merlins øyne
Desember 2007
Denne bloggen vil ikke nødvendigvis alltid omhandle okkulte temaer. Man vil også kunne oppleve at andre hendelser i verden blir offer for en analyse fra en magisk synsvinkel.
Manøvrering:
Hjem
Gradsbasert innhold
Arkivet
Publiserte kommentarer:
25.12.2007: Rasistiske
ytringer
22.12.2007: Vintersolverv
21.12.2007: Vi vanstyrte
18.12.2007:
Prinsesseartisten
12.12.2007:
Rovdyrforvaltning
9.12.2007:
Menneskemaskinen
3.12.2007: Livet
1.12.2007: James Lovelock
Bloggarkiv:
September 2007
Oktober 2007
November 2007
Utvalgte artikler:
Politisk
plattform
Døden
Tro
Okkultisme og vitenskap
Det ideologiske grunnlaget for bevegelsen Vigrid, Tore Wilhelm Tvedt, har kalt jøder for «ondsinnede mordere» og «parasitter som må renskes ut», i et intervju med VG. For det er han blitt frifunnet for påtale etter rasismeparagrafen; i det norske rettssystemet. Den siste frifinnelsen i lagmannsrett nylig opphevet av høyesterett.
Det er ingen tvil om at Tore Wilhelm Tvedt er en rasist av verste merke. Hans fremmedhat har tatt den mest vulgære form som tenkes kan. I antisemittisme, hvor sure oppgulp lett kan hentes fra all europeisk historie. I Tvedts rasisme ser man det groteske som hender når man bedriver etnisk generalisering. Man kan neppe finne vitenskapelig belegg for at jøder flest har holdninger som gjør dem til ondsinnede mordere, eller at de fører liv likestilt med parasitter. Tvedts rasisme bygger på overforenklinger og ublue generaliseringer. Men slikt slår an hos noen, og spørsmålet er om Tvedt skal få si hva han mener på den vulgære måten han ønsker å uttrykke seg, i det offentlige rom. Beskyttet av ytringsfriheten.
Undertegnede er en sterk forsvarer av ytringsfriheten. Det å kunne si hva man vil uten at det får drastiske konsekvenser (dvs. dersom man unngår injuriesøksmål), er et ubetinget gode i et samfunn. Samtidig er det nødvendig å ha lover som beskytter samfunnet mot de mest uheldige konsekvenser av menneskelig atferd. For eksempel da rasisme.
Og nå ønsker høyesterett at det blir trukket opp en grense for hva man i ytringsfrihetens navn kan si. At man ikke i ett og alt kan bruke ytringsfrihetens som skjold. Så hva er akseptable formuleringer? Tore Wilhelm Tvedt må gjerne avsløre seg som en avskyelig rasist i det offentlige rom, for meg. Og til det trengs formuleringer med noe saft. Spørsmålet er hvor mye? Og i hvilke fora rasismeloven skal komme til anvendelse.
Vigrid har et nettsted, der hele bevegelsens ideologi er utlagt. Vulgære og ondsinnede betegnelser angående jøder, florerer. Flere i samme kategori som dem Tvedt uttrykte til VG. Skal rasismeloven komme til anvendelse her? Eller begynner den først å gjelde når Tvedt gir intervju i VG?
I utgangspunktet synes jeg Tvedt skal få skrive og publisere hva han vil på sitt eget nettsted. Det er like greit å vite hvor man har dem. Den eneste måten å få kunnskap om Vigrid på, er at meningene befinner seg innenfor rekkevidde i det offentlige rom. Tvedts ideer vil nemlig appellere til noen. I et moderne og godt fungerende samfunn, riktignok ikke så mange. Fordi den norrøne religion, innsauset med troen på den ariske rases overlegenhet, ikke er hva den allmenne, åndelige søken er rettet mot. Men allikevel. Bevegelsen bør holdes i dagslys.
Tvedt må få lov til å si at han ikke liker jøder, og at han ikke tror at Hitler utryddet særlig mange, om noen. Å ikke like jøder er Tvedts problem, og ikke noe jøder trenger ta ille opp. Tvedt har større problemer med troverdigheten når det gjelder utryddelsesleirene. Bevisene er rett og slett for overveldende i Tvedts disfavør. Men å mene og si at man ikke synes om jøder, og at de bør deporteres, må i ytringsfrihetens navn være ok. Men det går muligens en eller annen grense når man kaller alle jøder «ondsinnede mordere» og «parasitter som må renskes ut»?
