriske opplevelsen.
Så har vi dem som ønsker å være kjendis. Jobber man i tv eller radio er selvfølgelig en del av jobben å promotere det programmet man opptrer i. Noen skaffer seg kjendisstatus gjennom det (Espen Thoresen f.eks.) Andre får den automatisk ved å være sentrale i programmene alle ser. Enkelte av dem deltar i kjendiskjøret og stiller opp på hva det skal være, mens andre lar være å forholde seg til at de er kjendiser. De synes slett ikke folk har krav på noe som helst i forhold til dem.
Og selvfølgelig har vi ikke det. Jeg har slett ikke behov for kunnskapen om at min favorittgitarist stort sett tilbrakte dagene sine foran fjernsynsapparatet mens han røkte crack, når han ikke jobbet. At han jevnt over i praksis gav blaffen i familien sin, og stort sett bare henvendte seg til gitaren, mens han sang sanger om kjærlighet, fellesskap og åndelig opplysning. Slik kunnskap kommer i veien for opplevelsen ved å lytte til musikeren.
Vi har Alf Tande-Petersen mistenkt for å ville gjøre come back i NRK med en real påskereportasje om hvordan kjentfolk har det på hytta. Og furter i Dagbladet fordi ingen av dem han ville ha med, ønsket å stille opp.
Arrogansen lenge leve!
D.K.D.G.
Publisert 21. mars 2008 07:38
Det var equinox - vårjevndøgn - skjærtorsdag, 20. mars 2008 kl. 06:48. Hvilket sørget for en meget tidlig påske, ettersom fullmåne var langfredag, 21. mars kl. 19:40. (Påskedag er første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn.) Skjærtorsdag var for øvrig Henrik Ibsens 180-års dag.
En forhenværende fiskeriminister har bestemt seg for å gi «Alzheimer et ansikt». Jeg undres på hvorfor? Kunne han ikke overlatt det til Ronald Reagan? Hvorfor har Jan Henry T. Olsen et behov for å forklare for all verden at han nå bare blir mer og mer glemsk og tullete?
Selvfølgelig er det en sterk historie. Herr Olsen fra Tromsø er en likanes kar. Han setter ord på sin sykdom, og han har en kone som vet å verbalisere hvordan det er å leve med en slik mann. Det blir rørende, ikke sant? Presentert i de fleste aviser, og i beste sendetid på fjernsyn.
Men trenger jeg å vite det?
Jeg har kommet til at jeg faktisk ikke trenger det. Jeg har ingen mulighet for å være en nær og støttende person i Jan Henry T. Olsens liv. Kunnskap om hans lidelse kan ikke brukes til annet enn pirring av nysgjerrigheten.
Nysgjerrighet er en menneskelig egenskap. Nysgjerrigheten har brakt oss dit vi er i dag. Men så finnes det nysgjerrighet og nysgjerrighet. Den kan ha både en positiv og en negativ side. Nysgjerrigheten kan bidra til fremskritt. Den kan bidra til at vår empati for våre medmennesker vekkes. Men den kan også bidra til utilbørlig snoking i andre menneskers privatliv.
I «gamle dager» hendte det at mediene beskyttet folk mot seg selv. Den tiden er over. Den kommer neppe tilbake. Dersom kjente personer ønsker «å stå frem» - uansett sak - så får de lov til det. Selv om det vedkommende egentlig hadde trengt var å bli overtalt til å la være. Å sende bilder av folk som griner på tv er tydeligvis stort. (Bortsett fra om det er programlederen; da blir det sett på som uprofesjonelt.) Men er det alt vi trenger å se? Er det nyttig for oss å vite alt?
