merlins øyne
April
2008
Denne bloggen vil ikke nødvendigvis alltid omhandle okkulte temaer. Man vil også kunne oppleve at andre hendelser i verden blir offer for en analyse fra en magisk synsvinkel.
Publiserte kommentarer:
26.4.2008: Bekjennelser om
fordommer 1
21.4.2008: Sverdet i
steinen
17.4.2008: Per Egil Hegge -
og sånn
13.4.2008: Topptungt?
8.4.2008: Mora mi rydder
etter meg
4.4.2008: Tuppen og
Lillemor
Manøvrering:
Hjem
Gradsbasert innhold
Arkivet
Blogg
Bloggarkiv
Jeg innrømmer det: Jeg har fordommer. Denne gang skal jeg bekjenne den om sauebønder. Den fordommen handler særlig om sauebønders forhold til rovdyr i naturen. Jeg synes de bruker mye mer energi på å bli kvitt store rovdyr (gaupe, jerv, ulv, bjørn), enn de bruker på å pønske ut metoder til å drive dyrehold i sameksistens med rovdyr. Selv om mange sauebønder påstår det motsatte, så er faktisk rovdyr en del av naturens skaperverk. Og av den nordiske fauna. Ikke uten grunn.
Vi ser det for øyeblikket tydelig på stammene av såkalt større nyttevilt. I enkelte strøk av landet er det så mye av det, at det er til skade for skogen de lever i. Dette viltet er det i dag stort sett bare mennesket som jakter på. Og mange steder er det åpenbart et for lavt trykk på stammene. Vi hadde hatt god bruk for litt hjelp fra ulv og bjørn for å holde hjorteviltet på et akseptabelt nivå.
Men de få rovdyrene som har overlevd bøndenes ulovlige klappjakt, synes det er for vanskelig å jakte sitt naturlige bytte. Slik den norske saueholdkulturen er, er det blitt greiere å forsyne seg av sauebøndenes dyr. Disse er nemlig langt enklere bytte enn større hjortevilt. Den overveiende delen av sauebøndene i Norge har dyrene sine i utmark i beitesesongen. Langt de fleste flokkene er uten tilsyn annet enn høyst sporadisk, fra de slippes om våren til de fanges inn igjen om høsten. Sauenes kondisjon og gemytt gjør at de få rovdyr naturen huser, finner dette byttet såre enkelt. Sett fra bjørn og ulvs synspunkt er det sløsing med energi å jakte hjortevilt når det er så lett jakt i saueflokkene. Rovdyr er ikke teite.
Min fordom denne gang har også sin årsak i sauebønders uvilje mot å tenke nytt. At de nekter å tilpasse seg forandrede omstendigheter. Og at de i tillegg aktivt jakter på rovdyr som er i ferd med å etablere seg innenfor det som bøndene oppfatter som sitt revir. Enten jakten er lovlig eller ikke. Jeg skjønner at de ser på jakten som en måte å beskytte levebrødet sitt på. Så de tror åpenbart at dette er et slag de kan vinne. At det skal være mulig å utrydde ulv og bjørn på nytt. Det er ikke å anse som usannsynlig. Men er det ønskelig? Sett fra naturens synspunkt? Mennesket har ved sin påvirkning skapt økosystemer som ikke er i balanse. Dess nærmere daglig, menneskelig virksomhet naturen befinner seg, dess sterkere er ubalansen. Bare Gud har utryddet flere arter enn oss. Mulig det er på tide å ta skjeen i en annen, og mer vennligsinnet hånd?
Det er ikke sånn at jeg er motstander av sivilisasjon. Men jeg tror det er mulig å leve sivilisert, og likevel mer i balanse med naturen enn den moderne del av menneskeheten gjør i dag. Derfor synes jeg sauebønder er bakstreverske. Naturen trenger store rovdyr. Men rovdyrene trenger også hjelp til å finne tilbake til sine opprinnelige byttedyr. Denne hjelp kan ytes ved at det blir vanskeligere å jakte sau enn hjortevilt, f.eks. Det bør ikke være noen umulig oppgave for sauebøndene å finne opp metoder for å overleve som næring, selv med store rovdyr tett innpå. Det ville være fornuftig bruk av energi.