PV
Publisert 25. desember 2007
22:10
Jorden endrer banevinkel i forhold til solen, og det var vintersolverv 22. desember kl. 07.08. I Trondheim var solen oppe i fire og en halv time (10:01 - 14:32). Frem til nyttår blir dagen 11 minutter lenger i Trondheim.
Det var for øvrig to hundre år siden dikteren Johan Sebastian Welhaven ble født.
Jeg har ikke ord!
Det vil si; selvfølgelig har jeg det. Men hvilke av dem skal benyttes? Man har lyst til å være nordlending, slik at det er mulig å servere noen skikkelige regler med saftige banneord. Og nå snakker jeg til den norske regjering. Bestående av «det Kongelig norske Arbeiderparti» (jada, jeg vet det ikke heter det), og de underkuede, men nødvendige flertallsmedløpere: De to S'er: Hva slags vanstyre er det egentlig vi er utsatt for?
Og da tenkes ikke bare på klimaløftene. Der månelandingen krasjet rett etter Bali.
Men også på eldrepolitikk, helsenorges tilstand, vitenskapelig forskning, kollektivtrafikktilbud, finansministerens løfte om å gå av om ikke barnehagekøene ble historie innen kommende årsskifte. (Jada! Gå av, Kristin Halvorsen. Vær voksen: Ta ansvar!) Det er greit at kommunene er selvstyrte. At det er lokalpolitikerne som til syvende og sist sitter med ansvaret. Men når man ser at såpass meget går dit høna sparker på sentrale livskvalitetsområder, er det på tide at man tar opp en seriøs dialog med dem som åpenbart ikke får det helt til.
Når gamlinger må bo på lager, på trimrom eller på gangen. Fordi poster på sykehjem er stengt grunnet personalkutt. Da tar statsråd for finans og kommunal regjeringsbilen og foreslår kommunikasjon om problematikken. På en eller annen måte må man finne løsninger. For etter min mening er det hele et organiseringsproblem. Der det dreier seg om at alt for mange hoder bestemmer hva alt for få hender skal gjøre. Der det over lengre tid er blitt kuttet i det ytterste leddet, altså de som pleier og steller, i staten og i alle kommuner. Der antallet lederstillinger har økt dramatisk, mens de som skal utføre arbeidet er blitt færre og færre. Slik kan man neppe ha det på lengre sikt, og forvente at det skal fungere.
Så det dreier seg ikke bare om penger. Det dreier seg i høyeste grad om at det må bli færre ledere på alle nivåer, og flere utførere der hvor de som skal ha nytte av tjenesten, befinner seg.
I nyhetsbildet er det likevel regjeringens klimafallitt som for tiden er hovedoppslaget. Der «det Kongelig norske Arbeiderparti» igjen har vist sitt sanne ansikt. Var det annet å vente, spør nå jeg? Slik som regjeringen nå fremstår klimamessig, slik har Arbeiderpartiet alltid fremstått. Miljøpolitikken til partiet har alltid vært en katastrofe. Har Arbeiderpartiet hatt valget mellom arbeidsplasser og miljø, eller kostnader og miljø; har miljø alltid tapt.
Og nå er det blitt for dyrt å fange CO2. For dyrt? Når man tror man kan redde klodens klima, og det tror offisielt regjeringen Stoltenberg, kan prisen da bli for høy? Spiller det noen rolle om det koster 2 eller 5 milliarder? Når milliarder er det vi har å rutte med? Om vi kan frembringe teknologiske nyvinninger og samtidig gjøre klimaet en kjempetjeneste: Da (unnskyld uttrykket:) er faen meg ingen pris for høy! Hæstkuka og mærrfetta!
Så! Vi vanstyrte ser på. At mange områder som er sentrale for en god livskvalitet, forfaller. Og dette handler ikke om partipolitikk. At jeg vil Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet til livs. Jeg tror ikke det blir noe bedre med de andre, det være seg Fremskrittspartiet eller Høyre/sentrumsalternativer. Både stat og kommuner vil forbli akkurat like topptunge. Og alle økonomiske kutt ville ramme hendene. Så vi behandles som tyver etter sharialover: Hender er det som kuttes av. Men det er som sagt bare et organiseringsspørsmål...
