merlins øyne
Februar
2008
Denne bloggen vil ikke nødvendigvis alltid omhandle okkulte temaer. Man vil også kunne oppleve at andre hendelser i verden blir offer for en analyse fra en magisk synsvinkel.
Publiserte kommentarer:
25.2.2008: Det Gyldne Daggry
19.2.2008:
Fremelsker vi det
middelmådige?
14.2.2008: På seg selv
kjenner man andre
10.2.2008: Vesten som
verdenspoliti
6.2.2008: Gå til mauren og bli
vis
2.2.2008: Menneskesyn
Manøvrering:
Hjem
Gradsbasert innhold
Arkivet
Blogg
Dersom man gjør et Google-søk med Golden Dawn, vil man oppnå nesten 300 000 treff. Noen av disse vil riktignok handle om et østerriksk svart metall band, eventuelt et amerikansk rock'n'roll band, en bitter - men også ikke bitter - cocktail (bestående av gin, calvados, aprikosbrandy m.m.), en kultkalkunfilm fra trettitallet, et skuespill, en hest og antagelig også en kaninrase. Men den altoverveiende delen av treffene vil omhandle The Hermetic Order of the Golden Dawn i ulike utgaver og fremtoninger. Antagelig den best kjente okkulte orden, i den grad okkulte ordener blir «kjente». Og i dag tydeligvis mer levende enn noen gang. En betydelig andel av treffene vil nemlig lede deg til hjemmesidene til aktive ordener som i fullt alvor hevder å være de «ekte» arvtagerne etter den originale orden.
The Hermetic Order of the Golden Dawn ble grunnlagt i London i 1887, og innviet sine første medlemmer ved vårjevndøgn 1888. Grunnleggerne, Samuel Liddell Mathers - senere med tilføyelsen MacGregor; William Robert Woodman og William Wynn Westcott, hevdet å videreføre Die Goldene Dämmerung, med charter fra et tempel i Frankfurt og med en direkte linje til ordener som forsvinner i middelalderens mørke. Men det som er bygget på sandgrunn raser ofte sammen. Slik også med the Hermetic Order of the Golden Dawn. En rekke skandaler fikk ordenen til å nedlegge seg selv i 1901. Den delte seg i en rekke grener, hvorav ingen overlevde andre verdenskrig. Noen knapt nok den første.
Hvorfor er så herstående hjemmeside bokstavelig talt dedikert til dette byggverk på sandgrunn?
Fordi vi er mer opptatt av innhold enn av rammene omkring. Golden Dawns tekstmateriale presenterer (blant annet:) kabbala, talismanmagi og rituell magi på en måte som er forståelig og ikke minst virksom. Ordenen har dessuten æren for å ha knyttet en rekke okkulte systemer sammen. MacGregor Mathers og Westcott utviklet et korrespondansesystem for tarottrumf som er i bruk blant alle seriøse studenter av spådomskortene, selv i dag. De to knyttet også kabbala sammen med tarotkort. En moderne, okkult student kommer rett og slett ikke utenom Golden Dawn nærmest uansett hvor man beveger seg.
Men tilbake til sandgrunnen. Som egentlig er forståelig ut fra den sosiale kontekst the Golden Dawn skulle springe ut fra. «Konkurrentene» var nemlig H. P. Blavatskys Teosophic Society (eksisterer fortsatt) og Anna Kingsfords Hermetic Society. Så i tillegg til en omfattende studieplan, presenterte the Golden Dawn en gloriøs fortid.
Golden Dawn føyer seg inn i rekken av selskaper som har forvaltet og videreutviklet kunnskapen. Men fortiden fortsetter å hjemsøke ordenen. Personlig har jeg gitt opp i å holde rede på hvor mange Golden Dawnordener det finnes rundt om i verden. Det jeg synes blir latterlig er når personer begynner å registrere navnet som sitt varemerke (Chic Cicero i Tampa, Florida), og når de grunnlegger templer som hevder okkult linje til f.eks. MacGregor Mathers. Slik David Griffin har gjort ved å gjenåpne Mathers' gamle tempel i Paris. Eller rettere: Sier han har gjenåpnet. Og når de begynner å blande thelema (Crowleymagi) og seksualmagi inn i det hele og fortsatt synes det er greit å kalle det Golden Dawn.