Innenfor en privat sfære er det selvfølgelig det. Men ikke i det offentlige rom, slik jeg ser det. Det er verdt å merke seg at jeg ikke kritiserer Jan Henry T. Olsen i denne sammenheng. Det jeg forsøker å kritisere er den trend han er en del av. Det at private ting så gjerne «avsløres» i den offentlige rom. Enten det er betroelser om sykdom, eller det er noen som «dybdeintervjues» om sorgbaserte hendelser. De som trenger å ha kjennskap til slike detaljer er de nære. De som kan være til stede. Som kan gjøre en forskjell for den det gjelder.
Når mine nære rammes av dramatiske omstendigheter vil jeg jo gjerne bli informert. Men ikke ved å lese om det i avisene, eller via et snakkeshow på fjernsyn. (Og de nærmeste blir aldri informert slik heller.) Da kan jeg bruke kunnskapen til noe positivt. Men når jeg ikke kan det, synes jeg all slik kunnskap jeg «blir påtvunget», bare blir sosialpornografisk.
D.K.D.G
Publisert 16. mars 10:10
Er det alltid sånn at noen har ansvaret?
En norsk journalist blør ihjel på et hotellgulv i Kabul. Ender historien med at en norsk utenriksminister må gå av?
Det er en tragisk hendelse som har funnet sted. Uten tvil. Men reaksjonene på den sier noe om vår tids dominerende tenkemåter:
1. Mennesker dør ikke.
2. Og om de gjør; så er det noen som har ansvaret.
Journalister har påpekt «saksbehandlingsfeil». Det kunne vært plass til Dagblad-journalist Carsten Thomassen i den armerte ambulansen som kom til hotell Serena. Det var tid nok til å få ham med. Man hadde bare behøvd å kommunisere bedre.
Men stopp litt. Tenk etter: Dette hender i Kabul, Afghanistan. Det dreier seg om en krigssone. Et farlig sted. Et hotell har vært utsatt for en krigshandling. Folk er drept. Det brenner. Sårede og panikkslagne hyler kakofonisk om hjelp. Det løper mer eller mindre uniformerte menn rundt. De peker med skarpe våpen i alle retninger. En tjenestemann i utenriksministerens nærmeste krets er hardt skadet. Altså: Det totale kaos råder. Det er vanskelig - i praksis umulig - å skille venn fra fiende. Og Carsten Thomassen ligger ikke akkurat ved utenriksministerens føtter. Så det er forståelig at utenriksministeren i første rekke bekymrer seg for sin skadde medarbeider, som ligger nettopp der. Når hendelsen betraktes i etterpåklokskapens klare lys, kan man imidlertid begynne å trekke forbindelseslinjer. Og da er det plutselig den generelle beredskap som lastes. Og den generelle beredskap er jo i slike tilfeller utenriksministerens ansvar.
Da er vi der igjen. I vår amerikanskinspirerte bevissthet er det ikke snakk om å vende det andre kinnet til. Det er øye for øye og tann for tann.
Er det mulig å tenke annerledes?
1. Mennesker dør i alle aldre. Livet er livsfarlig.
2. Shit happens!!!
Når tsunamien rammer. Når orkanen raser. Når vulkanen bryter ut. Når naturen brøler. Da skjønner vi at uhell hender. Shit happens!!!. En ulykke ingen kan lastes for. Det bare skjer. Trist men sant.
Jeg tror dette ønsket om å stille noen til ansvar, delvis er et medieskapt tankemønster. Fordi det i sin grunntanke bygger på myten om rettferdighet, er det lett å få folk med. Som folk er vi nemlig opptatt av rettferdighet. Og det er både edelt og vakkert. Vi lærer våre barn at det beste er å være rettferdig. Dermed tror vi på et vis at verden er nettopp det: Rettferdig! Men hallo! Se deg rundt. Er det noe som slår deg som spesielt rettferdig om du ser på det? Om det er noe verden ikke er, så er det rettferdig. Det er heller slik at skjevfordeling og utbytting finnes. At ulykker inntreffer. Selv når de aller beste intensjoner er til stede.
Kan vi ikke bare akseptere det, og ikke hyle blod! blod! så fort vi har den minste anledning?