Finnes det ikke en fagforening som tar seg av slikt?
Fina Samtir
Publisert 26. april 2008 21:21
Merlins øyne hvilte på britenes konge. Det var ikke mye igjen av Uther Pendragon nå. For noen dager siden hadde soldatene hans dratt ham til striden i en seng. Men nå var det over. Det var en slags fred. Uther Pendragon hadde vunnet. Men selv hadde han bare dager, kanskje timer, igjen av livet. Han var innskrumpet. Bare halvdelen av hva han en gang hadde vært. Men bestemt var han fortsatt. Og Merlin hadde nok en gang brakt temaet på bane. Uther hadde vært like urokkelig som tidligere. Så var han blitt stille. Tankefull. Og tiden hadde gått. Kongen så ut som om han hadde sovnet. Merlins øyne ble sløret av tanker.
-
Vortigerns profet, sa Uther plutselig.
Trollmannen rykket til. Det var lenge siden noen hadde brukt det
tilnavnet på ham.
- Vortigerns profet, gjentok Uther; - hvilke syner har du for gutten?
Gutten - i dette tilfellet - hadde sånn sett sin egen historie. Gutten var resultatet av noen fiksfakserier Merlin hadde drevet med for flere år siden. Da han hadde gitt Uther lignelsen til Gorlois, greven av Cornwall, for at kongen i denne skikkelsen kunne besøke grevens hustru, Ygraine. Alt mens greven selv lå beleiret av Uthers tropper, i et annet slott i Cornwall. Greven - altså nå Uther - tok en pause fra stridighetene, og sammen med to væpnere - Merlin og en ordentlig væpner, men Uthers - red han hjem og hadde seg litt med fruen. Dagen etter gikk den virkelige greven rett inn i Uthers saks, og betalte for det med sitt liv. Gutten som kom ni måneder senere, ble overlatt i Merlins varetekt. Uther satset nemlig på en ektefødt sønn med grevinnen fra Cornwall. Som han beilet til seg da hennes sørgeperiode var over.
Men ingen prins kom til verden. Og ingen i Uther Pendragons britiske rike hadde noensinne hørt om gutten.
Kongen kremtet oppfordrende.
-
Arthur kommer til å skape fred i ditt
rike, sa trollmannen; - han vil gjøre store erobringer, og bringe større
glans til den britiske trone. Han vil bli husket i hundrevis av år etter sin
død. Både for ting han gjorde og for ting han ikke gjorde. Arthur vil
bli sagnkongen fremfor noen.
- Svaret er likevel nei, sa Uther Pendragon; - gutten skal ikke bringes frem. Vi
har diskutert det lenge nok. Lot og røvergjengen hans kommer til å rive
ham i fillebiter lenge før Arthur fra dine syner, greier å skape fred i
riket. Han er en ingen, Merlin. At du har syner er for meg ingen garanti
for at han overlever mer enn fem minutter etter min død, uansett hvor mye
arving jeg har gjort ham til. Han er 12 år! Han har aldri ledet noen
armé. Han har aldri sett en slagmark. Han kommer fra ingen steder. Han har vokst opp i et slott midt i
skogen, hos en ridder sangerne for lengst har sluttet å synge om. Denne
ridderen vet knapt nok hvem han har fostret. Du har skjult Arthur godt,
Merlin. Så godt at det må enda en legende til, dersom synene dine skal
gå i oppfyllelse.
Merlin tolket de påfølgende lydene som en kongelig latter.
- Tror du Ambrosius ville brakt gutten til hoffet, om han hadde vært i min situasjon?
Uther henviste til sin bror og forgjenger, som hadde ledet kampene for å fri England for saksere, og som hadde samlet alle briter under én hærfører. En rolle Uther Pendragon akkurat nå hadde. Og som ingen for øyeblikket kunne arve. Og nevnte Ambrosius ville i Merlins øyne aldri ha satt seg i en sånn situasjon som det Uther hadde gjort. Ambrosius hadde nemlig tålmodighet når det var nødvendig. Han ville ha tatt livet av greven av Cornwall først. Og beilet til grevinnen etterpå.