Fortiden er ute og går. Der man ennå krangler om hvem som er mest ekte. Og der man lyver på seg en forhistorie. Vi kunne vel for øvrig ha løyet på oss en bra forhistorie selv? Det fantes noen få skandinaver som ble innviet i Golden Dawntempler både i London og i Bradford. Her kunne det ligget flere muligheter til troverdig historieskrivning.
PV
Publisert 25. februar 2008
22:32
Fremelsker vi det middelmådige?
Tåler vi dårlig de som handler på tvers av «det vante»? De som kommer på kant med «det vedtatte»? De som er litt spontane, uforutsigbare og har sine egne meninger? Vil vi - og vi da i betydningen det norske folk - bare ha nikkere i fremtredende posisjoner? De som ikke gjør annet enn det som kan forventes av dem, som aldri tar en spontan avgjørelse og skeier ut? Fordi det blir for brysomt om man følger sin egen drøm i det offentlige rom?
For hva er vårt svar når noen går på tvers av «det vedtatte»? Jo, forståsegpåerne roper «slutt!» eller «gå av!». (Og media gir dem spalteplass og åpne mikrofoner.)
Nylig gjorde Nasjonalmuseets direktør, Allis Helleland, et omstridt kunstkjøp. Hun brukte 600 000 kroner på en samling av billedkunstneren Unni Askeland (5 480 Googletreff). Motivene er Andy Warholaktige bilder fra filmklassikeren Casablanca. (Warhol selv gjorde grafikk av Campbells suppeboks.) En del av Hellelands kolleger ved Nasjonalmuseet har kommet frem til at bildene ikke har noen kunstnerisk verdi. Noen av deres venner på utsiden mener da den naturlige konsekvens er at Nasjonalmuseets styreleder, Christian Bjelland, går av. Logikken er at det er han som egentlig står ansvarlig for direktørens handlinger.
Nå kan man mene hva man vil om Allis Hellelands kunstkjøp. Om det har jeg egentlig ingen sådan. Men hvorfor «tør vi ikke» la henne gå litt på tvers? Damen sier hun har 30 års erfaring med samtidskunst.
En professor fra Bergen hadde lyst på piano på kontoret. Og da Victor Norman ble statsråd i arbeids- og administrasjonsdepartementet, lot ideen seg realisere. I Norge vakte det storm.
Å handle bilder på impuls og å handle piano, på Statens regning, bør jo ikke engang bli storm i et vannglass. Selvsagt kan slike ekstravaganser diskuteres. Men vi trenger vel ikke lage et slikt hælvetes leven alltid? Kreve blod.
Om vi vil ha ledere som tør, kan vi ikke gi dem stryk hver gang de handler egenrådig. Da slutter de fort å tørre. Og er det noe vi i dagens samfunn ikke trenger, i hverken politikk, kultur- eller næringsliv, er det ledere som er handlingslammet i redsel for folkets dom. (En levende illustrasjon på handlingslammelse er nemlig regjeringens miljøpolitikk.)
Vi må - som opinion - med andre ord bli rausere. Vi må la det være ok å gjøre en flause eller to, dersom helhetsinntrykket ellers er bra. Nå holder det med en eneste ripe i lakken, og så kreves det ny bil. Selvfølgelig skal vi ikke beholde udugelige folk som har kommet inn i posisjoner ved opplagte feiltagelser. Men dersom vi skuer bakover, er det ikke udyktighet som har fått opinionen til å presse ut - spesielt kulturledere - i de senere årene. Det er deres dristige handlinger og meninger.
Slikt er i lengden dumt for oss - som opinion. Fordi det betyr at vi blir sittende igjen med middelmådighetene. De som er så mainstream at ingen tar anstøt av dem. Men de vil mangle visjoner og dristig tankeflukt. Dersom vi hele tiden skal forlange alle utradisjonelles hoder på et fat, vil vi kort sagt sitte tilbake med dem uten baller.
PV
Publisert 19. februar 2008
21:21
Et utsagn som ofte kan komme etter at man har slengt en uoverveid kommentar om en annens angivelige oppførsel, er: «Ja, på seg selv kjenner man andre». Den kommenterte takler med andre ord til seg ballen, med en åpenbar hentydning til at det nettopp er kommentatoren som er troendes til slikt.
En riktigere versjon er nok «på andre kjenner man seg selv».