Hm?
PV
Publisert 14. mars 2008 22:32
Det er slik at en kan bli helt nostalgisk. Kvinnedag. Smak på ordet. En dag med fokus på kvinners rettigheter. Og der omkring halvparten av dagens paroler, også kunne stammet fra de første kvinnedagstogene på 1970-tallet. Så som «Hev kvinnelønna! Likelønn nå!», «Forsvar abortloven!» og «Full barnehagedekning! Flere førskolelærere!». Men også mer «nymotens» slagord: «Til kamp mot kjønnslemlestelse» og «Befolkningsveksten begynner ikke alltid på soverommet - ja til assistert befruktning for lesbiske», var med.
Et sedvanlig spørsmål de siste tiårene (ja, egentlig helt siden jentene begynte å gå i tog), har vært om vi virkelig trenger en kvinnedag. Og svarene har i like mange år vært blandede. Noen ønsker å avskaffe kvinnedagen, rett og slett fordi de mener at kvinner ikke er så bra som menn, mens noen på den andre fløyen er så rettferdighetsorienterte at de vil ha en mannedag også. (Fri og bevare oss!)
Prinsipielt sett er jeg tilhenger av kvinnedagen. Ja, egentlig alle dager som kan sette fokus på engasjement og samfunnsomveltning. Vi lever i et stadig mer egosentrert, og overflatisk samfunn. Derfor trenger vi dager som kan røske oss ut av den tilkjempede idyllen nordmenn later som vi lever i. (Egentlig trenger vi en revolusjon, men det later det ikke til å være stemning for i folket. [Så inntil videre bare venter vi. Og pusser geværet.])
Okkulte jenter har lang tradisjon for å kjempe for kvinners rettigheter og likestilling. Sterkt inspirert av en dame ved navn Anna Kingsford, var the Hermetic Order of the Golden Dawn åpen for både kvinner og menn. På tross av sitt åpenbart frimureriske forbilde. Flere sufragetter var Golden Dawn-medlemmer. Men kan dette bety at dagen er blitt utlevd? Har kvinnekampen vært så effektiv at den har overflødiggjort seg selv?
Det er ingen tvil om at kvinners rettigheter i samfunnet, og hvordan kvinner generelt betraktes som samfunnsmedlemmer, har endret seg radikalt i den hvite befolkningsdelen av samfunnet; siden 1970-tallet. Det er svært få, med europeisk bakgrunn, som vil benekte at kvinner og menn er likeverdige. Og lønnsforskjellene er (til tross for dagens parole) blitt betraktelig mindre. Lønnsforskjellene i dag går mellom typiske kvinneyrker og typiske mannsyrker. Men betyr ikke at en mann som velger et kvinneyrke får bedre betalt enn sine kvinnelige kolleger, og motsatt: At en kvinne som jobber i et typisk manneyrke, får dårligere betalt enn mennene i tilsvarende jobb.
I Norge tror jeg vi trenger kvinnedagen både for å feire det generelle engasjement, men også for å skape et visst trykk opp mot innvandrermiljøer som praktiserer et ganske umoderne og undertrykkende kvinnesyn. Jeg har tidligere vært inne på at jeg ikke er spesielt begeistret for et fundamentalistisk, islamsk kvinnesyn. Og jeg mener oppriktig at her har faktisk muslimer noe å lære av hvite, kristne. (Mens muslimer kan lære oss hvite, kristne noe om familiesamhold.)
Dessuten er ingen rettigheter vunnet til evig tid. En av årets paroler var «Rosa prinsesser og tøffe superhelter? Nei til snevre barndommer». Så i alle fall lekefabrikantene ønsker å opprettholde «den lille forskjellen». Og det er liten tvil om at dette er blitt en samfunnstrend, som det er bra at kvinnedager kan holde et øye med.
Gratulerer med dagen som snart er over!
