merlins øyne
 Januar 2008

Denne bloggen vil ikke nødvendigvis alltid omhandle okkulte temaer. Man vil også kunne oppleve at andre hendelser i verden blir offer for en analyse fra en magisk synsvinkel.

Manøvrering:
Hjem
Gradsbasert innhold
Arkivet
Blogg

Publiserte kommentarer:
30.1.2008: Kjendiskabbala - hermetisk kabbala
25.1.2008: Lav magi - høy magi
23.1.2008: Aleister Crowley
20.1.2008: Magi og stimulanser
12.1.2008: EU
10.1.2008: Gro og ulvene

Bloggarkiv

Utvalgte artikler:
Politisk plattform
Døden
Livet
Tro
Okkultisme og vitenskap

Det er kabbala og kabbala. En form for kabbala som har fenget sinnene til en del høyprofilerte mennesker. Og en form for kabbala som kan brukes til magi. Dessuten florerer også mange misforståelser blant journalister som skriver om disse sakene, men som ikke orker gjøre særlig research, eller kvalitetssikre utsagnene sine. Derfor fremstår kabbala som ganske blabla i mediene.

«Ekte» kabbalister har neppe noe behov for at kabbala skal bli allemannseie, og et begrep de fleste kjenner til (men antagelig ikke innholdet av). Men noen misforståelser er det på sin plass å rydde av veien.

Er det et kabbalistisk særtrekk å gå rundt med røde armbånd?
En stund fremstilte media det slik, da Madonna og hennes klan av amerikanske kjendisvenner begynte å ikle håndleddet et rødt bånd. Røde bånd spredte seg som ild i tørt gress. Enhver journalist hadde fått med seg ordet. Til og med «vår egen» Pia Haraldsen fant det formålstjenlig å kaste seg på kjendistrenden. Surre noen røde tråder rundt håndleddet, og erklære seg som kabbalist. Jeg har sjelden skrattet mer. Men nei, det er ikke noe kabbalistisk særtrekk å ha røde armbånd. Kabbalister benytter alle regnbuens farger i sitt arbeid, alt avhengig av formålet.

Er kabbala en religion med en egen kirke?
Kabbala er en form for religion. Men er mer en filosofi og et sett teknikker som i prinsippet kan tilpasses enhver monoteistisk religion. Det er derfor kabbala kan brukes hermetisk, og ikke er en uløselig del av den jødiske religion. Å snakke om en kabbalakirke, blir i mine ører det totale nonsens. Det er mulig kjendiskabbala er organisert som en sekt med en kirke. Ordentlig kabbala er ikke det.

Hva er så kabbala?
Historisk er det en jødisk, muntlig tradisjon som ble overført fra lærer til elev. Kabbala ble tatt i bruk av ikkejødiske, okkulte studenter en gang i løpet av middelalderen. Hermetisk kabbala blir vanligvis klassifisert under fire hoveddeler: a) den praktiske kabbala, b) den skrevne kabbala, c) den uskrevne kabbala, d) den dogmatiske kabbala.

Den praktiske kabbala omhandler talismanmagi og seremoniell magi, mens den skrevne befatter seg med GMTRIA, NVTRIQVN og TMVRH (gematria, notarikon og temurah). Den uskrevne kabbala er uskrevet selvfølgelig, men er nært knyttet til figuren Livets Tre. Den dogmatiske kabbala er kabbalaens doktriner: Bøkene Sefer Yetzirah; Zohar og Sefer Sefirot.

Talismanmagi er magi gjennom objekter, mens den seremonielle magi gir skjeletter som ritualer kan bygges på.

Gematria, notarikon og temurah er bokstav- og tallmagi. Gematria bygger på den særegenhet at jødedommens alfabet - det hebraiske - er både en bokstavrekke og en tallrekke. Hver bokstav er samtidig et siffer. Ord blir dermed også tall. Og gematrias doktrine sier at ord med samme verdi forklarer hverandre. Notarikon trekker f.eks. setninger sammen til enkeltord: «Arne møtte endelig Nina = Amen». Mens temurah skaper nye ord ved å dele alfabetet i to og sette delene over hverandre.