En påminnelse som er nyttig i en magikers jakt på det perfekte mennesket i seg. Der man under jakten forsøker å nedlegge så mange uvaner og andre psykologiske bindinger som mulig, i løpet av livet etter erkjennelsen. Da er andre et nødvendig speil. Et viktig korrektiv.
I «vanlige menneskers» (hvem nå det måtte være) øyne vil en som praktiserer magi i fullt alvor, fremstå som temmelig overtroisk. En person som tror på opptil flere ting som ikke beviselig finnes. Og det kan ved første øyekast virke ganske absurd at personen attpåtil påstår å drive selvutvikling. Det kan imidlertid ikke hevdes mange nok ganger at et magisk studium er nettopp det: Selvutvikling. Man søker forståelse av både mikrokosmos og makrokosmos. Sin egen sjel og Den Store Sjel.
Én «teknikk» for å få til dette er «på andre kjenner man seg selv». Dessverre er den fokusert på de negative aspekter av «de andres» oppførsel. Det er nemlig det man irriterer seg over som er korrektivet.
Nå skal det innrømmes at det finnes mennesker der ute som det er all grunn til å irritere seg over, men ettersom de ikke blir noe bedre av at man irriterer seg over dem, går irritasjonen paradoksalt nok bare ut over en selv. Og så kan man spørre seg om irritasjon har noe for seg? Svaret er både ja og nei. Ting man ikke kan gjøre noe med, er det nok ingen fornuftig grunn til å irritere seg over; mens ting man kan gjøre noe med derimot.
For: Om du irriterer deg over at andre er selvhøytidelige eller opptar stor plass i sosiale sammenhenger, har du all grunn til å la varsellampene blinke. Når man selv har fjernet sitt selvhøytidelige lynne, og har gått over til å lytte mer enn man preker, er man nemlig blitt så raus at man ikke lenger irriterer seg over mennesker som fortsatt er fast i gamle vaner. Slik kan en vandre langs den menneskelige utviklings vei. Fra uvane til uvane. Kvitte seg med dem.
Så én form for irritasjon er det all grunn til å føle. Og som en konsekvens: Gjøre noe med årsakene til den. Det er selvfølgelig om man er på selvutviklingens vei.
Som en magiker jo er.
Hva med deg?
PV
Publisert 14. februar 2008
22:17
Det er ikke lett å være oss. Vesten, altså. Alle slemmingene i verden er liksom ute etter oss. Blander seg med oss, og sprenger seg i filler sammen med oss. Er det rart at vi forsøker å holde litt styr på slemmingene? At vi med den største selvfølgelighet besetter landene der slemmingene bor? Fordi vi har rett til det?
Kommer det til å hjelpe?
Altså; bare for å ha det klart: Jeg synes det er svært lite hensiktsmessig å snøre på seg et belte av eksplosiver, for så å menge seg med «fienden» og sprenge seg selv i luften. Sammen med så mange som mulig av «de andre». Like lite som jeg har sans for flykræsj inn i sivile bygninger. Og jeg synes verden godt kan klare seg uten menn av Osama bin Ladens kaliber.
Men vil den strategien vesten foreløpig følger bøte på noe av dette? Kan krigen mot terror vinnes slik George W. Bush, NATO og EU ser ut til å ønske å kjempe den? Ikke etter min mening. For øyeblikket gjør vi bare vondt verre. Et moderne korstog like unødvendig som det historiske.
Slik vesten nå holder på i Afghanistan og Irak (vi tar ut palestinakonflikten denne gang, der «vi» har «holdt på» siden tidenes morgen), bidrar våre handlinger bare til å styrke det vi vil bekjempe. Nemlig rekrutteringen til Al-Qaida, Taliban og utallige militser ledet av lokale krigsherrer.
Hadde vesten gjort det den sa den skulle gjøre, kunne det muligens vært en mening med invasjonene. Både i Afghanistan og Irak lever størsteparten av befolkningen under svært kummerlige kår. Planen var å «gjenopprette» sikkerheten i landene, og samtidig bedre folks levekår på det materielle området. Det var i alle fall slik en stor del av Europas politikere sukret krigspillen. Men som det er nå, må vestens tilstedeværelse utelukkende oppfattes som en okkupasjon av den lokale befolkning, som hittil ikke har opplevd annet enn å være offer for alle krigens redsler og lidelser. Det er egentlig ikke rart oppslutningen rundt Taliban og andre militser øker: Først får vi se å bli kvitt inntrengerne, så kan vi begynne å bygge landet.