Ha en flott jul!
Fina Samtir
Publisert 21. desember 2007
22:00
Jeg føler meg kallet til å blogge litt om Märtha Louise. Vår allsidige prinsesse; rytter (vel, det er vel egentlig forventet av kongelige at de kan behandle en hest?), forfatter, pedagog, resitatør og sanger. Og også synsk og engleseende. 50 prosent selvstendig næringsdrivende og 50 prosent blåblodig. Hundre prosent heks? Prinsessens hattehylle er faktisk utrolig innholdsrik. En kan bli forvirret av mindre.
Mitt kall på bakgrunn av «nyheten» om at Märtha har vært på julebord, og lest erotiske eventyr. Engasjert som underholdningsinnslag, da. Og ordet lest med ettertrykk. Ikke er jeg helt oppdatert på om prinsessen har lært seg å fortelle, men sist jeg så henne i rollen som resitatør (kanskje «oppleser» er bedre?), satt hun med en bok i fanget, som hun konsulterte med jevne mellomrom. Å anta rollen som eventyrformidler med en bok foran øynene, er amatørmessig. Har prinsessen ingen ambisjoner på egne vegne? Eventyrfortellere forteller. De leser ikke opp! Og Märthas oppleserstil er stiv og nervøs. Med liten innlevelse og beskrivende stemmebruk. Prinsessefaktor: 10. Artisteri: 0.
Jeg har ikke helt fått med meg om Märtha skal på julesangturné med noen dyktig, mannlig sanger og et knallkor denne julen? Sant og si er julekonserter av ringe interesse. Så det blades forbi den typen annonser. Kanskje det ble med den ene gangen? Da hun for et par-tre år siden hadde med seg Sigvart Dagsland på julesangturné. En mann som unektelig kan synge. Det peneste jeg kan si om prinsessens sang, er at hun stort sett treffer tonen. Hun har en tynn, pistrete «ungpikestemme» uten trøkk og særegenheter. Det er forferdelig mange kvinnelige sangere i dette landet som går utenpå Märtha Louise. Jeg er glad jeg ikke var Sigvart Dagsland. Dama bør ikke synge solo offentlig.
Personlig oppfatter jeg prinsesse Märtha Louises kulturformidling som en artistforretning uten noen artist.
Så hvorfor gjør hun det egentlig? Det kan umulig være fordi hun synes hun trenger oppmerksomheten. Märtha Louise kan knapt bevege seg utenfor markagrensen før hun får oppmerksomhet så det holder. Gjør hun det fordi hun tror hun er god? Har hun slike nesegrusbeundrere rundt seg, at det har gitt henne et selvbilde som viser at hun har noe unikt og interessant å komme med? Når sannheten er: Hadde hun ikke vært prinsesse, så hadde Märtha Louise ikke kommet utenfor husets fire vegger med sitt «artisteri».
Trenger hun pengene? Ikke egentlig. Hadde hun valgt å være heltidsprinsesse, ville hun blitt godt forsørget av fellesskapet. Så det er kanskje derfor hun gjør det? Fordi hun ikke ønsker å bli forsørget av oss? (Bare 50 prosent, sånn inntil videre?) Og det kan jo sees på som et høyverdig motiv. Litt som å ønske å slutte å være sosialklient.
Da synes jeg kanskje engleskolen er hennes beste alternativ (dersom hun ikke heller vil begynne å praktisere som fysioterapeut på et sykehjem på østkanten?), som fremtidig inntektskilde. Nå har verden riktignok bare Märthas egen forsikring om at hun kan se engler. Men det har vi for vår del forståelse for. Så dersom hun kan lære folk å komme nærmere sin egen kjerne (eller hvordan det skal formuleres), greie å kontakte engler, og få noen smarte tanker ut av det, så får allmennheten kanskje nytte av Märtha Louise?
D.K.D.G
Publisert 18. desember 2007
22:32
Det er bare å innrømme det: Jeg har fordommer mot sauebønder. Det er en gjeng med utrolig liten endringskompetanse. Og de få som måtte ha det, blir så uglesett av sine kolleger at de enten gir opp å være sauebønder, eller holder en så lav profil at de i praksis er usynlige.