Den uskrevne kabbala befatter seg i første rekke med figuren Livets Tre, som foregir å beskrive selve skapelsen gjennom ti sirkler. Livets Tre blir av kabbalister betraktet som et kart for kontakt med det guddommelige, og for å forstå universets oppbygning og mening, og de guddommelige hierarkier.

Som leseren vil skjønne: Dette kan ikke umiddelbart assosieres med røde armbånd. Heller ikke med spesifikke kirkesamfunn. Men kjendiser har ofte mange penger, og det kan lønne seg å være en trengende troende. Madonna blir jo rapportert å øse dollar ut over «kabbalakirken» sin.

Så, hei Pia Haraldsen, støtter du din lokale kabbalakirke med noen dinarer?

D.K.D.G
Publisert 30. januar 2008 21:21

Lav magi - høy magi

Dette er et temafelt hvor man ikke har hatt særlig fokus de senere år. Kanskje fordi den okkulte interesse i vesten ser ut til å ha blitt dreiet mest i retning wiccamagi. Godt, gammeldags hekseri. MacGregor Mathers ville utvilsomt kalt det lavmagi i motsetning til det han ville ha betraktet som høy magi. Eliphas Levis bok fra 1856 - mye av grunnlaget for the Golden Dawn - heter da også Den høye magis dogmer og ritualer.

Lav magi kan best tenkes på som tradisjonell svartebokmagi - besvergelser - ofte nonsensaktige - og ulike brygg og salver med ofte umulige ingredienser (f.eks. «neglen fra en tyv»). Som regel kombinert med stor kunnskap om naturens nyttige planter. Med et religiøst bakteppe av naturtilbedelse «legemliggjort» ved guder og gudinner, og feiring av årstidsvisse merkedager. Den magi som utøves har som oftest til hensikt å påvirke noe utenfor magikerens selv. Det legges ofte stor vekt på helbredelse. Både av det enkelte menneske og av naturen.

Høy magi kjennetegnes ved at magien i første rekke er ment for magikeren selv. Den skal være et hjelpemiddel i den personlige utvikling. Det legges stor vekt på forståelse, både av magikerens selv og av virkeligheten rundt; universets mysterier. Høy magi er med andre ord en mer utpreget selvutviklingsform enn det lavmagi ansees for å være. I tillegg vil noen hevde at magien utøves i mer høytidelige former, med strukturerte ritualer og seremonier. Høy magi befatter seg også med ulike brygg. Også mange av dem med temmelig umulige ingredienser. Nemlig alkymi. Her legges det også vekt på helbredelse. Religionen bak den høye magi er diffus. I det praktiske arbeid benyttes ulike symboler på det guddommelige, ofte i form av gamle, egyptiske guddommer, uten at magikerens tro bygger på den gamle, egyptiske religion. Det religiøse uttrykk er generelt lite spesifikt innenfor den høye magi. Noen magikere innenfor denne tradisjon er ikketroende.

Magi kan defineres som den målrettede manipulering av energi (PV - 2005). I så måte blir det ingen forskjell på lavmagi og høy magi. Der hvor magien virker har magikeren de facto manipulert energi. Uansett om dette er bevisst eller ikke. For det finnes mange måter å kontakte denne energien på. Også medfødte. Felles for mange «lavmagikere» er at de har fått visse evner i fødselsgave. Magien deres virker, uten at de gjør noe spesielt for det.

Blant den høye magis praktikere har det generelt vært få med medfødte evner. Så den høye magi foreskriver studieområder for å utvikle de nødvendige evnene: Magikerens egenmagnetisme, intuisjon og indre balanse.

Om dette er et temaområde det er verdt å ha noen fokus på, slik vi innledet, er jo et åpent spørsmål. I vår demokratiske, egalitære tid er det vel neppe politisk korrekt å snakke om lav magi og høy magi? Det kan lett føles som henholdsvis en ned- og en oppvurdering. Men nå har vi nå blogget om det...