Sannsynligvis er oppgaven med å fange Osama bin Laden mer en «Rambojobb» enn en militær operasjon. Hadde man sendt ut en Rambo, eller muligens to, og heller pøst alle de milliardene man har brukt på militæraktiviteten i Afghanistan og Irak ut i humanitær hjelp og styrking av lokale sikkerhetstiltak, ville vestens omdømme ganske sikkert vært et annet og bedre i både Afghanistan og Irak.
Akkurat nå gjødsler vi ekstremismen blant muslimer over hele verden, og sørger således for at krigen mot terror vil være selvforsynt med objekter for all fremtid.
Er så løsningen å bare trekke seg ut?
Det er opplagt at de landene vesten har kastet sine ublide øyne på, i aller høyeste grad trenger en form for bistand. Men den bistanden bør ikke gis i form av våpenmakt. Trekker vesten seg ut vil sikkert både Afghanistan og Irak bli et helvete på jord en tid fremover. Kastet ut i kaos og ustabilitet. Men dette har faktisk vesten lukket øynene ganske solid for tidligere. Så da får vi heller prøve å gjøre det igjen. Før eller siden vil det jo bli fredeligere forhold. Og når det skjer kan vi bare håpe at vi ikke har styrket Taliban og Al-Qaida så mye at det er de som sitter med makten når roen senker seg.
PV
Publisert 10. februar 2008
17:12
Står mennesket i en særstilling i skaperverket? Eller bare oppfører vi oss som om vi gjør det? Svaret på det første spørsmålet er både ja og nei, mens svaret på det andre definitivt er ja. Med store bokstaver og utropstegn. Vi har plyndret mer enn vi har tatt vare på, og er godt i gang med å ødelegge vårt eget livsgrunnlag.
Men det var ikke egentlig det jeg hadde tenkt å blogge om nå. I tråd med teksten under var tanken å studere om mennesker har noen grunn til å slå seg på brystet og være verdens beste dyr.
Når menneskearrogansen stikker frem, vil man ofte i okkulte kretser bli møtt med motargumenter. Hva er det som gjør menneskeheten så flott? Er vi noe bedre enn f.eks. maur? Maur organiserer også samfunn, de har en klar arbeidsdeling og beskytter avkom og ledere. Og i «gamle dager» hadde vi et ordtak som sa: «Gå til mauren og bli vis». Tanken bak har antagelig vært at ved å studere maursamfunnet, ville man bli overbevist om at ingenting vil fungere om ikke hvert enkeltindivid yter sin skjerv til fellesskapet. Man må delta for at samfunnet skal virke.
Likevel. Det er kjempeforskjell på et maursamfunn og et menneskesamfunn. Kompleksiteten er ikke sammenlignbar engang. Maur er enkle individer. De er sterkt spesialisert, der rolleskifter er umulig, fordi det rett og slett ikke er plass i hjernene til annet enn ett program. En steril hunnmaur, en arbeider, kan ikke bli dronning. Både fordi hun er ufruktbar, men også fordi det ikke er plass til et dronningprogram i hjernen ved siden av arbeiderprogrammet.
Når det vises til at mennesket er den eneste arten som bevisst påfører andre individer av samme art, andre arter eller naturen; ondskap, blir det påpekt at andre dyr også er onde. Spesielt rovdyr som dreper andre dyr. De utsetter sine medskapninger for lidelser i samme kategori som det mennesker gjør.
Og det er klart: Det er neppe noen fest å bli drept og spist. For den det går ut over. Men dette handler om overlevelse. Om et rovdyr unnlater å drepe vil det selv forgå. Om et menneske torturerer et annet menneske, hører det til sjeldenhetene at den torturerte blir spist etterpå, selv om torturen skulle medføre døden. Handlingene blir utført med et helt annet formål enn mat. Ondskap blir påført i en helt annen hensikt enn overlevelse.
Andre rovdyr er ikke sadister i den forstand et menneske er istand til å være det. Dersom en løve har kommet over et åtsel (ja, for rovdyr spiser åtsler når de har anledning), og har spist seg god og mett på det, kan gasellen trygt spasere innenfor rekkevidde, uten å være redd for å bli løvemat. Den dagen. Hva ville et menneske gjort? Knertet det, selvfølgelig.
