merlins øyne
Det gyldne
daggrys blogg
Denne bloggen vil ikke nødvendigvis alltid omhandle okkulte temaer. Man vil også kunne oppleve at andre hendelser i verden blir offer for en analyse fra en magisk synsvinkel.
Publiserte kommentarer:
1.5.2008: Revolusjonen
er utsatt
Utvalgte artikler:
Menneskesyn
Politisk
plattform
Døden
Livet
Tro
Okkultisme og vitenskap
Manøvrering:
Hjem
Gradsbasert innhold
Arkivet
Bloggarkiv
En far i Østerrike
sperrer sin datter inne i en kjeller i 24 år.
En mor i Tyskland dreper tre av sine spedbarn og legger dem i fryseren
sin.
En far i Norge slår i hjel sin fem år gamle datter med slegge.
Og slik kunne jeg fortsatt. Absurde, groteske og ondsinnede handlinger begått av mennesker som av omgivelsene er blitt betraktet som oppegående. Hva er det som foregår i slike menneskers hode, der tankerekkene avsluttes med slike konklusjoner.
Faren i Østerrike sier han ønsket å redde datteren fra narkotika og rusmisbruk. Derfor var den logiske konklusjon å sperre henne inne i kjelleren fra hun var 18 år gammel. Men dersom faren har misbrukt datteren fra hun var 11, er det kanskje ikke så merkelig at hun la seg til en utagerende livsførsel? Sannsynligvis en «sunn» reaksjon på et vanskelig liv. Faren koblet det imidlertid ikke slik. Og sier nå at han ble fanget i sin egen felle, og at det etter hvert ble «normalt» å ha datteren i kjelleren, ligge med henne der og avle syv barn i far/datter-forholdet.
Den norske faren – en 29 år gammel mann fra Kragerø – har hatt vilje til å slå en 5-åring han har kjempet om omsorgen for (og blitt tilkjent), med slegge. Da dette medførte døden virker det som om han har forsøkt å få det til å se ut som en bilulykke, ved å kjøre opp til huset til en ekskjæreste, og kollidere med en bil parkert foran dette huset. Politiet er imidlertid ikke lettlurte, og konstaterte at jentas skader ikke var forenlige med kollisjonsskader. Faren har tilstått å ha forvoldt jentas død. Og jeg lurer på hva slags tanker som har rørt seg i hodet hans når han har stått over sin egen datter, og slått henne med slegge? Hva slags følelser har han hatt? I det hele tatt: Hva slags tankerekker fører til konklusjonen at drap er eneste mulige løsning? Både i denne saken og alle andre lignende saker.
Jeg skjønner det rett og slett ikke.
For en okkultist er menneskers tanker – og de handlinger de fører til – interessante. Det å kunne følge et tankemønster, og det som kommer ut av det, sier mye om folk. Noen ganger er det lett å kunne konstatere beveggrunner. Andre ganger vanskelig. I de refererte sakene komplett umulig. Jeg greier ikke sette meg i gjerningspersonenes sted, og se verden fra deres synsvinkel. Det er mulig jeg skal være glad for det? At det er et sunnhetstegn? Samtidig er det noe med det å forstå.
Faren i Østerrike tenkte på sitt eget omdømme. Han kunne ikke ha en datter som førte et liv han ikke kunne akseptere. Derfor var løsningen å stenge henne inne. At han selv – etter siktelsen – for en stor del var skyld i datterens problemer, samleier med egen far fra elleve års alder, later ikke til å ha streifet ham.
Faren i Kragerø har tydeligvis noe uoppgjort med en ekskjæreste. At svaret er å ta livet av sin egen datter, skal ha vært å skyve skyld over på henne. Men tenkte faren på datteren sin? Eller tenkte han bare på seg selv?
Kan alt skrives på egoismens og selvopptatthetens konto? Jeg har tidligere gitt uttrykk for bekymring over at vi ser ut til å bli stadig mer selvsentrerte og egoistiske. Egoismen og det selvsentrerte er noe vi skal vokse av oss mellom puberteten og voksen alder. Som barn er vi avhengig av egoismen som overlevelsesstrategi, og det er naturlig at barn er egoister. Oppdragelse, samfunnets påvirkning og egenerfaringer skal imidlertid føre til at vi etter hvert oppgir selvsentreringen og greier å se ut over oss selv og våre egne behov. Er det bare å slå fast at verden gikk av skaftet det dagen flertallet i vesten bare aksepterte sine egne behov, og nektet å se noen andres? Da flertallet ikke lenger vokste opp og ble modne, men ble hengende fast i barndommens selvsentrerthet?
Det er mulig det er noe der.
D.K.D.G.