D.K.D.G
Publisert 25. januar 2008 21:38

Aleister Crowley

Aleister Crowley meg her og Aleister Crowley meg der. Aleister Crowley ble faktisk kastet ut av the Hermetic Order of the Golden Dawn. Av ingen ringere enn den irske poeten W. B. Yeats, som var daværende praemonstrator (leder) i Isis-Urania tempel #3. Riktignok ble Crowley ekskludert sammen med ingen ringere enn Samuel Liddell MacGregor Mathers, de facto en av ordenens tre grunnleggere, men dog allikevel. Mannen ble kastet ut. Og allikevel florerer referanser til Crowley på Det Gyldne Daggrys blogg. Hva mener egentlig bloggen om Aleister Crowley? Av noen referert til som «verdens ondeste mann», og inspirator for blant annet Anton Szandor LaVeys (eg. Howard Stanton Levey) Satans Bibel (et amerikafenomen, selvsagt).

Altså; om Crowley ble kastet ut av Golden Dawn, bryr jeg meg døyten om. Som nevnt; det ble MacGregor Mathers også. (William Wynn Westcott trakk seg). Og det var dette som ble enden for den opprinnelige ordenen. Men jeg er ingen purist som forakter Crowley av prinsipp. Like lite som jeg ser på Israel Regardie som en edbryter, fordi han utga alle Golden Dawns manuskripter i bokform. Uten Regardies bok/bøker - ingen herværende hjemmeside, og ingen moderne «okkult bølge». Så jeg har ikke noe horn i siden til Crowley av prinsipielle årsaker.

Nei. Det jeg har mest i mot er egentlig det menneske Aleister Crowley ble, som en følge av sin personlighet, og ikke minst sine studier og magiske praksis. Det går mange horrorstories om Crowley. Som for eksempel at studérkammeret hans ble så mørkt at det selv midt på dagen måtte opplyses kunstig. Men ikke sant? slikt er tull og tøys og ryktespredning. Det finnes mange nok horrorstories som også utspant seg i virkeligheten til å ta radikalt avstand fra Crowleys livsstil.

Israel Regardie har sagt det mest eksplisitt: Han kunne føle en grenseløs beundring for adepten Crowley, og en like grenseløs avsky for mannen.

Man skal derfor vite hva man gjør når man befatter seg med Aleister Crowley. Han er ingen modell for hverken hvordan man behandler sine medmennesker, eller omgås livet i sin alminnelighet. Og man skal videre være ytterst forsiktig med å ta i bruk hans ritualer. (Selv om vi publiserer ett av dem hos oss.) Det som er prisverdig med Crowleys ritualarbeid er at han kan fungere som inspirator for å frigjøre ritualene fra det som fort kan oppfattes som en hebraisk tvangstrøye. (Selv om han ikke gikk lenger enn til de greske guder.) Men de skal ikke nødvendigvis læres for å utføres.

Jeg har imidlertid en klar forkjærlighet for Crowleys tarotkort (utført av Frida Harris etter Crowleys til tider arrogante og nedlatende anvisninger), blant de såkalt hermetiske utgavene. Kortdesignet lener seg tungt på MacGregor Mathers major arkana-anvisninger (med noen markante avvik), og er tusen ganger vakrere utført enn de amatørmessige Golden Dawn-kortene til Robert Wang. Selv om de er totalt MacGregor Mathers-tro. Crowley har også lagt mye arbeid i designet av minor arkana. Jeg bruker kortene for personlige utlegg (Rider-Waite når jeg legger for andre).

Crowleys skriftlige produksjon er meget omfattende. Og særlig finnes mye av verdi i de artiklene og essayene han forfattet for sitt halvårlige tidsskrift the Equinox. Dette stoffet er i senere år plukket frem igjen, samlet og publisert i bokform. Crowley så seg selv som poet, og betraktet sine magiske skrifter som mer eller mindre et biprodukt av den poetiske produksjonen. Personlig mener jeg han er langt, langt bedre som magisk skribent enn som poet (stiv, oppsyltet og av og til klisjépreget). Med mitt ståsted anbefaler jeg ham imidlertid ikke til nybegynnere, selv om mange okkulte neofyter har startet med hans Magick in theory and practice. Boken er grei nok den, dog vanskelig å få tak i for øyeblikket, og vil neppe lede en på ville veier. Også the Book of the Law (Liber al vel legis), og Book of Lies kan med fordel leses når man har gått et stykke på den magiske sti.