Så i kraft av sine evner står mennesket i en særstilling i naturen. Samtidig er vi et naturens avkom og helt avhengig av våre omgivelser for vår livskvalitet. På grunn av våre mentale og moralske egenskaper har vi et spesielt ansvar for klodens ve og vel. Et ansvar vi for lengst har sluttet å ta. Vi har diskreditert oss selv til de grader at vi har lite å være stolte av i forhold til resten av jordens skapninger. Vi er de utvalgte som har løpt fra ansvaret og overlatt det til «noen andre». Synd, men sant.
PV
Publisert 6. februar 2008 21:37
Mennesket er et dyr. For noen et erkjent faktum. For andre en påstand de vil distansere seg fra. Å oppføre seg som et dyr assosieres nemlig ikke med standard skikk og bruk. Men som menneskehet betraktet er det vel akkurat det vi gjør? Oppfører oss som dyr. Og da i negativ forstand.
Mennesket er et forholdsvis spesielt utviklet dyr. Vi har overlegne mentale egenskaper. Og selv om vi fysisk sett er underlegne mange andre dyr, har mennesket en langt mer fleksibel kropp. Den kan læres til å utføre en hel haug med oppgaver. Bare et fåtall andre dyr er i nærheten.
Den mest sannsynlige teorien om vårt opphav, er at mennesket er en apeart. At mennesker stammer fra kloninger, eller andre inngrep, utført av utenomjordiske vesener; ansees for langt mindre sannsynlig. (Når det gjelder Ufoer har vi litt trøbbel med å skjønne hvor de kommer fra. Det er fryktelig langt til nærmeste, sannsynlig bebodde planet. Så hvordan reiser de?) Vi anser faktisk en guddommelig inngripen som mer sannsynlig. Litt erkeenglefiks på DNA i Briah, engleformatering i Yetzirah og vips, etc.
Mennesket er spesielt utviklet på området sjel. Jeg tror alle mennesker er guddommelige gnister, med en sjel som består av instinkter, fornuft og ånd. Instinktene deler vi med andre dyr. En overveiende del av klodens dyrearter er helt og fullt styrt av instinkter. De har rett og slett ikke lagringsplass til mer i den lille hjernen sin. Men ganske mange kan utføre handlinger som bærer preg av en form for tankevirksomhet. Så fornuften er noe vi deler med mange andre primater, mens ånd har vi helt for oss selv.
Selv om naturvitenskapen ganske lenge påsto at et vesensskille mellom «mennesker og dyr», var at «dyr» handlet etter instinkt. Er dette skillet nå i ferd med å bli visket ut. I alle fall hva angår en del velutviklede dyrearter. Det er ganske opplagt at en del aper, hvaler, hunder og rovfugler handler ut fra et tankemønster. Alt dette er dyr som dessuten er i stand til å huske hva de har lært av det som kan kalles «unaturlig atferd», og må således ha en form for hukommelse. Det er heller ikke tvil om at andre dyr enn mennesker har følelser. Følelsene er faktisk noe som tilhører våre instinkter.
Mennesker har bare mer av alt. Ganske så mye mer. Større tankekapasitet, læringsevne og følelsesregister. Dessuten vet vi forskjellen på godt og ondt. Og det vet ingen andre dyr. Vi har en fri vilje. Hvorvidt dyr har noe som ligner på noe slikt er tvilsomt. Jeg tror vår frie vilje er nøye bundet sammen med vår kunnskap om godt og ondt.
Innenfor mystikken er det betydningsfullt at mennesket er det eneste dyret som kjenner det gode fra det onde. Dette gir det mystiske mennesket et spesielt ansvar. Fordi vi er i stand til å bedømme våre handlinger og å forutse konsekvensene av dem. Vi er bevisst at vi har et valg. Vi kan avstå fra visse handlinger, fordi vi forstår at vi kan velge.
Vår kunnskap om godt og ondt hindrer oss ikke fra å gjøre slemme handlinger mot hverandre, og mot kloden vi bebor. Men ettersom menneskeheten er guddommelige vesener med en fri vilje, har vi tiltatt oss den retten: Å slå ihjel vår nabo, og å plyndre jorden for alt av verdi, pluss litt til. Men mystikere vet at vår frie vilje fordrer ansvarlighet. Og når menneskeheten må ta ansvar for sine handlinger får vi sikkert igjen for dem. På en eller annen måte. Før eller siden. Akkurat nå ser det jo ut som om det blir før.
PV
Publisert 2. februar 2008 00:00