Jeg snakker om sauebønders evne til å ta inn over seg at flertallet av den norske befolkning faktisk ønsker store rovdyr i naturen. For det er det tilsynelatende liten vilje til.
To saueeiere i Ottadalen tok konsekvensen av at det kan være store rovdyr i naturen. Den ene begynte med gjeting. Den andre skaffet to pyreneerhunder (svære beist med en mankehøyde på 70 - 80 cm, 50 - 70 kg tunge - ulv samme mankehøyde, 30 - 50 kg.) som gikk på beite sammen med sauene. De hadde så lite rovdyrtap i besetningen at de andre sauebøndene mente det var ukollegialt. Ingen av de to er sauebønder i dag. Men de beviste at det gikk an.
Nå har jeg en kullsviertro på at sauebøndene i Norge kommer til å sørge for å plaffe ned det som måtte komme av ulv og bjørn i deres beitemarker. I overskuelig fremtid. De har ingen planer om å endre driftsmåte. Det blir som i en revy fra gamle Tramteateret: «Det enkleste er pistol» (her: gevær) «Vi kommer til å fortsette å slippe sauene våre til fjells uten tilsyn», sier de; «fordi det er det eneste som er økonomisk forsvarlig».
Men det går an å kombinere ulv, bjørn og sau. Det trengs bare litt endringsvilje blant bønder som holder sau.
Ser man det fra rovdyrenes side, er det jo opplagt hvorfor de foretrekker sau: En mengde mat på et brett, som det krever minimalt med energi å ta livet av, bære bort og lagre. Rett og slett en rovdyrdrøm. For et menneske blir det som å ha vunnet i lotto. Da lar de færreste være å hente gevinsten. Men dess mer slit det blir å hente ut premien, dess mer sannsynlig blir det at man lar være.
Den dagen sauebøndene slutter å servere rovdyrene maten på fat, den dagen vil rovdyrtapene gå ned. (Sikkert de andre sauetapene også. Ser man sauetap under ett for en sesong, er nemlig en forsvinnende liten del forårsaket av rovdyr.) Dersom man gjeter bør det være fullt mulig å få tap av sau drastisk redusert. Har man gjeterhunder som tar mesteparten av voktingen vil ulykker fortsatt kunne skje.
For meg er det uforståelig at noen kan bli så forstokket i hodene sine at de rett og slett ikke aksepterer store rovdyr i naturen. De sier at ulv og bjørn ikke er noen naturlig del av norsk fauna. Underforstått: At det var riktig å utrydde dem da vi faktisk gjorde det. Og at de pokker ikke skal tilbake igjen! Snakker om å være historieløs og uten langtidsminne.
Får jeg valget mellom store rovdyr og sauebønder er det liten tvil om hva jeg velger. Vekk med sauebøndene!
Dagens hovedproblem er at sauebøndenes syn blir stilltiende akseptert av politikerne. Politikerne har jo heller ikke skjønt hvordan de skal takle de store rovdyrenes tilbakevending til norsk natur. Bare det å forsøke å vedta hvor ulv skal oppholde seg. Et streifende flokkdyr? For så å tillate henrettelser hver gang det byr seg en anledning, og til å bortforklare det når man «tilfeldigvis» skyter den tispen man ihvertfall skulle spare. De uheldige bjørneangrepene i Sverige kom egentlig svært beleilig.
For journalister liker da sannelig å skremme folk. Hørte jeg?: Fugleinfluensapandemi. Monsterbølgen. Morderbjørner. Et lite utvalg bare. Så tap av menneskeliv på grunn av bjørneangrep blir selvfølgelig berettet om til minste detalj i malende ordelag. Og når store rovdyr dreper mennesker, skal det lite føleri til før en opinion lar seg snu.
De aller fleste rovdyr angriper bare mennesker i ekstreme situasjoner. Det er vel egentlig bare isbjørner som ser på mennesker som et naturlig byttedyr? De andre rovdyrene skyr oss og stikker av. Og har så mye skarpere sanser at de har forsvunnet lenge før en av oss måtte dukke opp. Skulle uhellet være ute, har jeg sans for Lars Monsen-metoden: «Hei bjørn/ulv! Menneske her, beklager at jeg forstyrrer, men nå stikker jeg og skal ikke forstyrre mer», og så forsvinne baklengs ut av syne.