Publisert 9. mai 2008
23:12
Ordet revolusjon er ikke det første som springer en i hu når man betrakter den dominerende politiske vind på kloden Tellus. Sovjetunionens tragiske misbruk av ordet har på sett og vis satt det i dårlig lys. Ordet revolusjon forbindes nå først og fremst med et nådeløst «kommunistisk» diktatur. Likevel er det det som trengs: En revolusjon. Først og fremst en revolusjon i måten å tenke på. Deretter en revolusjon i måten å organisere samfunnet på.
I en utopists øyne er «alt» ved den kapitalistiske organisering av samfunnet «feil». I stedet for en pyramideformet samfunnsorganisering (kapitalisme, «kommunisme», fascisme, etc.), ønsker undertegnede utopist en samfunnsorganisering med mest mulig flat struktur. Og da uten den «kommunistiske» overgangsform som Marx og Lenin prekte om, nemlig dilletariatets proktatur; unnskyld: Proletariatets diktatur. Det massive feilgrep utprøvd bak det såkalte «Jernteppet» mellom 1917 og 1989.
Jeg skriver «kommunisme» i anførselstegn, fordi jeg faktisk mener at det som i dag forbindes med betegnelsen, ikke er kommunisme slik de opprinnelige teoretikere forestilte seg tilstanden. Det voksne mennesker har opplevd som kommunisme har vært et meningsdiktatur av verste sort. Der de forrige undertrykkerne bare er blitt erstattet av noen nye. Verre.
I et ordentlig, kommunistisk samfunn er det de som skaper verdiene som eier produksjonsmidlene. Ikke en stat. Eller en privatkapitalistisk klasse. Men arbeiderne, fiskerne og bøndene. Av dette følger en samfunnsorganisering som baserer seg på det lokale. Der statsdannelser har opphørt å eksistere. Der all overordnet organisering er basert på nytteverdi. I et sivilisert samfunn f.eks. i forbindelse med infrastruktur, miljøtiltak, handel, etc.
Nå er ikke jeg kommunist i den forstand. Jeg er anarkist. I vår tid er imidlertid slikt av underordnet betydning. Som sagt: Ordet revolusjon er ikke det som springer en i hu når man ser på dagens politiske bilder. Der det forekommer samfunnsmessig uro, er det av en eller annen grunn muslimer - og da av den fundamentalistiske sorten - som bråker. Og det fundamentalistiske muslimer legger i ordet revolusjon er ikke det samme som jeg gjør. Irans «revolusjon» f.eks. er ikke mye revolusjonær i mine øyne. Å undertrykke kvinner på det groveste er ikke en del av min revolusjon.
Men det var tenkemåten. En indre revolusjon. En forandring i måten å betrakte verden på. For det første: Fra å oppføre seg som uansvarlige ungdommer, er det på tide at menneskeheten vokser opp og trer inn i den voksne verden. Der man tar ansvar for sine handlinger, og er seg ytterst bevisst sin frie vilje. Der «de andre» er like viktige som en selv, og der naturen betraktes som levende. Noe som trenger omsorg. Dernest at man handler slik overfor sine omgivelser, at verden blir et sted hvor urimeligheter ikke finnes.
For det andre: En tankemessig, politisk revolusjon. Der man kan se årsak og virkning. Ikke minst i «krigen mot terror». Den kriges nemlig i bakvendtland, og bekjemper ikke årsakene til at terror finnes, men heller den enkelte «terrorist». For all del: Jeg synes ikke man skal ta lett på terrorister når de først er der, men man må også ta skjeen i en annen hånd når det gjelder selve bekjempelsen av årsaken til terror.
Det betyr, f.eks., at man må slutte å betrakte muslimer generelt med mistro. Det er tross alt et lite mindretall som er ekstreme. (Dersom våre egne ekstremister [blitzere, dyrevernere, ytterliggående miljøaktivister] var like aktive, ville vi hatt det ganske urolig her hjemme også.) Med en annen politikk i «krigen mot terror», er det mulig å isolere dette mindretall ytterligere. Dessuten sannsynligvis redusere det, fremfor å øke det, slik man antagelig gjør med dagens krig mot terror.
Vi trenger generelt å gjøre noe med vårt innhold i begrepet likhet. Mennesker har så alt for lett for å betrakte likhet som noe som bare angår mennesker som er like fra før av. Altså litt som Animal Farm av George Orwell. Omskrevet til: «Alle mennesker er like, men noen mennesker er mer like enn andre». Men det er ikke sånn det er. Mennesker er faktisk like. Uansett rase, religion eller kultur.
Og slik kan jeg fortsette. Men tror det vil virke trettende på leseren. Jeg har antydet hvor jeg vil hen. Og i dag er det 1. mai. Arbeidernes internasjonale kampdag. Bare dagsavisen.no har 1. mai som hovedoppslag. Da med en reportasje fra Asia. Klassekampen.no har kl. 17 1. mai 2008 ikke vært oppdatert siden i går. Så der i gården har man fullt fokus på revolusjonære ideer og internasjonale kampdager.
Gratulerer med dagen!
Fina Samtir
Publisert 1. mai 2008 kl. 17:18