Men mest av alt har jeg sans for en del av Crowleys «pangsetninger». Hans «do what thou wilt shall be the whole of the law», «every man and woman is a star» og ikke minst «if one were to take the bible seriously one would go mad. But to take the bible seriously, one must be already mad».

Ha en fin dag!

Fina Samtir
Publisert 23. januar 2008 18:38

Magi og stimulanser

Aleister Crowley brukte heroin det meste av sitt liv. Han levde den gang heroin fortsatt var i medisinsk bruk. I Crowleys tilfelle for astma. Crowley hadde også et rimelig lemfeldig forhold til andre rusmidler. I den grad at hans samtidige kollega, Dion Fortune, erklærte at all kombinering av rus og magisk arbeid definitivt tilhørte den venstre håndens sti. I Fortunes terminologi å ligne med «de sorte selskaper», der hun mente Aleister Crowley hørte hjemme.

Hertil hører ikke å diskutere hvorvidt Crowley var en svart magiker eller ikke. Hertil hører å diskutere det eksempel Crowley satte. Hvorvidt det er til fordel eller ulempe å la seg beruse når man utøver magi. Og hvorvidt det å la seg beruse fører en i fordervelsen, og automatisk gjør en til en vandrer på svarte stier.

Nå er ikke Aleister Crowley den første okkultist som utøver magi under påvirkning av utvendige, rusgivende substanser. Tvert om virker det ganske vanlig at praktiserende trollmenn, yogier og sjamaner utenfor den vestlige kulturkrets putter i seg et eller annet tryllemiddel før de påkaller de kosmiske energier. Innenfor den vestlige, hermetiske skole har det imidlertid ikke vært kutyme å diskutere kombinasjonen magi og rusmidler. Derfor finnes det få offisielle erfaringer publisert av fortidige okkultister. Bortsett fra Crowleys da. Og han både anbefalte og anbefalte ikke bruk av rusmidler i magisk virke. Alt etter hvor han befant seg hen i livet.

I vårt samfunn er rusmidler mer flerfoldige og lettere tilgjengelig enn noensinne. En tilstand vi deler med resten av vesten (og verden for øvrig). Det ville være naivt å tro at det ikke nå er en økt bruk også blant okkultister. Både utenfor og innenfor den okkulte praksis. Det er imidlertid fortsatt ikke lett å høste noen generelle erfaringer, slik at betraktninger nødvendigvis blir tvetydige. Både for og imot. Det eneste man med sikkerhet kan slå fast er at Dion Fortunes dogmatiske holdning ikke er korrekt. Her er det nemlig magikerens hensikter som er utslagsgivende. Ikke hva vedkommende beruser seg med. Og da velger vi helt å se bort fra hva som er avhengighetsskapende og ikke.

Det er muligens farlig å diskutere rusmidler generelt, fordi rusmidler virker så forskjellig. Noen vil kanskje ikke være kompatible med en magisk praksis i det hele tatt? da denne fordrer en viss grad av årvåkenhet (understatement), intensitet, evne til tale, balanse og gjenkallelse av virksomhet. Enkelte rusmidler vil antagelig være til hinder her. Andre vil være til hjelp. Men dette igjen kan være personavhengig, og erfaring med bruk.

Noe som synes hevet over tvil, er at bruk av rusmidler under magisk praksis, er et tveegget sverd. Hvor utfallet kan slå begge veier. Der rusen en dag kan gjøre deg ekstremt fokusert og ett med ritualet, kan den neste gang gjøre deg ekstremt ufokusert og fjern fra alt du foretar deg. Og om man muligens ikke opplever det samme kicket ved en vellykket magisk øvelse når man er edru, vil man sannsynligvis i snitt være en bedre magiker slik, oppturer og nedturer i rus tatt i betraktning.