- Kommer du til å slåss mer? spurte
trollmannen, heller enn å besvare Uther.
- Hva tror du, smilte kongen.
- Da ønsker jeg å bruke sverdet ditt som Uther Pendragons testamente, sa
Merlin.
- Skal du forklare meg hva du tenker, eller er dette bare noe jeg skal
gå med på uten videre?
- Dette skal du gå med på uten videre. Dette krever ingenting av deg.
Annet enn sverdet.
Kongen viste med en håndbevegelse til sverdet, som hang på et stativ
sammen med hans øvrige våpen. Merlin hektet sverdet ned, og forsvant fra
værelset.
Uther Pendragon levde fortsatt morgenen
etter. Han var endatil påkledd da Merlin bad om foretrede. Uten et ord
rakte trollmannen sverdet til kongen. Kongen trakk det fri fra sliren. Øynene hans
ble trukket til noe som var gravert inn innerst på sverdbladet. Han
leste høyt:
- «Den som trekker ut dette sverd, er den rettmessige konge over
britene». Det må jeg si. I ekte gull. Hvordan går historien videre?
- Jeg har gjort noen forberedelser utenfor kirken. Du må greie å komme
deg dit, sa trollmannen.
Kongen lo. Med en mine som klart sa at han mente Merlin overvurderte
kreftene hans. Så gikk det en skjelving gjennom kongens kropp. Latteren stilnet.
Med et forbauset uttrykk i ansiktet reiste han seg fra stolen, og trakk
en ullkappe ned fra en knagg. Han slo den som seg. Mumlende.
Da de kom til kirken og Merlin
forklarte kongen hva han skulle gjøre, nektet han.
- Har du fått meg ut hit bare for at jeg skal slå kampsverdet mitt
istykker mot en ambolt? «Støt sverdet ovenfra og ned, som om du skulle drive det tvers
gjennom ambolten», hermet Uther.
- Bare gjør som jeg sier, sa Merlin oppgitt; - så ordner jeg resten. Kom
igjen. Ikke krangle nå.
Kongen snøftet misfornøyd. Men så løftet han sverdet over hodet og drev
det av alle krefter inn i jernet. Han slapp det med et forbauset utrop.
To tredjedeler av bladet var forsvunnet inn i ambolten og steinblokken
den sto på. Uther tok etter hjaltet igjen og ville trekke sverdet ut.
Gikk over til å bruke
begge hender. Så løftet Uther Pendragon blikket og så på trollmannen.
PV
Publisert 21. april 2008 23:12
De som har fulgt denne bloggen litt, kan
ikke ha unngått å legge merke til at vi ikke har mye til overs for
journalister. Med noen få, hederlige unntak. Et av dem er Per Egil
Hegge. Vel, strengt tatt er vel mannen egentlig pensjonist og ikke
journalist. Men han har fortsatt en daglig språkspalte i Aftenposten.
Om jeg ikke får lest noe annet
i papirutgaven, så prøver jeg å få med meg Per Egil Hegge. Både fordi
det er underholdende og tankevekkende, og fordi det stadig er noe å
lære.
Noe annet som antagelig også har slått eventuelle lesere, er at denne bloggen er opptatt av språk. Helst skal det selvfølgelig både være elegant formulert, og korrekt. Men i alle fall korrekt. Da er det alltid greit med litt input. Og der er Per Egil Hegge god å ha. Også hva angår det elegante, faktisk. Hegge henger seg av og til opp i visse uttrykk som går igjen i skrift og tale. Da kan det ofte være nyttig å legge seg Hegges formaninger på sinne. Men særlig får makthavere og mediefolk på pukkelen hver gang de alle sammen har lagt seg til identisk formulering. Som f.eks. i forhold til. Alt ble - vel, er - plutselig i forhold til. Hegge kaller det forholdismen. Og i forholdismen kommer vi til å bli, til det fødes en ny formulering som alle skal ta i bruk.