Politikerne må snart vise at de mener noe med fredning av ulv og bjørn, og ikke tillate den målrettede avskyting som finner sted. De får heller tvinge sauebøndene til å drive i pakt med den naturen de faktisk er en del av.
PV
Publisert 12. desember 2007
20:15
Vitenskapen har alltid vært fascinert av koblingen mellom mennesket og maskin. Og stadig nye gjennombrudd i digital sektor har gjort at denne engang fjerne drømmen om å kopiere den menneskelige bevissthet i en maskin, synes nærmere og nærmere. Sist torsdag (6.12.) kunne man iaktta en kladas montert på hodet til en rotte, i NRKs populærvitenskapelige magasin Schrödingers katt. Ved hjelp av en fjernkontroll kunne en forsker sende impulser til rottehjernen gjennom kladasen, og på den måten kontrollere atferd. For undertegnede virket det hele mer som drømmen til en eller annen sinnssyk diktator, enn et vitenskapelig fremskritt.
Forsøket reiser to problemstillinger. 1: Det beviser at det er mulig å overstyre rottehjerner ved tilførsel av formodentlig kraftigere, elektriske impulser til bestemte deler av hjernen. Dersom det samme er tilfelle overfor menneskehjerner, kan det få uanede konsekvenser den dagen det blir påbudt å operere inn en liten datachip i alle nyfødte. 2: Det gir en hypotese om at forskere på dette feltet ser bort fra en del menneskelige egenskaper i sin iver etter å kopiere menneskehjernen i en datamaskin. Ettersom de da anser å ha skapt et «kunstig» menneske.
Men hvordan gjenskaper man det underbevisste i en datamaskin? Det menneskelige følelsesregister? Evnen til å oppfatte og tolke kroppsspråk? Kan personlighet kopieres? Sitter hele den menneskelige bevissthet i hjernen?
Et menneske er i sannhet en finurlig maskin. Min respektløse påstand er at disse finurligheter ikke kan gjenskapes på en harddisk. Det vil alltid være mulig å se forskjell på en robot og et menneske. Uansett hvor avanserte roboter det ble mulig å lage. (Og der er vi faktisk ganske optimistiske hva gjelder protesesektoren. De kan komme til å tjene noen nyvinninger på robotmarkedet.)
Problemstilling nummer 1 er langt mer skremmende: Ikke det at vi tror det noen gang blir sykehuskapasitet i verden til å operere inn en databrikke i alle menneskehjerner, så ser vi at impulsoverstyring er mulig på laboratorierotter i dag. Riktignok med en svært upraktisk sender/mottaker festet til hodet. Men allikevel. Rotta lot seg fjernstyre som en liten bil.
Og det ville selvfølgelig betinge en rimelig diger hær med overvåkere, dersom nå alle hadde en digital kontrollant i hodet. Så... Men allikevel: En brikke som registrerte alt du foretok deg. Vel, det datamaskinen kunne skjønne noe av da: GPS, kroppstemperatur, blodtrykk, virksomme organer, etc. Hvor mange tabber kunne man gjøre før forbindelse ble opprettet til «Komiteen med autorisasjon til å terminere»?
Til sist må det være tillatt å nevne at hjerneforskning hittil har gitt oss masse ny kunnskap. Det må være lov til å ha tiltro til at den vil fortsette å gjøre det, selv om man kan være kritisk til en del forskningsfelt. I Det Gyldne Daggry er vi jo egentlig optimister av natur.
Ha en fin dag!
Fina Samtir
Publisert 9. desember 2007
15:50
Jeg tror det strømmer en livsenergi gjennom universet. Der forutsetninger for liv finnes, vil liv oppstå. Og utvikle seg i pakt med de fysiske omstendigheter. Jeg tror altså ikke at vi er alene i kosmos. Men at det finnes tusenvis - eller et hvilket som helst annet, vilkårlig tall - av søsterplaneter spredd rundt i bane under gunstige stjerner.