Hva den enkelte magiker foretar seg i sitt lønnkammer vil alltid være en privatsak. Når man kommer til operasjoner i åpen losje bør man selvfølgelig ikke være påvirket av annet enn stundens alvor.

D.K.D.G.
Publisert  20. januar 2008 21:21

EU

Det er ikke lett å ha et uproblematisk forhold til EU. En organisasjon som er udemokratisk i sin struktur, og som i sin helhet er fundamentert på det kapitalistiske prinsipp. I et utopisk idealsamfunn ville sammenslutninger som EU vært overflødige. Slik at ut fra politisk grunnsyn, er EU noe jeg er motstander av.

Men så er det dette med snørr og barter, da. Bare fordi man forleste seg på en sær, utopistisk, politisk ideologi i ungdommen; skal man så gå rundt og være mot alt resten av livet? Eller er det mulig å forholde seg til at den europeiske virkelighet er som den er? Akkurat nå. Å ha to tanker i hodet samtidig: Grunnleggende galt er EU: Men hvordan forholde seg mest mulig konstruktivt til fenomenet, når det tross alt er der? I forhold til fordeler og ulemper - hvor gunstig er det å være med eller ikke?

I forhold til miljøpolitikk er det liten tvil om at de prinsipper EU nå legger til grunn er langt mer vidtrekkende og radikale enn det den norske regjering får til. Så på dette området er Norge en sinke i forhold til EU. Hva som til slutt kommer ut av det i praktisk politikk gjenstår å se, men viljen til drastiske tiltak for å bedre miljøet synes større i dominerende EU-land enn i Norge. Å foreslå å stenge et bysentrum for biltrafikk, synes meg både godt og radikalt. Tyskland har i det hele en langt mer ambisiøs miljøpolitikk enn det Norge har.

Når det gjelder EU-direktiver Norge må svelge rått, er det utvilsomt en ulempe at vi er uten innflytelse. Det nyeste digitale direktiv hadde hatt godt av en høyrøstet, frihetstenkende, norsk politiker som påvirker under utformingen. I dette direktiv kan man nemlig konstatere hvordan det utarter når den gode vilje går berserk. Her er i rettssikkerhetens navn, rettssikkerheten satt ut av spill. Og man ser konturene av det totale overvåkningssamfunn. Georg Apenes hadde gjort seg som medlem i den kommisjonen som utformet direktivet. Uten tvil.

For etter mitt syn er det husmannsånd som sier at Norge blir overkjørt av de øvrige, om vi er EU-medlemmer. Ser man objektivt på det er norske politikere hverken verre eller bedre enn andre lands politikere. Og av og til har norske politikere og diplomatiske utsendinger vist seg å ha forbausende påvirkningskraft i vanskelige situasjoner. Det er ingen grunn til å anta at ikke dette ville være tilfelle også innenfor EU. Der ville vi dessuten ha anledning til å inngå nordiske allianser når det måtte være nødvendig og passende.

Som leseren skjønner: I øyeblikket er skribenten av den oppfatning at det er flere viktige momenter som taler for at vi burde vært EU-medlemmer, enn det er mot. Dessverre er ikke optimismen i forhold til medlemskap særlig stor. Hver gang oppslutningen rundt EU blir rapportert å stige, er det som det norske folk får dårlig samvittighet, og reverserer til motstandsprinsippet. Men egentlig burde vi skynde oss å komme med, mens vi fortsatt er rike nok til å ha økonomiske muskler bak forhandlingene om medlemskap. Et fattig Norge er på langt nær så interessant som samarbeidspartner som et rikt.

Ha en trivelig helg!