Andre utbredte uttrykk som jeg personlig har hengt meg opp i er stuper, og monster-etellerannet. I første rekke er det aksjer og boligpriser/-salg som stuper. Så aksjer faller ikke bare lenger. Boligpriser går ikke bare ned. Nix. De stuper. Litt ensformig. Og når det gjelder generelt store, sterke ting, brukes gjerne forstavelsen monster. Monsterregn, monsterbølge, monsterhus, monstergjeld. (Sjelden monstermennesker...) Stort er tydeligvis blitt alt, alt for lite. Det må være monstrøst for å være verdt oppmerksomheten.
Det er noe med ordenes valør. Etterhvert mister tydeligvis en del ord sin kraft. Og nye må tas i bruk. Ta skjellsord. Det er ikke så veldig lenge siden det var tabu å banne i media. Muligens kunne teater unntas. Nå er det blitt så vanlig at det bare er litt eldre, snerpete mennesker som reagerer. Dette har ført til at gatebanningen har forandret seg. I skrivende stund er gatebanningen dominert av importerte språk, gjerne også ledsaget av megetsigende bevegelser. Men utvilsomt generelt kraftigere i uttrykket enn den generasjon skjellsord som er blitt ufarliggjort gjennom daglig bruk i media.
Så det er ikke språklig kreativitet vi opponerer mot. Det er egentlig den lave frekvensen av språklig oppfinnsomhet som bekymrer oss. Det er greit å være lei sterke fall i aksjer og boligpriser. Men man kan kanskje komme litt lenger enn stuper? I gamle dager ble journalister oppfordret til nøkternhet i fremstillingen. Man avslørte ikke, man fortalte. Nå regjerer kraftuttrykkene. Og de ensformige kraftuttrykkene.
D.K.D.G.
Publisert 17. april 2008 21:21
Regjeringen vår er nå oppe i 122 innleide PR-folk. Fordelt på 19 statsråder samt statsministeren, er det 6,1 PR-folk på hver. Det er et ganske anselig tall. Men allikevel bare et symptom. På det overadministrerte samfunnet. Fra her undertegnede skuer utover Norge fortoner det seg like før hele sulamitten brekker nakken i ren og skjær topptunghet.
Nå skal jeg ikke utbre meg kunnskap om alle små kriker og kroker i samfunnsorganiseringen. Men der hvor organisasjonsstrukturer kan etterspores og sjekkes, er det etter egne beregninger, ting som tyder på at både kommunal-, fylkeskommunal-, statlig- og privat sektor er overadministrerte. Særdeles topptunge.
Syphilia Morgenstierne hadde tidligere i april en kronikk i Aftenposten hvor et av de uthevede utsagn var «alle vil skrive, men ingen vil lese». I et organiseringsperspektiv kan dette sitatet omskrives til: «Alle vil lede, men ingen vil bli ledet». Selvfølgelig en ønskesituasjon for en anarkist, men med langt alvorligere konsekvenser så lenge vi holder oss med en kapitalistisk organisering. Da må nemlig noen skape de verdiene som alle vi andre skal leve av. Og noen må utføre samfunnsmessige tjenester som befolkningen ikke kan klare seg uten.
Men slike utførere blir det faktisk færre og færre av.
Det kalles innsparinger og omstruktureringer. Og når en leder blir stilt overfor slike krav, skjer gjerne alt i organisasjonens ytterste ledd. Der lederen med ansvaret, slipper å se de innsparte og omstrukturerte i øynene eller støte på dem i korridorene i administrasjonen. Det er klart vi har forståelse for at det er trist å møte folk man har gjort overtallige eller arbeidsløse, hver eneste dag i oppsigelsestiden. At det derfor er enklere å fjerne noen man ikke trenger forholde seg så direkte til. Men det fører nærmest konsekvent til at når organisasjoner må spare, så kuttes det i de leddene som skaper verdiene, og de som utfører tjenester direkte til befolkningen. Mens administrasjonene går fri.