Naturvitenskapen gir en brukbar beskrivelse av hvordan livet har oppstått og utviklet seg på jorden. Der den mangler fullgode forklaringer, er der hvor «kvantesprangene» oppstår. Nemlig der hvor livet har utviklet seg fra å være en art, til å bli en annen. Dette er et av livets store mysterier. Hvordan skjedde det? Finnes det manglende mellomledd? Og i så tilfelle: Hvor? Det finnes få glidende overganger i livets utvikling. Utviklingen går i sprang. Fra flygeøgler til fugler. Fra aper til mennesker. For undertegnede er det her forestillingen om en gud kommer inn. Som en intelligent skaper, med en «styrt» utvikling. (Se kommentaren Tro.)
I utgangspunktet betrakter jeg alt liv som «hellig». Også den maten vi spiser hver dag, var et hellig liv en gang. Enten man er vegetarianer, eller alteter. Så livets hellighet innebærer ikke nødvendigvis at man ikke kan ta et liv. Men at det skal ha en hensikt og et formål. Et menneskeliv er ikke nødvendigvis mer «hellig» enn annet liv. Alt henger sammen med alt, og for at alle ting skal fungere optimalt må systemet være i balanse. (Noe det selvfølgelig ikke er i øyeblikket, se bare nedenunder.)
Men jeg er samtidig så elitistisk at jeg tror at bare mennesker har en individuell sjel. Og at hver sjel er en gnist av det guddommelige i universet. Jeg tror tanken bak vår plassering var at vi skulle ta vare på jorden, og pleie den som om den var vår egen hage. At den skulle være like ukrenkelig for oss, som om den var vårt eget hjem. Med andre ord: En plan som skar seg totalt.
Jeg tror at én av de store forskjellene på mennesker og andre dyr, er at vi har en klar oppfatning av oss selv som noe atskilt fra omgivelsene. En tydelig selvoppfattelse. Dette kan fort føre til selvsentrering. Og som menneskehet, og innbyggere av den eneste beboelige planeten innen realistisk rekkevidde, har vi absolutt opptrådt selvsentrert. Vi har hugget, plyndret, brent og sprøytet mer enn godt er. For å berike oss selv, og for å leve behagelige liv. Det får vi ifølge Lovelock snart betale for.
Et menneskeliv består av en lang kjede med forandringer. Det er vanskelig å ta inn over seg at vårt liv i tiden er en, stor endringsprosess. Men det er likefullt nødvendig, dersom man skal få et perspektiv på livet utover det materielt, dagligdagse. Våre liv er både en del av en større helhet, og noe helt individuelt. Som individer spiller vi mange roller på livets arena, og vi velger i stor grad hvem vi vil fremstå som. De valgene vi tar vil forme våre liv.
Mennesket kan velge mellom minst to hovedroller. Offerrollen. Og rollen som bevisst og ansvarlig, voksent menneske. Den første rollen kontrolleres av omstendighetene og livets tilskikkelser. Mens den andre tar kontroll over tilværelsen, og ansvar for egne handlinger. Dersom man ikke er et offer for katastrofer, kan man i stor grad styre livet sitt slik man vil, om man bestemmer seg for det.
Og i lys av verdens elendighet: Bestemme seg for å ha en optimistisk livsinnstilling, og dyrke et lyst og balansert sinn.
D.K.D.G
Publisert 3. desember 2007
22:40
Britisk vitenskapsmann og oppfinner - født 26. juli 1919 - opptatt av forurensningen av atmosfæren siden midten av 1950-tallet. Nå om dagen kanskje mest kjent som opphavsmannen til Gaia-tesen. Var nylig i Oslo, og ble der grundig intervjuet av magasinet Rolling Stone («The Prophet», RS 1038, 1. november 2007).
I 1957 fant Lovelock opp en Electron Capture Detector, en såkalt ECD. Den kunne måle svært lave konsentrasjoner av gasser i atmosfæren. Og har blant annet vært brukt til å påvise DDT-forurensning, og i 1973 til oppdagelsen av at industrielt produserte kloroflourkarboner tærte kraftig på ozonlaget. Lovelock forsket en god del på ozonlaget og det voksende hullet i det etter dette. Han ble tidlig oppmerksom på tendensene til global oppvarming. Men da hadde han allerede formet sin Gaia-tese, og la ikke spesielt brett på temperaturstigningen. Den ville ordne seg selv, mente Lovelock da.