Fina Samtir
Publisert 8. mars 2008 18:38
Mohammad Usman Rana har startet en debatt om sekularisering, etter å ha vunnet en kronikkonkurranse i Aftenposten. Han mener samfunnet vårt ikke er nok basert på tro. Altså legger religiøse - fremfor verdslige - verdier til grunn for det rådende samfunnssyn. Heri har han sikkert med seg en masse kristne mennesker.
Mohammad Usman Rana er muslim. Som sådan legger han Koranen til grunn for sin tro. Det utfordrer egentlig de 94 % av den norske befolkning som fortsatt er medlem av Den Norske Kirke, til å se på sitt forhold til sin egen tro. Sin egen bok: Bibelen.
La oss ta en overflatisk sammenligning mellom de to bøker. Bibelen og Koranen. Se på det som er et av stridstemaene: Synet på homofili. Ingen av de to bøkene ytrer åpenbar applaus overfor en homofil, seksuell legning. Og selv om muslimenes bok er hakket strengere i sine straffemetoder enn den bibelske samling, er homofili etter begge bøkenes tekster å betrakte som synd. At Den Norske Kirkes praksis så og si har glidd ut på dette felt er faktisk en annen historie.
Så antagelig er det greit å ta debatten. Det Mohammad Usman Rana etterlyser er vel egentlig ikke noe annet enn en befolkningsomfattende verdikommisjon. En verdidebatt i plenum. Der man også går sitt bibelsyn nærmere etter i sømmene. For når sant skal sies, så er det ikke mange av Den Norske Kirkes medlemmer som praktiserer en bibeltro religionsutøvelse.
Er det så greit at kirken blir verdsliggjort? (Eller hvilket ord man nå enn skal bruke på det som skjer med Den Norske Kirke?) Er det greit at mange av religionens opprinnelige verdier blir erstattet av det rådende samfunnssyn? Er ikke det egentlig ganske prinsippløst? Men har Den Norske Kirke noe valg? Det er vel prisen kirken må betale for å stå under statlig beskyttelse?
Hadde Den Norske Kirke vært uten noen form for binding til staten, og samtidig stått strengt på sine prinsipper, ville antagelig langt flere gjort som undertegnede. Meldt seg ut for lenge siden. Og det protestantiske hovedkirkesamfunn ville etter hvert blitt redusert til en mer naturlig størrelse enn tre - fire millioner.
Dette handler selvfølgelig også om makt. Vil man være med på leken får man tåle steken. Blant annet derfor er Den Norske Kirke på gli - noen vil kanskje si: i skred - i synet på homofile i vigslede stillinger.
Men det er heller ikke bare i synet på homofile som Den Norske Kirke har gitt avkall på prinsippene til fordel for samfunnsmeningen. Den gjengse regulering av forholdet mellom mann og kvinne - eksempelvis - er ikke lenger i tråd med de bibelske anbefalinger. Dette er også tilfelle blant menn og kvinner som ellers lever mer i pakt med Bibelen enn de fleste av oss. Dette er ikke noe kirken har fokus på.
Så det er ikke rart Mohammad Usman Rana synes Norge er et sekulært og verdsliggjort samfunn. Selv Den Norske Kirke virker sekulær. Men blant folket finnes det verdier. Og verdier er det sunt - og på tide - at vi som samfunn debatterer. Alt for mange av oss er overflatiske, egosentriske mennesker som i første rekke er opptatt av seg og sitt. Mohammad Usman Rana utfordrer oss til å løfte blikket litt. Til å se ut over oss selv. Og kanskje begynne å lete etter hva vi egentlig trodde på...
For ordens skyld: Undertegnede er religiøs, men hverken kristen eller bibeltro. Jeg synes det er helt ok at homofile er prester. Og så synes jeg at de korantro muslimene får altfor mye plass i den offentlige debatt.
D.K.D.G.
Publisert 2. mars 2008 23:32