Personlig er jeg ikke i tvil om at denne overadministrering er årsaken til de problemer som eksisterer i det norske samfunnet. (Og sammenligner man med andre steder er det egentlig bare snakk om skjønnhetsfeil.) Det er blant annet derfor helsevesen og pleiesektor fungerer så dårlig. Der er det alt for mange mennesker som driver med ikke-utøvende virksomhet. De sitter stort sett i møter, eller fyller blanke ark med tall og bokstaver. Og hadde vi ikke hatt olje og fisk hadde norsk industri vært omtrent ikkeeksisterende. Bare noen administrasjoner hadde ligget her til lands. De reelle verdiene ville blitt skapt et annet sted i verden, der arbeidskraften er billigere.
Så etter mitt syn er det et spørsmål om hvor lenge det går? Og hva som skjer først: At alt bare bryter totalt sammen, eller en eller annen skjønner hvor feilen ligger? Og samtidig greier å gjøre noe med det.
PV
Publisert 13. april 2008 17:12
Her hvor jeg bor smelter snøen sånn litt etter litt. Og bringer frem det samme sorgens kapitel som de siste 10 - 15 årene: Alskens søppel og dritt som folk bare har sluppet rett ned. Hundemøkka pleier å være en gjenganger på leserbrevsidene på denne tiden av året. Men i forhold til en mengde andre, er faktisk hundeeiere blant de beste til å ta med seg dritten. En mengde andre, nemlig, har en usynlig gatefeier ved sin skulder. En som raskt er der og plukker opp sjokoladepapir, potetgullposer, votter, sigarettpakker, plastomslag av ymse kaliber, etc. etc. etc.
Jada, jeg vet at jeg rister med pekefingeren. Men det er litt det denne bloggen er til. Å riste med pekefingeren, og presentere fy! i ansiktet. Vi har selvsagt lagt merke til det. At vi har lettere for å kritisere enn for å rose. Personlig jobber jeg med saken, uten at det kan loves bot og bedring. Hverken med en gang eller over tid. Og nå er det latsabbene sin tur. De som ikke orker å bære med seg sine ubrukelige gjenstander - altså sitt søppel - til nærmeste deponeringspunkt.
Det tyder på en voldsom likegyldighet til
sine omgivelser, og en utpreget lat legning. Som, skal vi dømme
etter observert atferd, er omseggripende holdninger i flere lag av
befolkningen. Slikt er egentlig ikke behagelig og tenke på. Selv godt
voksne mennesker slipper heller papir og plast rett ned der de står, enn
går ti skritt til en søppelkasse.
- Hei! du mistet noe!
Uforstående blikk:
- Jeg? Nei.
Hvor er nå spanskrøret, spør da jeg.
Men selvfølgelig: Jeg er tilhenger av
kommunale gatefeiere. Ta konsekvensen, og betale noen for å være mora
vår. Som kan rydde og pynte litt rundt oss. Det er lenge siden kommunene
sluttet å spandere på seg profesjonelle gatefeiere. Jeg mener: Noe som
monnet. Ikke bare en ti - femten praksisplasser med jobber ingen
egentlig vil ha. Noe som igjen berører en annen problemstilling.
- Hva gjør mora di, da?
- Hu er gatefeier.
- Tøft!
For egentlig har vi alt for liten respekt for de virkelig viktige yrkene. Lærerne, bøndene, sykepleierne, bussjåførene, lokomotivførerne, politiet, etc. Og selvfølgelig: Gatefeierne. I Norge har vi en tendens til å respektere dem som tjener mye penger, og dem som farer med glitter og fjas. Fremfor dem som gjør de viktige jobbene som får samfunnet til å fungere. Folk som har som jobb å sløse med andres penger kan vi gjerne klare oss uten. Men det hadde ikke gått like greit uten dem som dyrker, frakter, lærer bort, helbreder og holder orden.