Gaia-tesen - noen kaller den en teori, men det er å ta litt i - går ut på at kloden er en levende superorganisme. Og ikke bare en død stein som går i bane rundt en stjerne. Denne superorganismen er selvregulerende. Også når det gjelder klima. Så istedenfor å la seg uroe av det han fant i atmosfæren, sa Lovelock kjekt: «Gaia is a tough bitch». Og regnet med at jordens selvregulerende systemer skulle kompensere for økning i gjennomsnittstemperaturen.
Det var ikke før i 2004 Lovelock ble bekymret. Da hadde han oppdaget den smeltende isen i Arktis, og fått forståelsen av hva som hadde skjedd på kort tid. På vei hjem fra en rekke samtaler med vitenskapsfolk om disse ting, slo det Lovelock at motstandsdyktigheten i klodens autopilot var brutt ned - immunforsvaret ødelagt. Samtidig som det ikke ville være mulig å gjøre noe med det.
James Lovelock sier at alle klimatiltak vi måtte komme på, bare vil være kosmetikk. At det er for sent å gjøre noe for å stoppe den globale oppvarmingen. Den vil bare fortsette, uansett. Men ettersom han er en realistisk person, og ser at hans syn kan være feil, er han selvfølgelig ikke motstander av CO2-reduserende tiltak. Selv om han mener det er gal bruk av kreativiteten å lete etter alternative energikilder, og også påpeker at klodens 6,6 milliarder mennesker ved sitt åndedrett bidrar med 25 % av CO2 i atmosfæren. Lovelock sier at kreativiteten må brukes der hvor den trengs; til forberedelse på det som vil komme.
Lovelock hevder at prognosene for temperaturstigning, som blant annet FNs klimapanel har beregnet; er alt for optimistiske. Han spår at innen år 2020 vil tørke og ekstremvær for alvor påvirke hvor folk kan bo og brødfø seg. Og da ikke bare i Afrika. I 2040 vil Sahara nå inn i Europa. Ørkenene i USA og i Kina vil gjøre store områder ubeboelige der. Berlin vil være like varm som Bagdad. Folk må flytte nordover og sydover og til områder som ligger i høyden. Hevet havnivå vil minske jordens landareal betraktelig. Hele land vil bli utradert. I 2100 tror Lovelock dagens nesten 7 milliarder jordboere vil være redusert til omkring 500 millioner. De som vil overleve bor i Canada, på Island, i Skandinavia og rundt det arktiske basseng.
Så Lovelock mener kreativiteten må legges i det å forberede seg. Menneskene har etter hans syn to valgmuligheter: Vi kan gå tilbake til å være jegere og samlere og leve i pakt med naturen. Ettersom Lovelock ser ut til å like de behagelige sider man kan finne ved moderne sivilisasjon, foretrekker han at menneskeheten tar et sivilisert veivalg. At vi bruker vår kunnskap til å finne alternative dyrkningsmedia for jord som ikke lenger kan brukes. Til hvordan vi får avsaltet havvann til å smake som godt drikkevann. Til å bygge de optimale atomkraftverk. Til å genmanipulere mat til å tåle fremtidens belastninger. Og til å finne effektive metoder som kan trekke CO2 ut av atmosfæren. For eksempel ved algeoppblomstringer i havet.
Alt det James Lovelock mener og tror bygger på hans Gaia-tese og hans menneskesyn. Ifølge Lovelock er mennesket i bunn og grunn fremdeles et stammevesen, og lite villige til å ha mye strev for dem som ikke tilhører stammen. Han mener med andre ord at mennesket i sitt indre fortsatt er et steinaldervesen. Og at det bare er de materielle omstendighetene rundt oss som har gjennomgått drastiske endringer. Han hevder også omstridte, tekniske løsninger så som atomkraftverk og genmanipulering av mat. Dette gjør han fordi han mener at vi ikke har tid til å lete etter noe som kan skaffe oss nok elektrisk kraft. Lovelock sier at farene ved atomkraftverk er grovt overdrevet. Han tror heller ikke genmanipulert mat vil være helseskadelig. Han mener vi ikke har tid til noe annet enn å bruke teknologiske løsninger vi allerede besitter.
For egen del vil undertegnede anføre at pessimisme og optimisme er valg. Man trenger ikke la sitt pessimistiske fremtidssyn gå ut over humøret. Det gjør heller ikke James Lovelock.
D.K.D.G
Publisert 1. desember 2007
14:00