Fina Samtir
Publisert 12. januar 2008 11:11

Gro og ulvene

Det burde vel egentlig vært innledet med godt nytt år, men ettersom vi allerede er voldsomt på etterskudd, får det heller være. Jeg har heller tenkt å blogge om Gro (underforstått Harlem Brundtland) og «heksejakten». For slik som vår tidligere statsminister er blitt fokusert i media den siste tiden, har man igjen kunnet la seg forbause av et gjentakende fenomen: Den norske presses ulveflokkløping, og den ensidige vinkling dette medfører. Det har vært fysj! og uff!! og næmmen fydda!!! over hele linjen. Ingen har tatt seg bryet med å finne en annen vinkling. Vi skal la oss forarge over slik oppførsel og utnytting av vårt glitrende helsevesen. Det synes i alle fall journalistene.

Jeg slår fast: Hva angår skatten har hun ifølge samme media, det juridiske på det tørre. Gro hadde anledning til å ikke betale en dritt i skatt. Når det gjelder hofteoperasjonen kunne man på Dagsrevyen se at denne raust hadde blitt tilbudt av en lege på angjeldende sykehus. Med bakgrunn i hva damen tross alt hadde gjort for landet. Da syntes legen helsevesenet godt kunne sponse de 30 000 kronene operasjonen viste seg å koste. Ham om det. Han visste at damen var bosatt utenlands. Og et lite europeisk helsekort hadde løst hele saken. I alle fall for Gros vedkommende.

Sympatien for Gro Harlem Brundtland i denne leir, både er og har vært ringe. Hun har fremstått som en selvhøytidelig bedreviter, som i tillegg lenge hadde den uheldige egenskap at hun ikke kunne tøyle sitt raseri. Men hele tiden en knallarrogant arbeiderpartilege fra Bygdøy med høyreoppførsel og høyremann. Det sier seg selv hva utopister som meg synes om slikt. Og alt hun har gjort for landet? Tja...! Det som er mitt fokus er ikke nettopp det (hun var en hverken verre eller bedre administrator av det senkapitalistiske Norge enn andre av hennes samtidige); jeg er mer opptatt av den sørgelige uvanen til norske media. At når det er noe som kan rives og slites i, så kommer journalistene som en ensartet horde og kaster seg over byttet med samme iver og villskap, med den samme tanken i hodet.

At ingen journalister tar seg bryet med å vinkle slike «rivenedsaker» annerledes er det som forbauser meg. Altså, om du kunne velge: Pensjonistliv med leilighet ved Middelhavet, høy inntekt og null i skatt, eller med leilighet i Norge (snø og slaps!), brukbar inntekt og et - for de fleste - overkommelig skattetrykk; hva hadde du valgt? At det antagelig er mer behagelig for Gros skjelett å vandre lettkledd i Nice, fremfor å stolpre rundt med krykker på speilholka på Østlandet, kommer i tillegg. Jeg tror det finnes mange andre vinklinger på Gros moralske dilemma enn fysj! og uff!! og næmmen fydda!!! Og jeg greier faktisk ikke la meg forarge av ex-statsministerens oppførsel. Jeg hadde nemlig også valgt Middelhavet (i alle fall mesteparten av året), høy inntekt og null i skatt om jeg kunne. (Selv om jeg muligens hadde valgt et fransk sykehus om jeg måtte opereres...)

Jeg synes det er trist når media er så standardisert. At det er så likt det radio, fjernsyn og aviser forteller i slike sammenhenger. Alle sprer den samme negativiteten, på den samme måten, med de samme formuleringene (vel, VG og Dagbladet skiller seg litt ut, de er enda verre). Slik har det vært de siste tiårene, når det har vært noen kjente å kritisere og rive fra hverandre. Og det gjelder ikke bare Tønne, Valla og nå Gro.

Av og til tar pressen debatten. At de kaster seg frem som en ulveflokk. Når det har vært ekstra ille. Og journalistene skjønner at det er taktisk å virke i alle fall en smule selvransakende. Men alltid ender det med at media finner seg selv feilfrie, og med bravur hevder at de har rapportert så objektivt som råd om fakta. Og så fortsetter de i det samme sporet. Forunderlig at de ikke selv blir lei. At det aldri er noen som tenker: «Nå skal jeg sannelig se om det ikke finnes noe positivt her». Annerledeshet er faktisk en styrke.

Og ved nærmere ettertanke: Godt nytt år!

PV
Publisert 10. januar 2008 13:42