Kanskje respekt er et nøkkelord her? Hadde vi hatt den minste respekt for våre medmennesker og omgivelser, hadde vi alle tatt med søpla vår til et dertil egnet sted. Langt mer egnet enn gater, fortau og grøftekanter. Det er da jeg spør meg hvordan det står til med folks selvrespekt? Dersom det ene avspeiler det andre, og det gjør det vel? er det jo synd på folk. Denne erkjennelse må imidlertid ikke komme i veien for den ristende pekefinger. Selv om det er synd på dem, kan det ikke være forbudt å oppdra dem.
Gå foran med et godt eksempel!
Fina Samtir
Publisert 8. april 2008 21:21
Det er forbausende! Det er det, det er. Mange ting er egentlig forbausende.
Oppklaring: Jeg tenker denne gang spesielt på generalsekretær Anne Lise Ryels skriverier til statsministerkontorets arkiver, angående hennes versjon av daværende statsråd Manuela Ramin Osmundsens håndtering av ansettelsen av nytt barneombud. Og det påfølgende rabalder det har avstedkommet.
I første rekke er det i seg selv forbausende at et privat notat fra Ryel til statsministerkontorets arkiver, blir et offentlig dokument. Og at det finnes interessant? Det er allerede fastslått at Manuela Ramin Osmundsen er en offentlig løgner. Så hvorfor hamre det inn nok en gang.
Da er det i tillegg forbausende at Manuela Ramin Osmundsen føler trang til å forsvare seg. Noe som må vitne om lite utviklet selvinnsikt, og elendig evne til å bedømme situasjoner. Det er merkelig å skue at et menneske med så mye offentlig erfaring begår slike blødmer. Det kan ikke karakteriseres som annet enn patetisk og forstemmende.
Til sist er det forbausende at noe som i bunn og grunn er en privat venninnekrangel havner på forsiden av Dagbladet. Og er en sak som verserer fra dag til dag, med den ene venninnes syn den ene dagen, og den andres kontradiktoriske den neste. Helt til en av dem ikke har mer å kommentere på. Jeg finner ikke de journalistiske vurderingene bak å offentliggjøre denne venninnekrangelen særlig etiske.
Hovedfabuleringen er imidlertid hvilke forbausende kortslutninger som oppstår inne i hodene til folk som agerer slik? Enten «folk» er den ene eller den andre. Det eneste jeg kan skjønne er Anne Lise Ryels private notat. Hennes behov for å redegjøre for sin side av saken. Hun er jo tross alt et fremtredende medlem av organisasjonen. Men hva var poenget med å lekke notatet til pressen? Diskreditere statsministeren ytterligere? Jeg mener, hva skal man til slutt tro om mannens vurderingsevne?
Karita Bekkemellom var ikke god som statsråd, det er greit. Hun var ikke særlig glad for å bli skiftet ut heller. Og det er nesten så etterspillet er blitt Karitas lille hevn. Jens tok en sjanse. Og den sjansen sprakk. For selv han må jo ha sett hvordan Manuela Ramin Osmundsen taklet ubehagelige spørsmål fra journalister, før han trakk henne med til Kongens bord? Det var jo ikke første gang offentligheten opplevde at damen har en lemfeldig omgang med sannheten; da hun ble statsråd. Hun var ikke spesielt heldig under hardt vær før hun gikk av som leder for UDI f.eks. Og henne tar Jens Stoltenberg til sin regjering? Trodde han hun var ferdig med å tabbe seg offentlig ut? At hun hadde en kvote som hun nå hadde brukt opp? Bare for å oppleve at hun fra statsrådstolen kludrer det grundig til så fort hun har anledning, og uopphørlig smilende innrømmer at hun leder alt rett til helvete.
Så Manuela? Hvorfor er hun så ustoppelig? Kjemper hun for sin ære? For at det er hennes versjon som skal feste seg på minnebrikken? At det er viktig for henne «å ha rett». Er hun i så fall en egosentrisk person som bare er opptatt av sin personlige prestisje? Og som ikke skjønner at alt hun gjør for liksom å beskytte den bare har motsatt effekt?
D.K.D.G.
Publisert 4. april 2008 21:21